Marcus råkjøreren

Noen snakker ennå om Marcus Millers Maijazz-konsert i 2012. I går var han tilbake, og folk vil ganske sikkert snakke en stund om denne også. Miller har med seg et ungt band som følger ham hele veien, men dette handler naturligvis først og fremst om Miller. Han veksler mellom heftig, metallisk slapping og balansert ro, og uansett hvilket hjørne han befinner seg i gir han en oppvisning i teknikk og fingerspitzengefühl. De spiller laaaange versjoner av "Redemption", "Jekyll & Hyde", "Revelation" og "Slippin' Into Darkness", men det er ytterst få ganger man blir sittende å vente på neste. Millers musikk er lett å få taket på. Både han og bandet spiller innbydende. Inngangene er som et hengerfeste der man kobler seg på uten problem, så byr de på litt mer råkjøring når koblingen er på plass. Man blir fascinert, overrasket, smiler og sitter og dabber i setet. De som ikke fikk fot av Marcus Miller, de bør snarest ta en kroppslig EU-kontroll.

I enkelte perioder, særlig når Miller er alene i lyset, kan man få følelsen av at dette glir ut i et idrettsstevne der hurtighet, smidighet og teknikk er det aller viktigste. Om det overskygger hjerte— og følelsesdelen av opplevelsen er en smakssak. Min stemme går – i tilfellet Marcus Miller – til at når du først er god, da kan du like godt vise deg litt fram. For både han og musikerne får vist mange sider av seg selv denne kvelden. de er i det ytterst funky hjørnet i "Detroit" der Miller slapper, blåserne støter og det bys opp til dans.

Dagens melodiske blomst er uten tvil når Miller entrer scenen med bassklarinetten og varsomt spiller "Gorée", en komposisjon inspirert av slavehistorien i Afrika og Amerika. Før de så smått funker det til er det noen minutter strålende føring av en relativt enkel melodilinje, anført av Miller og forsiktig skyggelagt av tangentist Brett Williams. Bandet er friskt hele kvelden, selv om det tar en time før vi hører noe til gitarist Adam Agati. Han tar igjen så det monner det tapte når de nærmer seg jazzrocken. Selv om Alex Han (saksofon) og Lee Hogans (trompet) ser ut til å kjede seg aldeles i hjel på scenen, spiller de med saft i frasparkene når de først får plass.

Undertegnede måtte løpe da Miller var halvveis i sin alenegang med Jackson 5s "I'll Be There". Da var det allerede to snes smarttelefoner som foreviget øyeblikket. Opptakene blir ganske sikkert dårlige, men det er i så fall utelukkende telefonens skyld.