I dag ser vi dette annerledes. Og den fabelaktige fiolinisten James Ehnes lot den vakre melodien i begynnelsen av verket – ikke ulik komponistens vakre Adagio for strykere – strømme mot oss i all sin sødme. Det tåler vi. Ehnes, med sin upåklagelig sikre intonasjon, hadde en naturlig sans for det vokale i de to første satsene. Og Vasquez ledet orkesteret med utsøkt detaljarbeid og lot de mange stemmer komme til sin rett. I den korte sistesatsen, som med rette i sin tid ble kritisert for ikke å stå helt godt til de to første satsene, oppviste Ehnes en makeløs virtuositet med løp, sprang og rytmiske kast i det som er en slags perpetuum mobile. Den kanadiske fiolinisten kvitterte for den store applausen med en forfinet, klassisk saklig fremføring av andanten fra Bachs a-moll-sonate for solo-fiolin.
Men vi skulle gjerne ha hørt Ehnes i en av de store fiolinkonsertene. I Brahms for eksempel, som hadde stått godt til orkesterets hovedverk etter pause, Brahms’ 4. symfoni. Leonard Bernstein sa om siste sats i denne symfonien, at det er et knytteneveslag – mot himmelen. Verket innebærer et høydepunkt av symfonisk kunst, der den liksom oppstår av nesten intet – en fallende ters – som så blir den musikalske kim som verket bygges opp av i et enormt flettverk av stemmer og klanger. Jeg skulle gjerne ha hørt førstesatsen mer melankolsk i uttrykket og mer glødende mot slutten. Måten orkesteret tok det vakre innledningstema på, var for kortpustet. I andresatsen derimot, med den gamle kirketonearten frygisk (som går over i E-dur), var det spor av den rette aura i både ballade-temaet (i blåserne) og den romantiske sangen i celloen. Scherzoen hadde også den rette karakter, lyst triumferende med kontrasterende klangfarger, men med en undertone av at dette ikke er Brahms’ siste ord. For det dystre gjennomsyrer verket som helhet. I denne satsen la vi merke til den nydelig fremførte obostemmen.
Derimot ble finalen ikke monumental nok. Det manglet ikke på dramatikk i denne storslåtte satsen der de 30 variasjonene over et åttetakts passacaglia-tema av Bach danner en opphøyd syntese av det arkaiske og det symfonisk-romantiske. Men det plastiske fikk ikke rom nok i SSOs tolkning, bruset fra strykerne uteble og den mektige buen som hvelver seg over satsens mange variasjoner og holder de emosjonelle kreftene i et strengt grep, ble splittet opp i detaljer. Noen steder var messingen for sterk i forhold til strykerne.
Nei, Brahms er nok ikke helt Vasquez’ sak. Derimot viste han seg på sitt beste i innledningsverket, Tsjaikovskijs symfoniske fantasi Francesca da Rimini. En fleksibel rubato preget fremføringen, de store melodiene ble ført frem til emosjonelle høydepunkt som aldri ble banale. Men Tsjaikovskij er Tsjaikovskij, selv i en musikalsk fantasi som skal portrettere den ulykkelige Francesca som Dante synger om i Inferno: Patos hersker hos den russiske komponisten og de bombastiske sluttakkordene vil ingen ende ta.