Bandet starter med "Hey Wow Yeah Yeah" mens en bildekavalkade av Robbie går på skjermene. Litt grumsete lyd fra vår lyttepost, men folk er i ekstase når Han Sjøl viser seg på toppen av sitt eget hode — og flyr ned på scenen med rosa røyk fykende ut av paljettdressen. For the next two hours your ass is mine"! Så rett i tidenes åpningssang: "Let Me Entertain You" . Det koker - for å si det forsiktig. Robbie er energisk, synger godt og bandet hamrer løs. Storveis åpning!
Robbie går rett over på "Monsoon" , der koristene bærer refrenget og han tar versene selv. Litt teater - prikklikt det han hadde i Tallinn. God sang å allsynge til, og det gjør stadion. Enkelt og effektivt. Robbie henvender seg til kamera, for han vet at han skal treffe de helt bakerst også. Konfettikanonene starter "Not Like The Others" , en middelhavsfarer av en sang, som folk ikke kan. Et sølvhode - av Robbie, selvsagt, ruller inn på scenen. Greit framført, men sangen er ikke all verdens. Første hvileskjær.
Kveldens eneste swingnummer er "Minnie the Moocher" . Blåsere leder an, og når Robbie synger "adi-adi-adi-ey", ja da svarer 25.000 "adi-adi-adi-ey". Et sirkusnummer som brekker opp poprocken på fint vis. Litt AC/DC-rap innleder på veldig unødvendig vis "Kids" , men når selve låten starter, da er de tilbake på sporet. Koristene synger Kylies del, og Robbie shower til tider mer enn han synger, men det svinger.
En liten pastoral preken setter i gang "Sin Sin Sin" , en midttempo-popsviske med Pet Shop Boys-tøtsj. Vokalisten avløser showmannen, og Robbie fikser begge deler knallgodt. Når han ruller ut "Bodies" hjelper det imidlertid ikke. Tross flammer og andre regiknep er den sangen såpass hjelpeløs at vi puster ut og sjekker om 3G-nettet muligens har kommet seg siden sist. Dekningen er helt uinteressant når "Come Undone" , en sleiptrist kraftballade som viser Robbie på sitt aller beste. Kjensler, flørt, teater og en smekker popsang som han synger med en voldsom autoritet. Spektakulært ukomplisert.
Han tuller og tøyser mens bandet spiller "Take A Walk On The Wild Side", og en dobbeltseng rulles ut på scenen. Beyoncé-imitasjonen er så fryktelig dårlig at vi knapt har sett bedre.
Og når han skal velge en kvinne til å komme opp på scenen - velger han en fyr fra Coventry - med bart! Ubeskrivelig morsomt når de to har noen ømme stunder på scenen til "Everything Changes" . Kveldens definitive øyeblikk.
Diamanten "Strong" synges sammen med Greg fra Coventry i en dobbelseng av rød fløyel. Kanongod sang framført i en lett bisarr kontekst. Coventry-Greg imponerer faktisk litt når han får overta mikrofonen. Vi vil snakke om disse minuttene lenge, lenge, lenge, og absolutt ingen husker at "Gospel" og "Be A Boy" dundret over stadion som to enorme parenteser. Det eneste positive med dette partiet er at skjermen bak scenen kommer på, og der skal vi få se mye fint den siste timen.
Miniallsangen medleyen er såpass stavangersk at han neppe er klar over hvor godt han treffer. Og oppfølgervitsen, der punchlinen er at han leser en lapp med en kjærlighetserklæring til det norske folk: "Jai har en stuur pikk". Det var løye hvis du var der.
Robbie tar på seg en kassegitar og synger "Millennium" , og det er ganske så fint. Nerve i stemmen, rolig og kontrollert. Mer musikk enn sirkus, også når han sømløst går over i "Better Man" og den bittersøte allsangbrøleren "Sexed Up" , der 25.000 for et øyeblikk skriker "Why don't we breaaaaaak up". Rolig og fint, men kanonaden er bare på vent. Først litt stand up, som ikke står tilbake for noe, så mer musikk.
"Me and My Monkey" er en ellevill, tøyseepisk røverhistorie om en narkoman apekatt som reiser på en dødstur til Las Vegas. Sangen er langtekkelig, men festlig nok. Det som fanger oppmerksomheten er produksjonen på skjermen. Og bedre skal det bli. Det bryter ut velbegrunna alldans på diskotekfunkflørten "Candy" . "Hot Fudge" kommer med pin up-damer, amerikanske biler, full 50-tallsestetikk og et sugende souldriv. Det koker, både på scenen og i publikum. Siste nummer kommer med noen linjer "Rudebox" , før en Robbie i storslag feier gulvet med "Rock DJ" . Enorm applaus - selvsagt.
"Feel" kommer som første ekstranummer, litt shaky vokalåpning, men det er full kjærleik mellom mannen og publikum - og fullt vokalhelbred - når nok en av hans kraftballader treffer de tusen mobiltelefonene som foreviger og svarer "ja" publikumsfrieriene. Allsangen når Mods-høyder. Folk holder ikke noe tilbake når Robbie gir av seg sjøl på "She's the One" , den nest mest hjertelige i balladearsenalet hans. Før han synger den er det mer stand up - nok en gang. Sangen dediseres selvsagt Carl from Coventry.
Finalen er som alltid "Angels" , og hvis du ikke synger med på den er du laget av sement. det er pent, dramatisk og til alt overmål servert på et vis som føles ekte og oppriktig fra en fyr som er umulig å mislike. "Angels" går ut til kona. God Bless. De små dumpene i veien vi har hatt denne kvelden betyr ikke så mye.
Robbie Williams fortjener kronen.