Bandet startet med "This Love Is Here To Stay" fra artistens årsferske album "What's left is forever", med sobert, fargeløst lys bakfra. Småfunky stemning, sikkert ikke like jazza som i salen ved siden av, men med et varmt, nesten intimt lydbilde. Det river noen ganger litt i diskanten, men ellers er dette absolutt et egnet sted for Dybdahl og band. Han spøkte litt med at publikum sikkert synes det er herlig å kunne sitte, og det har han jo helt rett i. Dette er sittemusikk mesteparten av tiden, og opplevelsen blir bedre enn på Folken og mye bedre enn utendørs.
Thomas Dybdahl kommer strengt tatt fra Sandnes, men vi får være sjenerøse nok til å kalle Stavanger konserthus hjemmebane når Stavanger er kveldens stopp på Europa-turneen. Han la opp til en uformell tone fra første stund, åpnet for spørsmål og innspill fra publikum, og lovet å holde mest mulig kjeft selv. Det løftet ble heldigvis ikke innfridd. For mens Dybdahl og band er profesjonelle til fingerspissene mens de spiller og synger, er det den litt keitet sjarmerende Dybdahl som kommer til syne mellom sangene. Seminarfolket vil antakelig kalle det han holder på med å gi av seg selv.
Det funker i alle tilfeller utrolig bra. Man sitter med en følelse av å være til stede på noe i nærheten av en kolonihagehyttekonsert. Bandet er ikke spesielt intenst til stede, men gjør greiene sine prikkfritt mens det lar hovedpersonen ta mest plass på scenen. Han sørget for mye god humring i salen, for eksempel da han kommenterte at det "alltid er noen redde fjes når man tar fram en banjo", eller når han ber publikum synge med på "Cecilia" uten at de trenger å lage like løgne fjes som ham selv.
Dybdahl la opp til god spredning mellom nytt og gammelt, og sørget dermed for at variasjonen var stor nok til at de nærmere to timene konserten varte, opplevdes som en god del kortere. Det er stilig at han gjør ting litt annerledes live enn på plate, blant annet med en halvfunky opptempoversjon av gamle, gode, lavmælte "A Lovestory" fra filmen "Monstertorsdag". Den ganske korte gjestelisten under gårdagens konsert besto for øvrig av Silje Salomonsen fra samme film, men vokalen hennes var dessverre så godt gjemt i miksen at den knapt var hørbar.
De til tider ganske humørfylte sangene fra det nye albumet skaper en flott kontrast til de mer innadvendte greiene fra oktobertrilogien, men de flettes så fint sammen at det oppleves som en godt gjennomtenkt helhet. Dette har vært lansert som perfekt høstmusikk mange ganger før, men noen ganger er gjentakelser ikke til å komme utenom: Mer varmende musikk i det sure høstværet skal du lete lenge etter.