Stråling og kreft – årsak og kur

Skrevet av Kari Anne Andersen

KJM3900 prosjektoppgave våren 2017

Eksponering for ioniserende stråling øker sjansen for å utvikle kreft.  Samtidig brukes ioniserende stråling til å behandle kreft. Dette er ikke en selvmotsigelse, selv om det kan høres sånn ut.

Opphopning av celler: Bildet viser en brystkreftcelle som er i ferd med å dele seg. Når kreftceller hoper seg opp, er det fordi de enten lever mye lenger enn vanlige celler, eller fordi de deler seg mye raskere. Illustrasjon: National Cancer Institute

Kreft er ikke én sykdom, men en fellesbetegnelse på en stor gruppe sykdommer.  Kreft kan ramme forskjellige organer, og hvert organ kan utvikle forskjellige typer kreft. Derfor trenger man også mange forskjellige behandlingsmetoder. I noen av behandlingsformene som brukes i dag benyttes radioaktivitet til å drepe kreftceller – noe som kan virke litt paradoksalt, siden radioaktivitet ofte pekes på som en årsak til utvikling av kreftsykdom.

 

Tilfeldighetene rår

 

Stråling fra radioaktive kilder og røntgenstråling har nok energi til å slå vekk elektroner fra molekyler. Dette kalles å ionisere molekylene, og disse strålingstypene kalles derfor ioniserende stråling. Når et molekyl får ett elektron slått vekk kan det dannes et radikal. Skjer dette inne i en levende celle, kan det være fare på ferde.

 

Ioniseringen kan føre til en skade, en forandring i cellens DNA. Slike forandringer skjer hele tiden, og cellen har reparasjonsenheter som kontinuerlig leter etter og tilbakestiller DNAet til sånn det var da cellen ble dannet. Forandringene kalles ofte for mutasjoner. Forandringene kan skje av forskjellige årsaker – kopiering av DNA kan bli feil, bakgrunnsstråling fra verdensrommet kan gi endringer i DNAet, eller reaktive kjemikalier kan gjøre det samme. Dersom skaden ikke blir reparert i tide, blir mutasjonen videreført når cellen deler seg. Dette trenger ikke være farlig, men i de tilfeller der de nye cellene enten deler seg mye raskere eller dør mye saktere enn normalt, får vi over tid en opphopning av unormale celler[1]. Dette kalles kreft.

Kappløp med tiden

Når en celle blir eksponert for ioniserende stråling, øker sjansen for at strålingen fører til en ionisering som gir en mutasjon på et kritisk sted i DNAet som ikke blir reparert[2]. Det forskerne har samlet inn av data forteller oss at sjansene øker jo høyere dose stråling man får. Sjansene er også avhengige av doseraten, altså over hvor lang tid man fordeler stråledosen.

Jo høyere strålingsdose et område av kroppen får per tidsenhet, dess raskere må cellenes reparasjonsenheter jobbe for å hindre en varig mutasjon[2], [3]. Dersom det kommer mange skader raskt, hender det at cellenes reparasjonssystem ikke klarer å reparere alle skadene. Da øker sjansene for at en mutasjon kan utvikle seg til kreft.

Men dersom en celle får en høy stråledose over kort tid, kan cellen dø av skadene ioniseringen gir[2]. Døde celler kan ikke dele seg videre og over tid utvikle seg til kreft. Dette leder oss inn på hvordan ioniserende stråling brukes til å behandle kreft.

 

En akilleshæl

Det finnes forskjellige typer kreft, alt etter i hvilket organ kreften finnes og hva som har ført til den unormale celleveksten. Noen krefttyper er spesielt sensitive for ioniserende stråling, og disse kan behandles med stråling[4]. Disse krefttypene er gjerne de som har et svekket reparasjonssystem – siden de ikke klarer å reparere skader påført av ioniserende stråling like godt som friske celler, skal det mindre stråling til for at de dør:

Ved en vanlig daglig stråledose under behandling vil hver av de normale cellene og kreftcellene i svulstområdet i gjennomsnitt få cirka 10 000 enkeltskader i DNA-molekylene. Normalvevet klarer stort sett å reparere disse skadene innen cirka 6 timer, mens over 90 % av strålefølsomme kreftceller dør for hver slik daglig strålefraksjon.         - Store norske leksikon, “Strålebehandling” [4]

Dersom det gis en tilstrekkelig høy stråledose over kort tid, vil også kreftcellene dø, slik som andre celler. Allikevel er det alltid en balansegang mellom å drepe kreftcellene og å unngå å skade de friske cellene som ligger rundt. Å kontrollere hvor strålingsdosen skal gis og å begrense skade til det omkringliggende vevet er viktig for å optimere behandlingen. Derfor er det også avgjørende at kreftsvulsten og dattersvulstene er begrenset til et lite område i kroppen. Om ikke kan man risikere å gi pasienten for høy strålingsdose under behandlingen, fordi det er store områder som må bestråles for å få has på kreften. Det finnes flere ulike måter å levere stråledosene til kreftcellene på: ekstern strålebehandling, legemidler som har et radioaktivt atom festet til seg, og en innkapslet radioaktiv kilde som legges inntil svulsten, såkalt brakyterapi[5], er de viktigste eksemplene.

 

Med vondt skal vondt fordrives

Strålebehandling er ikke uten bivirkninger. Noen av dem er forbigående, som kvalme og slapphet[2,4], men andre er langtidseffekter, og kan bruke så lang tid på å utvikle seg at pasienten ikke merker noe til dem resten av livet. Eksempler på senskader som kan komme av strålebehandling er skader på blodårevegger, som ofte ikke merkes før flere år etter at behandlingen er avsluttet.

Til tross for at behandlingen tilpasses for å gi minimal stråledose til det friske vevet rundt kreften, kan det hende at behandling med ioniserende stråling gir et nytt tilfelle av kreft, forårsaket av skader som har skjedd i det friske vevet under behandlingen? Ja, det kan skje. Det tar uansett lang tid før en mutasjon utvikler seg til kreft, kanskje flere tiår – tiår som pasienten kan leve som frisk. Det kan også hende at døden inntreffer i løpet av de årene av helt andre årsaker enn kreft. Heldigvis skjer det veldig sjelden at strålebehandling gir nye krefttilfeller.

 

Kilder

[1]         B. Roald, T. Sauer, and O. Klepp, “Kreft,” Store medisinske leksikon, 2017. [Online]. Available: https://sml.snl.no/kreft. [Accessed: 02-Mar-2017].

[2]         T. Henriksen and H. D. Maillie, Radiation and Health. Taylor & Francis, 2003.

[3]         A.-L. Børresen-Dale, “DNA-reparasjon,” Store medisinske leksikonnorske leksikon, 2016. [Online]. Available: https://sml.snl.no/DNA-reparasjon. [Accessed: 02-Mar-2017].

[4]         O. Klepp, “Strålebehandling,” Store medisinske leksikon, 2016. [Online]. Available: https://sml.snl.no/strålebehandling. [Accessed: 02-Mar-2017].

[5]         “Internal radiation therapy (Brachytherapy),” American Cancer Society, 2015. [Online]. Available: https://www.cancer.org/treatment/treatments-and-side-effects/treatment-types/radiation/radiation-therapy-guide/internal-radiation-therapy.html. [Accessed: 03-Mar-2017].

Av Kari Anne Andersen
Publisert 27. apr. 2017 12:12