Torsdagens konsert inneholdt et særdeles velvalgt program: Wagners Siegfried-idyll og forspillet til 1. akt av Lohengrin; Richard Strauss (1864–1949), som i år har 150-års jubileum, med tonediktet Tod und Verklärung; et verk for solo-klarinett av Jörg Widman som også var solist i Carl Maria von Webers klarinettkonsert nr. 1. Weber (1786–1826) forbinder vel de fleste med operaen Der Freischütz, men han skrev i sitt korte liv rundt 300 komposisjoner og står som en av inngangsportalene til den tyske romantikken. Fremførelsen av klarinettkonserten gjorde virkelig ære på komponisten og er noe av det beste jeg har hørt i Fartein Valen-salen: Store dynamiske utsving, partier som var så svake og langsomme at de var på bristepunktet. Som en kollega av meg sa i pausen – her var det virkelig vågemot! Widmann og Sloane var usedvanlig samkjørte, og det vitnet om Widmanns forkjærlighet for det kammermusikalske at han snudde seg hit og dit til orkesteret for liksom å hente opp klarinettonene derfra.
Men konserten åpnet med Wagners Siegfried-idyll. Det er et slags kjærlighetsdikt i musikk, der vi hører både temaer fra musikkdramaet Siegfried og en vuggesang for Siegfried, Wagners og Cosimas sønn som nylig var født. Orkesteret er her rigget ned til 13 musikere, men det lyder likevel wagnersk, slik det nok også gjorde på Cosimas 33-års dag, der også Nietzsche var tilstede.
Forspillet til Lohengrin, 1. akt, skulle jeg gjerne ha hørt med et mer sølvaktig skimmer i strykerne helt i begynnelsen. Men strykerne hadde det rette flimmer som liksom senker seg fra det hellige ned til det jordiske. Steven Sloane har fått SSO til å spille Wagner som vi aldri før har hørt ham.
Mellom Wagner og Strauss fikk vi en prøve på hvordan klarinettvirtuosen Widmann også er en betydelig komponist. Fantasien for klarinett-solo, spilt med særdeles virkningsfull akustikk fra orgelplassen i Valen-salen, hadde alle Widmanns kjennetegn: intensitet, virtuositet, humor, spill ut mot det ekstreme, sanselig klangutforming. Noen ganger lød det som mylderet av dyrelyder i jungelen. Det var befriende å høre samtidsmusikk av det ypperste slaget!
Strauss’ symfoniske dikt Tod und Verklärung har mye av Wagner i seg og inneholder alt denne tittelen innebærer: den sykes uregelmessige pulsslag, utmattelse, feberdrømmer, dødskamp og et forklarelsestema som hymnisk brer seg mot slutten og forsvinner. Alt spilt av SSO med både brå kast og dramatiske nerve.
Så la oss få høre flere av Strauss’ symfoniske dikt i jubileumsåret, og gjerne med Steven Sloane som dirigent!