Med velsignet tålmodighet fra publikums side tok Pat Metheny en fullsatt Fartein Valen-sal med på en rikholdig ferd ut i sin verden med mange sekstendelsnoter, og enda flere sekstendelsesnoter.
Med frapperende teknisk overskudd som demonstreres igjen og igjen (og igjen) briljerer han seg gjennom solopartier som setter med-musikerne på prøve når de prøver å følge – som de imponerende nok klarer.
Og han raser forbi det tekniske grenselandet hvor de øvings-ivrigste gitarister bare drømmer om å komme en gang før de legger opp.
Det er bare å ta seg av hatten for formidlingsviljen. Og når hatten først er av, kan man riste på hodet av mangelen på porsjonering. Alt skal med. Alle skal få.
Metheny åpner selv med sin karakteristiske firhalsede 42-strengs gitar, Pikasso. Og samler elegant oppmerksomheten mot fingre i en transparent og rytmisk solo, med følge av bassklarinett. Fingerløpene i de følgende låtene preges av tett-i-tett unisonspill med Chris Potter på sopransax, tenorsax, ja til og med bassklarinetten. Klokkerent og velfrasert. Elegant.Først i låten «James», fra det 30 år gamle Grammy-belønte albumet «Offramp», slipper slagverkeren Antonio Sanchez helt løs i solo. I sentrum av scenen, man i bakgrunnen musikalsk, har han fristet tilværelsen i den musikalske grunnmuren – nå fortjener han eksponeringen.
Og i den første av «Two Folk Songs» er det også bassist Ben Williams tur. Han bærer også trofast Pat Metheny på sine skuldre. Grunnmuren er imponerende.
Metheny skuer ut i salen og lurer på om han er på søskenbarntreff; morfaren Bjørn Hansen emigrerte til Missouri fra Mandal sent på 1800-tallet. Som mandalitter ellers sliter Metheny med å være klar og tydelig og bli ferdig med saken.
Metheny selv sier at Unity-bandet har vært en milepæl i karrieren, noe han ikke har ønsket å avslutte.
Ideen er å bygge videre på Unity, men hente fram og bygge videre på materialet fra tiårene som gikk, fra album som «Bright Size Life» fram til de mange Pat Metheny Group-utgivelsene og hans svære enmannsprosjekt Orchestrion med et digert spesialbygd instrumentarium installasjoner som ikke ligner på så mye annet – og som er med på tur. Og med fjorårsutgivelsen «Kin» godt representert på konsertene.
Med på konsertene er også den italienske multi-instrumentalisten Giulio Carmassi men etter to timer hadde han fortsatt ikke fått noen sentral rolle på scenen.
Transportdistansene blir lange. Nivået er fantastisk høyt. Det bør være femmer. Porsjoneringen – eller mangel på – dratter det til fire.
Denne anmelderen måtte, av deadline-grunner, gå etter to timer. Da gjensto ennå den tredje timen.