Om rasisme, diskriminering og vitenskap!

Det er på tide å si dette på en norsk kjemi-side: føkk rasisme, og føkk diskriminering. Alexander og Steven deler meninger rundt dette. Påvirker disse utingene også vitenskap?  

Henrietta Lacks (1920-1951)

Alexander (Førsteamanuensis i organisk kjemi): Jeg begynner med å si at vi begge er hvite menn, Steven. To hvite menn som skal snakke om diskriminering og inkludering er allerede litt på kanten. Men vi er også forskningsgruppeledere, emneansvarlige og rollemodeller. Så brenner vi for at Universitetet i Oslo og kjemisk institutt der vi begge jobber skal være et inkluderende sted for alle.

Steven (Utdanningsleder og professor i bioanalytisk kjemi): Yes, akkurat. 

Alexander: 2020 har vist enda tydeligere (hvis det noensinne var noen tvil) at Norge og verden har et problem med rasisme og diskriminering. Vi kan lese om politivold i Amerika, og vi kan lese om rasistisk trakassering til om med her hjemme. 

Steven: Naturvitenskapen er ikke akkurat immun, den heller. En av de viktigste fremskrittene innen vitenskapen, evolusjonsteorien, blir fra tid til annen feilaktig brukt som et redskap for å forklare rasedominans, også i vitenskapelige verk. Det finnes grove eksempler på at kvinners bidrag til viktige milepæler har blitt feid under teppet. Til og med en av kreftforskningens viktigste testsystemer, HeLa cellene, har en historie som er grunnet i utnyttelsen av fattige minoriterer.

Alexander: Det finnes mange flere eksempler. Fryktelig mange flere. Og det verste er at mange av dem ikke tilhører 1800-tallet. De skjer akkurat her og nå.

Steven: Mener du essayet i Angewandte?

Alexander: Angwandte er en av kjemiens største tidsskrifter. I et essay ga en professor uttrykk for svært problematiske holdninger rundt inkludering i kjemiforskningen, inkludert åpenlys rasisme.

Bildet kan inneholde: samfunnet, samtale, rom.
Alexander H. Sandtorv er førsteamanuensis i organisk kjemi. I tillegg til å forske og undervise, skriver han fagbøker og er spaltist i Morgenbladet.

Steven: Mange av redaktørene for tidsskriftet gikk av i protest, de som håndterte essayet fikk sparken, og artikkelen ble trukket tilbake, men det er ikke godt nok.

Alexander: Ikke i det hele tatt. Noen argumenterer med at dette bare er et engangstilfelle – men jeg mener det er toppen av isberget. Det er uhyre viktig at vi sier ifra. Rasisme og diskriminering er del av naturvitenskapen og dypt inngravert i den akademiske kulturen. Dette vil vi og mange som oss snu. For å snu det, må vi først sette ord på hva det er.

Steven: Da jeg begynte å studere kjemi, var jeg bergtatt av at det var så universelt. I kontrast til psykologi (som jeg studerte før), var det som om livet til molekylene var uavhengig av land, språk og kultur.

Alexander: Nettopp – det er et av mine favorittaspekter ved kjemi også. Det er universelt! Globalt! Vi vil at de som studerer kjemi og praktiserer kjemi er like varierte som de kjemiske stoffene vi arbeider med. Vi vil også at de som er eksperter skal representere mangfoldet i befolkningen. Det er sammen at vi skal takle fremtidens store utfordringer, og for å klare det må kjemi være åpent og inkluderende, variert og mangesidig. Mangfold skal verdsettes, fordi det beriker oss alle sammen. Det siste vi vil, er at vi ender opp med et akademia som er fullt av hvite, eldre menn.

Steven: *Kremt*

Alexander: Vi har en jobb å gjøre! En langsiktig jobb.

Bildet kan inneholde: fotografi, svart og hvit, snapshot, photography, øre.
Rosalind Franklin (1920-1958)

Steven: Etter hvert som jeg ble stipendiat og til slutt ansatt på Kjemisk Institutt, har jeg også hatt en stor stolthet i at våre flotte studenter har vært så mangfoldige. Jeg har vært veileder for alle mulige slags folk, og de har gått videre til å bli uvurderlige forskere, lærere, you name it. En av mine første studenter var en båtflyktning som før hun kom til Norge satt i flyktningsleir i årevis. På masteroppgaven hennes gjorde hun kjemiske analyser av Edvard Munchs «Skrik». 

Alexander: Samme her. Det er et av de beste delene ved jobben min – at jeg hver eneste dag er så heldig å få lære av studentene på instituttet. De tror de skal lære av meg, men det går oftest andre veien. En ting jeg lærer av dem, er ydmykhet. Og mitt eget privilegium. Så lærer jeg meg å lytte til det de faktisk forteller meg, og om noen av utfordringene de står ovenfor.

Steven: Vi har studenter fra ulik kulturell og etnisk bakgrunn og hele regnbuespekteret av legninger. Det er en fryd og ære å stå foran disse fremtidige ekspertene i legemiddelutvikling, miljøkampen og energirevolusjonen.

Alexander: Likevel er det mange av disse studentene som ikke ser ledere som likner på dem. Som skeiv vet jeg hvor vanskelig det kan være å gå gjennom en nesten tiårig utdannelse og ikke se professorer som likner på meg. Uansett hvor mye alle sier at du er velkommen, føles det liksom ikke helt slik. Hvis jeg er så utrolig velkommen, hvorfor er det ingen som meg her, da?

Steven: Derfor ønsker vi å gjøre vårt beste for et godt mangfold blant rollemodellene på instituttet, inkludert gruppeledere og stipendiater.

Alexander: Og kanskje, over tid, at vi på toppen blir mer mangfoldige også.

Steven: Jeg har lyst til å diskutere alt dette mer i undervisningen vår i tiden fremover. At vi tenker mer på bagasjen som er i samfunnet, inkludert vårt fagfelt. Selv om det ikke er «så enkelt» som protoner og nøytroner, er dette en del av naturvitenskapen. 

Alexander: Jeg diskuterer dette i emnet mitt i organisk kjemi. Jeg snakker om annerledeshet, og manglende representasjon i akademia. Studentene har alltid veldig fine tanker som de deler. Først tror jeg de synes det er rart at dette skal være emne i et grunnkurs om organisk kjemi, men det er nettopp der det bør være et tema.

Steven: Selv om vi har en vei å gå i dette, har jeg lyst til å si dette som Utdanningsleder ved Kjemisk Institutt: Uansett hvem du er, hvordan du kler deg, hvem du liker, hvordan du har det, så er du hjertelig velkommen til å søke studieplass hos oss, og vi vil glede oss å bli kjent med deg, og hjelpe deg å bli den beste kjemikeren og vitenskapspersonen du kan bli.

Alexander: Og vi trenger deg, uansett hvem du er! Vi trenger nysgjerrige, nyskapende, kreative personer til instituttet vårt som alle representerer ulik bakgrunn. Vi er sterke sammen.
 

Av Steven Ray Wilson, Alexander Harald Sandtorv
Publisert 9. juli 2020 10:57 - Sist endret 9. juli 2020 23:41
About-image

Denne bloggen

Professor Steven Ray Wilson er utdanningsleder på Kjemisk Institutt, Universitetet i Oslo. Steven er veldig glad i jobben sin, da han får samarbeide med engasjerte studenter og verdensledende forskere, alt på en gang. Steven er også en prisvinnende foreleser, og spiller i rockeband på fritiden.