Det er ytterst sjelden å høre Brahms’ mektige og fargerike orkesterklang erstattet med klaveret. Ikke desto mindre gjorde Brahms selv en slik versjon, både for tohendig og firhendig klaver. Versjonen i går var for to klaverer, signert en viss A. Grüters. Den ivaretok de to pianistene på en fremragende måte.
Men hvordan klang det så? Fraværet av den milde, fargerike orkesterklangen med de mange mellomtonene og dype strykerklanger var påtagelig. I stedet kom koret mer i forgrunnen, og da det satte inn med «Salige er de som sørger; de skal trøstes» (Matteus), var den rike og milde klangen tilstede i fullt mon. Og korrespondansen med den siste delen, «Salige er de døde som fra nå av dør i Herren» (Johannes’ åpenbaring), ble tydeliggjort av det meditative tonefall som her preget både tekst og korsang. Ro og fred bandt første og siste del sammen. I den mektige og dynamisk gevaltige andre delen – en sørgemarsj – savnet vi paukeslagene. På ordene fra Peters første brev, «Denn alles Fleisch, es ist wie Gras», sang koret andre og fjerde gang med full kraft, men et orkester her ville gitt en sublim virkning.
Det spesielle med Brahms’ rekviem er at han selv har plukket ut Bibel-steder fra både det Gamle og Nye testamentet i Luthers kraftfulle oversettelse, og at betoningen er på forgjengelighet, sorg og trøst; trøst for de levende, ingen forbønn. Altså ingen dødsmesse i ortodoks forstand. Verken Kristus eller frelse, bare forsoning, forvandling og oppstandelse nevnes av Brahms som ikke var en troende, men kjente Bibelen godt.
Elisabeth Schwarzkopf sa om den satsen der sopranen setter inn med «Således har også dere nu sorg», at stemmeleiet er like høyt som følelsene er dype. Dette spennet ble fint ivaretatt av Birgitte Christensens sopran og koret i femte sats. Og gripende fremført ble det som Brahms her føyer til teksten fra Johannes 16.22, nemlig Jesajas’ «Jeg vil trøste dere, slik en blir trøstet av sin mor» – en tydelig henspilling på at denne delen inneholder Brahms’ egen sorg over sin mors død. I tredje sats, der det med Salme 39 er tale om at Herren må lære oss at livet har en slutt, var Magne Fremmerlids baryton voluminøs og sterk, men ikke så mild som vi kunne ønske.
Domkantor Kjetilstad holdt forholdsvis raske tempi der sopranene hadde en tendens til å overdøve mannsstemmene. Ellers hadde han en heldig hånd med dette gedigne verket som gjorde seg godt i et sakralt rom denne stille høstkvelden. Det vil det også gjøre i Bergen domkirke søndag kveld.