Kreftbehandlingens utvikling – fra kirurgi til strålebehandling

Skrevet av Karolina M. Filipowicz

KJM3900 prosjektoppgave våren 2017

Naturvitenskap har vært en drivkraft bak utviklingen på mange områder, spesielt innen den medisinske verden, og har åpnet mange dører for fremtiden. Denne utviklingen har gjort det mulig å kjempe mot ulike sykdommer, og jobbe mot en forbedring for å redde liv. En slik sykdom er kreft.   

Figur 1: Mutasjon av normale friske celler til kreftceller.[2]

Kreft er en av hovedårsakene til døden, og alle typer kreft skyldes en endring i DNA til kreftcellene. Dette fører til formering og spredning av kreft. I alle tider har kreft vært en stor utfordring i den medisinske verden og mange forsøk på å bekjempe kreften var mislykket. Eldgamle leger og kirurger visste at kreft ville vanligvis komme tilbake om den ble fjernet kirurgisk ved å skjære den bort. Pasienter med kreft ble dermed sett på som uhelbredelige.[1] Gjennom tidene har det blitt utviklet en rekke metoder for behandling av ulike krefttyper, men mange av de krefttypene kunne ikke bli bekjempet med de metodene. Siden det finnes forskjellige krefttyper er det umulig å ha en universalmetode for behandling av alle de. Mange har dødd av kreft underveis i den lange utviklingsprosessen og metodene som ble benyttet var både kirurgiske og kjemiske. Senere har oppdagelsen av radioaktivitet vært sentral for utviklingen av de mer moderne metodene. Radioaktivitetens egenskaper kunne bli utnyttet til å bekjempe sykdommen på flere områder, og ikke kun de synlige symptomene. Radiobehandling var dermed ett skritt videre fra det tradisjonelle og et håp om å komme nærmere målet. Figur 1 nedenfor viser hvordan en normal celle kan bli mutert og utvikle seg til kreftceller og senere svulst.


Den tidligste formen for kreft som har blitt beskrevet har sin opprinnelse i Egypt, ca. 3000 år f.Kr. Beskrivelsen heter Edwin Smith papyrus og beskriver åtte tilfeller av svulst eller sår i et bryst. Disse ble fjernet ved kauterisering som er brenning av svulsten på den gjeldende kroppsdelen. Poenget med brenningen var å utnytte den høye temperaturen til å ødelegge bestemte vev i et forsøk på å redusere blødninger, men også fjerne svulster. Samtidig ga det mindre sannsynlighet for infeksjoner. Denne metoden var heller drastisk og kunne gi mer skade enn nytte. Kreftsvulster ble ikke fjernet, men kom tilbake minst like sterke som før.[3] I mange tilfeller er spredning av kreft, «metafase», grunnen til at kirurgisk fjerning av kreft ikke er nok. Modersvulsten kan gi opphav til mikrometafaser før kreften oppdages hos en pasient. Selv om kreften tilsynelatende har blitt fjernet kan pasienten av den grunnen få tilbakefall med kreftspredning.[4]

I nyere tid har man prøvd å fryse svulsten bort. Denne typen medisinsk behandling kalles for kryokirurgi. Prinsippet med kryokirurgi er å føre operasjonsinstrumenter/kniver inni aktuelle vev eller organer, hvor vevet vil fryse rundt instrumentspissen. En langsom opptining vil føre til at vannet blir trukket ut av cellene. Enzymene blir hemmet og cellemembranen blir svekket, som videre forårsaker vevsdød. Denne måten å behandle kreftsvulster på er fremdeles aktuell og brukes mye i dag mot blant annet svulstdannelser i livmorhalsen, urinblæren og leveren. [5]

