Konkurransen om å bli førstemann til Månen utviklet seg i 1950-årene som et resultat av den kalde krigen. På hver sin side stod Sovjetunionen og USA.
Luna-programmet (Sovjetunionen)
Sovjetunionens romprogram Luna var det første til å utforske Månen. I 1959 var Luna 1 det første menneskelagde objektet som unnslapp Jordens gravitasjonsfelt og passerte Månen.
Senere samme år ble Luna 2 skutt opp. Den krasjlandet med Måneoverflaten og ble det første romfartøyet som landet på Månen, samtidig som det var det første menneskelagde objektet som landet på et utenomjordisk himmellegeme.
Lunaprogrammet avsluttet året 1959 med Luna 3. Luna 3 fotograferte Månens bakside for første gang og fotograferte hele 70 % av baksiden.
Veien mot det første mennesket på Månen
USA var også med i Månekappløpet i 1959. Da klarte Pioneer 4 å unnslippe Jordens gravitasjonsfelt og passere Månen. I 1962 landet USA på Månen: Ranger 4 krasjet med overflaten og ble ødelagt slik at den ikke kunne sende tilbake bilder. I 1964 var Ranger 7 den første romsonden som landet på Månen og kunne returnere bilder fra overflaten. Men også denne krasjet da den skulle lande.
Luna 9 var den første romsonden som fikk til en myk landing på Månen. Dette skjedde i 1966. USA var ikke mange månedene etter med sitt Surveyor-program. I løpet av to år sendte USA syv roboter til Månens overflate som fortsatt står der den dag i dag. Disse fungerte som forberedelser til Apollo-programmet.
Sovjetunionen var først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet, Yuri Gargarin i 1961. Igjen var USA rett i hælene på Sovjetunionen og sendte Alan Shepard ut i verdensrommet tre uker senere.
Apollo-programmet (USA)
Apollo-programmet var det første bemannede romprogrammet. Frem mot Apollo 11, som skulle bringe de første menneskene til måneoverflaten, ble Apollo 1–10 brukt til å komme stadig nærmere Månen. Hvert steg av reisen måtte perfeksjoneres.
I 1969 landet Apollo 11 på Månen og det første mennesket, Neil Armstrong, satt foten på overflaten, og sa:
That's one small step for man, one giant leap for mankind.
Også med på Apollo 11-ferden var Buzz Aldrin og Michael Collins. Collins var pilot alene i romfartøyet i bane rundt Månen mens Armstrong og Aldrin foretok selve landingen.
Det er totalt 12 menn som har landet på Månen, fordelt på seks romferder. Sistemann var der i desember 1972 med Apollo 17. Per i dag er USA fortsatt den eneste nasjonen som har foretatt bemannede romferder til Månen.
Tiden etter Apollo og fremtidige ferder
I 2009 sendte NASA opp Lunar Crater Observation and Sensing Satellite (LCROSS) sammen med Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO). LCROSS skulle utforske om det var vannis på Månen og fant vannis i et krater sør på Månen. LRO går fortsatt i bane rundt Månen og er ment som en forløper til fremtidige Måneferder. Den skal lokalisere trygge landingssteder og potensielle ressurser på overflaten, måle strålingensmiljøet og demonstrere bruken av ny teknologi. LRO skal også lage et detaljert 3D-kart av Månen.
Videre sendte NASA opp Gravity Recovery and Interior Laboratory (GRAIL) i 2011 bestående av to mindre romfartøy, Ebb (no. flo) og Flow (no. fjære). GRAIL skulle kartlegge gravitasjonsfeltet til Månen og studere Månens overflate og indre struktur. Oppdraget endte i 2012.
I tiden etter Apollo-programmet er det flere land som har vært med å utforske Månen, blant annet Japan, Kina og India, samt Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), hvor Norge er ett av medlemslandene. I 2013 utførte Kina den første myke månelandingen siden Luna 24 i 1976. De landet en rover på måneoverflaten og planlegger flere i de kommende årene.
Russland planlegger å sende kosmonauter til Månen innen 2025 og etablere en permanent base der i 2027–2032. Flere måneferder er under utvikling.
