For to år siden hørte vi de fire første kantatene av Juleoratoriet, også da med domkantor Oddgeir Kjetilstad som leder i en fremføring som vi sjeldent har hørt det i Domkirken. Det vanlige er å fremføre de tre første kantatene eller hele Juleoratortiet som består av seks kantater. I det siste tilfelle var det på Bachs tid spredt over et tidsrom på 13 dager. Det spesielle med fremføringen i går var at Kjetilstad hadde valgt kantate I og IV til VI. Men kantater er dette egentlig ikke, men et oratorium der evangelisten binder sammen handlingene. Første del, for 1. juledag, omhandler juleevangeliet frem til Jesu fødsel. I den fjerde, for første nyttårsdag, er vi vitne til Jesu omskjæring og navngiving, i den femte skjer takksigelse og fortellingen om de tre vise fra Østerland og om kong Herodes som blir farlig. Den siste er skrevet til Kristi åpenbaringsdag (6. januar) og forteller om både vismennenes tilbedelse, Herodes’ listige plan og Kristus som seierherre.
Arier og resitativer veksler med koraler og mektige korsatser. Med unntak av koralene er tekstene tatt fra Luther-bibelen og Bach selv deltok nok i utvalget av teksten. Flere av korstykkene omfunksjonerte Bach fra andre verk, blant annet fra verdslige kantater. F.eks. er musikken til det jublende innledningskoret ”Jauchzet, frohlocket!” – for en europeer selve symbolet på at julen synges inn – fra en kantate som opprinnelig var skrevet til dronning Maria Josephas gebursdag. Og det meste av musikken til sjette del er tatt fra en kirkekantate som er forsvunnet. Forskjellen mellom verdslig jubel og himmelsk glede var for den troende Bach uvesentlig.
Drønnet fra pauken til innledningskoret, kunne i fremføringen søndag vært enda sterkere. For ”Jauchzet, frohlocket!” bringer oss ut av hverdagen og inn i festens tid som er en annen enn klokketiden. Men hvor utrolig varierte Bachs korsatser er, ble demonstrert i går: snart lød det konsertant, snart dansende, snart med et element av fuge-formen. Det lød gjennomgående lett, til tider dansende og med høyt tempo. Koret, bestående av Stavanger domkor, Stavanger domkirkes guttekor og Stavanger domkirkes pikekor, gjorde musikken levende, både vokalt og med tydelig tekstuttale. I den vidunderlig vakre koralen i første kantate, ”Wie soll ich dich empfangen?” (en melodi Bach også bruker i Matteuspasjonen) fikk man lyst til å synge med, slik menigheten ofte gjorde det på Bachs tid.
De fire stemmene i solistensemblet sto godt til hverandre og alle henvendte de seg til oss som satt der, menigheten. Bræins sopran ble bedre og bedre etter hvert, Husans lyse alt var noen ganger ikke dyp nok, mens bassen Johansson Brissman hadde det rette volum og den rette myndighet. Evangelisten har den største og vanskeligste rolle. Vanberg fylte den godt, med typisk evangeliststemme, men noen ganger traff han ikke de høye tonene og det var noen steder en viss intonasjonsusikkerhet.
Instrumentensemblet fra SSO gjorde en formidabel jobb: trompetene var klokkerene, fagotten lytefri og obo d’amore som spiller en så viktig rolle her, forbilledlig myk. Hele instrumentalensemblet hadde en stilsikkerhet som har blitt et varemerke hos SSO. I fjerde del har instrumenteringen en klangfarge som vi ellers ikke finner i oratoriet, der det for en stor del inngår i en meditasjon over Jesu navngiving. Instrumenteringen i femte del er mer sparsom, intim og med en nesten lekende rytme. I kontrast til dette står det mektige instrumentariet til innledningskoret av sjette del. Alt dette ivaretok ensemblet på en suveren måte.
Sist, men ikke minst, skal nevnes ham som hadde overoppsyn med det hele og nok også har preget selve tolkningen: domkantor Oddgeir Kjetilstad. Det skjer noe musikalsk spennende i Domkirken nå, takket være ham.
Fremføringen gjentas mandag. Det er all grunn til å fylle Domkirken også på en hverdag!