Hvordan er det mulig?
Som roboter i like, rutete overaller marsjerer den nåværende besetningen i det legendariske, tyske elektronikapionerbandet Kraftwerk inn på scenen. Stiller seg bak hver sitt bord. Der står de, rett opp og ned i halvannen time. Gravalvorlige og stive. Anonyme og fremmedgjorte. Som roboter. Overhodet ingen kommunikasjon dem imellom eller med publikum. Gjør de noe i det hele tatt?
På sletta foran Enga-scenen. Rundt 15.000 Øyafestival-gjengere iført 3D-briller av kjipeste papptype venter spent.
Hvordan er det mulig at dette skal bli en av de tøffeste og mest originale konsertopplevelsene noensinne?
Åpningssporet er passende nok "The Robots", et deilig nostalgisk gjenhør fra siste halvdel av 70-tallet for oss som har levd en stund. Kraftwerks prosjekt er å høres forhåndsprogrammerte ut: bare små, små detaljer i arrangementet røper at de fire robotene på scenen ikke står der oppe og snurrer platen. Disse små detaljene er til gjengjeld så lekre og gjennomtenkte, de skaper så mye liv og nerve, og sammen med den nå så omtalte og hypede 3D-grafikken gir de en helt fantastisk, unik totalopplevelse av en multimediekonsert.
For når 3D-effektene kommer til sin rett, er de virkelig slående. Bare periodevis, når musikken er på sitt mest monotone, og grafikken likeså, er det utrygt for at kjedsomhet kan snike seg innpå. for eksempel viser det seg at det i lengden kan bli like ensformig å kjøre beine veien på med folkevogn på Autobahn i dataspillaktig grafikk som i virkeligheten. Men hver eneste gang håver Kraftwerk oss inn igjen. Enten med sine glassklare musikalske lekkerbiskener, eller ved å smelle til med satellitter som tilsynelatende flyr rett inn i publikumsmengden. Eller med den svarthvite Trans Europa Express som plutselig suser rett mot oss.
Heldigvis er det et stykke mellom de største, visuelle høydepunktene: vi slapp 3D-overdosen som fort kunne blitt et kvalmt faktum.
Kraftwerk framfører høydepunkter fra hele katalogen, fra "Autobahn" (1974) til "Tour de France" (2003) med tilhørende grafikk og bilder. Det desiderte høydepunktet, både visuelt og musikalsk, var den dystre, intense "Radioactivity".
Den nåværende besetningen i Kraftwerk er Ralf Hütter, Fritz Hilpert, Henning Scmitz og Falk Greieffenhagen. Hvem som var hvem og hvem som gjorde hva på Enga-scenen er det ingen som vet, men tipper Hütter, den eneste gjenværende av originalmedlemmene, er han helt til venstre som bukket seg ut med et klart "auf wiedersehen" helt til slutt.
Kraftwerk ble grunnlagt av Hütter og Florian Schneider i 1970, og det store gjennombruddet kom i 1974 med det fjerde albumet, "Autobahn". Schneider forlot bandet i all vennskapelighet i 2008. ## Dobbeltnostalgi
Selv om det er 10 år siden forrige album fra Kraftwerk, har bandet liksom alltid vært der. De har satt umiskjennelige spor etter seg i all senere elektronisk musikk, med sitt minimalistiske lydbilde, repeterende rytmer og elektronisk manipulerte vokal. Slik blir det dobbelt-nostalgi å høre dem igjen, samtidig som grafikke og de visuelle effektene gir oss helt nye opplevelser.
Den voldsomme, nye interessen for Kraftwerk startet i fjor, da Museum of Modern Art i New York utropte bandet til en av det 20. århundrets viktigste kunstnere, uansett sjanger. Opptredenen der med 3D-grafikken var en sensasjon, og senere har showet vært framført blant annet åtte ganger på Tate Modern i London, i Japan og i hjembyen Dusseldorf.