Mortensens symfoni – en fulltreffer

To satser fra Sæveruds Peer Gynt-suite innledet konserten torsdag kveld. Så kom Griegs Anitras dans og deretter nok en Sæverud-sats før vi fikk Solveigs sang og Solveig synger av henholdsvis Grieg og Sæverud. Det var en fin sammenstilling og et godt Sæverud-utvalg, for ikke alt er like fengslende i Sæveruds Peer Gynt-musikk som han skrev til Hans Jacob Nilsens antiromantiske Peer Gynt på Det Norske teater i 1948. SSO har vist tidligere, både i konsertsalen og på innspillinger, at de har godt tak på Sæverud, hans robuste, kontrastfylte og til tider noe kantede stil – hans Anitra er nærmest en square dance – og de skuffet så visst ikke denne gang.

I Griegs Solveigs sang og Sæveruds Solveig synger var Ingeborg Gillebo solist. Enkelt og vakkert formet hun med sin varme stemme begge, og det var interessant å høre (og å se) hvordan Sæverud her virkelig lar Solveig synge så å si alene – fiolinene er helt tause.

Gillebo fortsatte etter pause som solist i Fartein Valens Ave Maria (1921). Det er den til dags dato vakreste tolkning jeg har hørt i konsertsalen av de vidunderlige linjer som Valen her hyller inn i en svevende tonalitet, alt mens ekspressiviteten når ekstatiske høyder. Stemmen lå som et sølvskimmer over orkesteret, selv om orkestersatsen til tider er nesten for tett. Vi har her med en annen skjønnhet å gjøre, som Valen kalte det da han siterte Michelangelo.

Men hovedverket denne kvelden var Finn Mortensens stort anlagte symfoni op. 5 (1953). Mortensen er vår andre store modernist etter Valen. At hans symfoni spilles altfor sjelden i norske konsertsaler, fikk vi med sanselig evidens et bevis på i går kveld med SSOs fenomenale fremføring under kyndig ledelse av Peter Szilvay; Szilvay er en virkelig musikkfremstiller! Dynamikken hadde en spennvidde som jeg aldri har opplevd i dette verket før.

Mortensen elsker sterk lyd, full utblåsing og sjokkartede smell. Da han gjestet Rogaland Musikkonservatorium tidlig på 1970-tallet og presenterte sine verker, ville han ha et stadig høyere volum på anlegget; mer guff, mer guff gjentok han helt til han fikk det som ville. Men symfonien har også sine sarte og svakt klingende partier, er en formidling mellom ekstremer som Mortensen siden kalte det. Det fritonale men nærmest senromantiske tonespråk som Mortensen utvikler her, og som blir særlig tydelig i et av sidetemaene i første sats som kommer igjen mot slutten her og i ny lyssetting i finalen, var som å høre en norsk Bruckner.