Kammermusikk i streng forstand omfatter instrumenter fra to til åtte eller til et mindre ensemble. Tradisjonelt regnes strykekvartetten som selve brennpunktet, der de fire strykerne er jevnbyrdige og i eksepsjonell grad opptrer som ett klanglegeme. Goethe sa om strykekvartetten at ”Du lytter til fire sensible personer som samtaler med hverandre, du har utbytte av deres konversasjon og du får kjennskap til instrumentenes individuelle karakter.”
Men på de fleste kammermusikkfestivaler i de senere tiår blir både ett instrument og et helt orkester presentert. Slik har vi også sett og hørt det på årets festival. Likevel har vi fått rikelig anledning til å høre verker fra kammermusikkens kjernerepertoar, slik som fredag kveld i Domkirken.
Begge de to verkene av Ravel er kjennetegnet av komponistens sene stil. Sonaten for fiolin og cello – en vrien besetning å komponere for – åpner Ravels siste periode. Komponert i 1920 – 22 er den mer lineær enn i de tidligere faser med rik tekstur og klangfarger. Men den er harmonisk dristigere enn før, med både bitonalitet og atonalitet. I Hagners og Thedéens eminente tolkning hørte vi hvordan instrumentene kan bevege seg fritt i rommet og hvordan det kommer til kompromissløse konfrontasjoner mellom stemmene. De krasse samklangene ble likevel mildnet av melodikken og raffinementet i det spilletekniske. I den raske, briljante scherzoen fikk vi demonstrert både pizzicato og spiccato (korte, springende strøk med buen, uten hårene). Duoen ble energisk og virtuost utført og viste hvor radikalt dette verket er. Det samme gjaldt for finalen, som har det den franske filosofen Henri Bergson kalte ”élan vital” – en livskraft.
Før vi til slutt fikk høre Ravels mesterverk, klavertrioen i a-moll, kunne vi oppholde oss i en helt annen musikkverden, nemlig Østerrike anno 1795: Haydns klavertrio Hob. 25, som bærer tilnavnet Trio all’ Ongarese” på grunn av finalens ”Rondo all’ongarese”, altså på ungarsk vis. Men det er ikke det ”ungarske” vi her hører, som for eksempel hos Bartók, men det sigøynerske slik Brahms ennå kunne høre det. Haydn skrev over 30 slike trioer, men det var Beethoven som brakte sjangeren til nye høyder. Likevel – den transparente og teknisk perfekte fremførelsen viste både Haydns vidd, den sangbare i melodien (den langsomme satsen) og hvor forrykende det kan klinge i finalen. De tre musikerne viste et perfekt samspill, selv om Karen Gomyo (på fiolin) hadde hoppet inn for Henning Kraggerud på kort varsel. Imponerende!
Ikke mindre imponerende var fremførelsen av Ravels klavertrio. Ravel sa i et brev om dette verket, som det tok tid å fullføre, at nå manglet bare temaene! Det begynner ganske impresjonistisk, med den atmosfære som både preger fransk maleri og musikk. Vi merket oss fiolinistens lyskraft i de høye tonene. Tittelen ”pantoum” i andresatsen henviser til vekselspillet, men stammer fra malaysisk pantum, en poetisk struktur der andre og fjerde linje i første strofe kommer igjen som første og tredje linje i annen strofe. Det gir en egenartet rytme som var til å ta og føle på i Avenhaus’, Hagners og Thedéens tolkning. Ravel sa selv om sistesatsen at han (som pianist) ikke var i stand til å utføre sin del. I fremføringen fredag kveld ble denne finalen, hvor vi kan merke et baskisk islett, brakt til en dramatisk slutt.
Jo, dette var musikk og fortolkninger som traff oss midt i vårt kammermusikalske hjerte.