Den kirurgiske metoden har sine begrensninger. Utgangspunktet er at svulstene må være store og synlige for at de skal kunne bli fjernet. I dagens kreftkirurgi hevdes det av mange, blant annet professor Clement Trovik ved Klinisk institutt 1 og Haukeland universitetssykehus, at dersom modersvulsten fjernes, fjernes den en gang for alle, noe som var umulig når kreftkirurgi først kom i bruk.[6] Dette skyldes trolig at kreften kunne spre seg og formere seg raskt, og på dette tidspunktet var det umulig å fjerne noe man ikke kunne se. Kjennskapet til hva kreft er var også begrenset. Selv om den kirurgiske metoden blir sett på som en gammeldags og drastisk måte å behandle kreft på spiller den fremdeles en viktig rolle i kreftbehandlingen, og at det optimale i mange tilfeller er å kombinere strålingsbehandling og kirurgi. Kreftkirurgien i seg selv er ikke en varig løsning. Når kreftsvulsten skjæres bort fjernes kun den synlige konsekvensen av celleforandringen. Det er derimot umulig å vite om kreften har rukket å spre seg, og for å bekjempe det som ikke er synlig er det nødvendig å ta et steg videre og utnytte kunnskapen om radioaktivitet.

I likhet med de andre metodene har strålebehandling som mål å ødelegge kreftcellene, der det naturligvis ønskes minst mulig skade på de friske vevene rundt. Den første strålebehandlingen begynte med grunnstoffet radium som ble oppdaget av Marie og Pierre Curie i 1898. Rundt den tiden ble det oppdaget i Frankrike at daglige doser med stråling over en periode på flere uker bidro positivt på helsa til pasienten, og strålemaskiner benyttet på det tidspunktet hadde relativt lav spenning. Slik startet strålingsbasert kreftbehandling.

Strålingsterapi benytter seg av høyenergi stråling for å krympe svulstene og drepe kreftceller. Strålingen som benyttes kan være røntgenstråling, gammastråle og ladde partikler. Ved systemisk strålebehandling blir radioaktive stoffer som jod ført inni kroppen slik at det radioaktive grunnstoffet kan bli tatt opp i blodet og transportert videre for å drepe kreftceller. Strålingsbehandling dreper kreftceller ved at deres DNA blir ødelagt ved direkte kontakt med stråling. DNA kan også ødelegges ved å benytte seg av ladde partikler eller frie radikaler. Som et resultat av det vil celler med irreversibelt ødelagt DNA dø eller ikke lenger kunne dele seg. Når skadet celler dør blir de brutt ned, og videre vil kroppen bli kvitt dem ved naturlige prosesser. 

Stråleterapi kan være både utvendig og innvendig. Helt siden bruk av stråling til kreftbehandling har hatt sitt gjennombrudd tidlig på 1900-tallet kort etter oppdagelsen av Røntgenstråling i 1895, har utvendig strålingsterapi hatt en stor utvikling teknologisk sett, og strålemaskiner som blir laget er mer og mer energirike. Utviklingen har ført til mer nøyaktig lokalisering av kreft i form av svulst og risikoområder. I tillegg har beregning av stråledoser blitt mer nøyaktig. Innvendig strålebehandling derimot går ut på å gi den kreftsyke en bestråling av radioaktive stoffer som plasseres i området rundt kreftceller.

Fordelen med strålebehandling er at den kan ta seg av det som ikke er synlig, men også av risikoområder der kreft kan potensielt spre seg. Dersom enkelte krefttyper blir oppdaget og behandlet på tidlig stadiet, er det mulig å bekjempe dem. Dette er en stor utvikling fra den tiden det ikke var mulig, og ingen kunne vite at kreft begynte å spre seg i kroppen som et resultat av celleendring. Det var dermed ikke mulig å avdekke kreft fort før svulstene ble store og synlige. Bruk av radioaktivitet er definitivt et godt skritt framover og noe som i mange tilfeller har reddet liv.
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kildeliste

1: https://www.cancer.org/cancer/cancer-basics/history-of-cancer/cancer-treatment-surgery.html

2: http://kintalk.org/files/2012/07/cancers-cells.jpg
3: https://www.cancer.org/cancer/cancer-basics/history-of-cancer/what-is-cancer.html

4: https://sml.snl.no/metastase

5: https://sml.snl.no/kryokirurgi

6: http://www.uib.no/aktuelt/71296/kreft-under-kniven

 

[1] https://www.cancer.org/cancer/cancer-basics/history-of-cancer/cancer-treatment-surgery.html

[2] http://kintalk.org/files/2012/07/cancers-cells.jpg

Av Karolina M. Filipowics
Publisert 27. apr. 2017 12:12 - Sist endret 6. aug. 2019 13:27