Kraftverket fra nordfylket har det til felles med den franske følelseskrutt-tønna at de begge har forholdsvis mye stemme per kubikk kropp. Begge kan veksle mellom rasende fyrverkeri og stille inderlighet uten å synge seg inn i klisjeene. Det er fort gjort når livet, døden og kjærligheten utgjør repertoaret. Johansen synger med hjertet og er sånn sett åndsfrende med salige Piaf. Sammen med orkesteret sørger hun for halvannen times reis mellom vakre ballader, hissige chansons og et par symfonimassive komposisjoner. Det er ingen overraskelse at Johansen synger Piaf-stoffet knallgodt. Samspillet mellom henne og symfoniorkesteret er 90 prosent av tiden svært godt. De utnytter dynamikken i Piafs sanger. Kraft når det trengs, lette hender og fløyelsstemme når anledningen ber om det. Høyt og lavt, fest og tragedie, liv og død.
Og dette er viktig: sangene vi får høre har en historie. De tilhørte noen, og Johansen låner dem bare av Edit Piaf. Litt for mange ganger under lignende oppsetninger tar artisten for lett på historien om opphavet. Det holder ikke med «ja, ehh... denne skrev han i 1962 til platen....». Forestillingen er bygget 100 prosent på Édith Piaf, og her får vi heldigvis et godt innblikk i hvem hun var og hvordan hun var. Sangene forteller en god del, særlig når tekstene er fornorsket.
Men alle dere som vil lage en konsertforestilling basert på musikken til hvem det nå måtte være: Se og lær hvordan man formidler personen, tiden og pasjonen som unnfanget og fødte disse sangene. Mange kan nok synge Piaf, ikke like mange kan formidle Piaf. Quizzer du folk når de går inn kan de navnet, landet og to-tre sanger. På vei ut av konserthuset denne kvelden kunne folk betraktelig mer, de forsto mer og de kunne putte lidenskapen, temperamentet og sårheten inn i en kontekst.
Noen små innvendinger, den første er en dau hest, men de skal også piskes. Orkesterarrangementene fungerer stort sett veldig godt. Symfoniversjonen tar naturligvis bort litt av bevegeligheten og improvisasjonsmulighetene, men det tilfører styrke. Det arrangementene ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til er at scenen er møblert med en utmerket mann på trekkspill – Halvor Lillesund. Han kunne med fordel vært mer og lenger framme i lydbildet. Det lukter vekselvis svidd gummi og rund vin av ham når han slippes løs, men det skjer for sjelden. Lillesund pakkes litt for godt inn av orkesteret. Så en ting som kan gjøres noe med. Lydmannen denne kvelden er litt vel forsiktig med både trekkspill og vokal. Skru opp til kveldens konsert, mann. Skru opp.
Disse konsertene solgte ut i et forrykende tempo. De som har billett til i kveld har en fin kveld i vente. Tirsdag var publikum – med rette – stående applaus-begeistra. Her var publikumsflørter, de fleste stemninger og fortellingen om en kvinne hvis lys brant heftig og fort. Godt sunget, godt spilt og veldig godt formidla.