BEHANDLING MED RADIOAKTIVT JOD VED SKJOLDBRUSKKJERTELKREFT

Skrevet av Kristin Wickstrøm

KJM3900 prosjektoppgave våren 2017

Radioaktivitet kan brukes i medisinsk behandling på ulike måter. Behandling med radioaktivt jod (131-I) er en av dem og det brukes i behandling mot sykdommer i skjoldbruskkjertelen (thyreoidea). Jod er et grunnstoff og har mulighet til å opptre med ulik mengde nøytroner i kjernen og disse kalles da isotoper av grunnstoffet. Jod med massetall 131 er radioaktivt. (1)

 

Skjoldbruskkjertelen sitter foran på halsen og er en kjertel som skiller ut hormonene som bidrar til stoffskiftet. Sykdommer i denne kjertelen er blant annet stoffskiftesykdommer, enten høyt eller lavt, samt ulike typer kreftsvulster. Hvis det oppstår en kreftsvulst i kjertelen er første behandling at den opereres bort. I etterkant av operasjonen kan det være en risiko for at det er gjenværende kjertelvev eller kreftvev. Derfor bruker man radioaktivt jod som behandling til de man anser med høy risiko for resterende kreftceller (2).

 

Behandlingen har vært kjent i mer enn 50 år. Muligheten til å gjøre jod radioaktivt oppsto under utviklingen av atombomben under andre verdenskrig. Atomreaktorene ble utviklet og det gjorde at man hadde mulighet til å gjøre grunnstoffer radioaktive. 

Bakgrunnen til at man kan bruke dette grunnstoffet er fordi skjoldbruskkjertelen er det eneste organet i kroppen som tar opp jod fra blodet. Det vil si at alt jod som er i kroppen tas opp i denne kjertelen. Når man sender inn radioaktivt jod vil det derfor ikke skal andre friske organer og vil virke spesifikt for skjoldbruskkjertelen.  

Jod 131 er som sagt radioaktivt og sender ut to type strålinger. Det er beta stråler (partikkelstråling) og gamma stråler (elektromagnetisk stråling). Betastråling har kort rekkevidde i vev, mens gammastråling vil kunne gå gjennom kroppen og vi kan dermed bruke det i en type bilde taking kalt scintigrafi. Scintigrafi er en teknikk som tar bilder av gammastråling. 

Betastrålingen fører til vevsskade ved mutasjoner i de cellene de penetrerer og påfølgende celledød. Celler som deler seg raskt er mest ømfintlige for betastråler og kreftceller er da spesielt utsatt fordi de har rask celledeling (3).

 

Etter at pasienten er operert gjøres det en vurdering om pasienten skal få jod 131. Det gjøres ved at pasienten først får en liten mengde radioaktiv jod på ca 3 MBq med påfølgende en eller flere scintigrafiundersøkelser i løpet av det neste døgnet. På scintigrafibildene kan man se om jod 131 har blitt tatt opp fra resterende kjertelvev. Er det tegn til gjenstående vev vil man i de fleste tilfeller gi større doser jod 131 som behandling.

 

Selve behandlingen skjer ved at pasienten får jod i pilleform som svelges sammen med vann. Dosen vurderes fra pasient til pasient, men er fra 3 til 8 GBq og er ekstra høy ved kreftbehandling sammenliknet med behandling av andre typer skjoldbruskkjertelsykdommer. Vurderingen av dosen vil ofte være avhengig av risiko for spredning av kreften. Hos de med lav risiko for spredning gies det en standarddose på 3,7 GBq. Hos de med høyere risiko gies det en dose fra 4,5 til 8 GBq.

 

I etterkant av behandlingen vil det de første dagene være økt radioaktiv stråling fra kjertelen, da er det en del forholdsregler som må tas. Isotopen har en halveringstid på 8,02 dager og dette gjør at pasienten sender ut en «høy» radioaktivitet den første uken. Pasienten isoleres derfor på enerom de første 2-3 døgnene etter behandling. Jod-131 skilles ut som avfallsstoff i urinen. Derfor er det også spesielle regler i forhold til toalettbesøk etter inntak av radioaktiv jod og sykehusene har egne toaletter egnet for radioaktivt avfall.

Før pasienten kan reise hjem måler man mengden radioaktivitet 1 meter fra pasienten og denne skal ikke være mer enn 30 microsievert per time før pasienten kan skrives ut. En microsievert er det pasienten utsettes for i gjennomsnitt av radioaktivitet i løpet av et år fra naturen. Pasienten anbefales i tillegg å ikke ha nærkontakt med barn i familien den første uken da man skal begrense mengden radioaktiv stråling mot andre (4).

Det frarådes å bli gravid de første 6 månedene etter behandling. På noen flyplasser vil også radioaktiviteten detekteres i sikkerhetskontrollen og pasientene må da ha med seg dokumentasjon på gjennomført behandling (2).

 

Ved høye doser jod 131 vil som regel alt kreftvev forsvinne, men også alt normalt vev i skjoldbruskkjertelen. Pasienten utvikler da lavt stoffskifte ettersom det ikke lenger produseres hormoner i kjertelen og må ta hormontabletter resten av livet. I etterkant kan man ta blodprøvekontroller av pasienten for hormoner skjoldbruskkjertelen normalt ville produsert. Øker disse hormonene er det et tegn på tilbakefall av kreftcellene.

 

 

  1. https://en.wikipedia.org/wiki/Iodine-131
  2. http://oncolex.no/KreftlexHome/Skjoldbruskkjertelkreft/ProsedyreFolder/BEHANDLING/Stralebehandling/RadioaktivtJod?lg=ks&containsFaq=True
  3. https://www.mn.uio.no/kjemi/tjenester/kunnskap/periodesystemet/vis.php?e=I&id=750

http://kreftlex.no/Skjoldbruskkjertelkreft/ProsedyreFolder/BEHANDLING/Stralebehandling/RadioaktivtJod?lg=ks&CancerType=Skjoldbruskkjertel&containsFaq=True   

Av Kristin Wickstrøm
Publisert 27. apr. 2017 12:12