Logistikk i Statene

Ja, da er jeg tilbake! Du leser nå del to av Berkeleybloggen (selverklært tittel, jeg har ikke eierskap til navnet). Jeg har nå ankommet Berkeley, og mye har skjedd siden sist - jeg velger å ta det i i en høyst ukronologisk rekkefølge og starter med å fortelle om mitt samlede inntrykk av universitetet, byen og staten hittil.

Offisielt en Berkeleystudent!

Klimasjokk, kultursjokk og artisjokk

Ok, så er kanskje tittelen litt overdramatisk. Etter tidenes varmeste sommer i Oslo var ikke varmen i California spesielt overveldende, og etter å ha vokst opp med amerikanske filmer var ikke kulturen uventet. Noe jeg derimot ikke så komme var den sterke Californiske dialekten. Den innebærer blant annet bruken av uttrykket “no way!” i omtrent annenhver setning, og at “yeah” uttales som “yaaa”. Lettpåvirkelig som jeg er tok jeg raskt til meg sistnevnte variant, som behagelig nok kan uttales som et norskt “Ja”. Når det kommer til førstnevnte uttrykk tror jeg alltid i et lite sekund at personen jeg snakker med sier “Norway”, hvilket fører til at jeg svarer noe slikt som “Yes! Best country ever!”. Forvirringen bidrar i det minste til å føre samtalen videre, da jeg kan utnytte anledningen til å snakke om vi nordmenns favorittema: norsk natur.

Dette er altså ikke en innføring i diskret matematikk, men et diagram som forklarer “The
California wowel shift” i den Californiske dialekten - skjønne det den som kan. Bilde fra Wikipedia.

Berkeley som by har i seg selv overrasket positivt. Før jeg dro hadde jeg få forventninger til byen, annet enn at det er en universitetsby. Den viser seg at den har mye av den samme stemningen som San Fransisco, med bohemsk arkitektur, unike restauranter og et bredt kulturtilbud. Byen er samtidig veldig sammensatt, og består av ulike deler som har sine særtrekk. Se bildet under for en kort oppsummering av bydelene nærmest campus.

 

En oppsummering av bydelene man forholder seg mest til som Berkeleystudent, samt noen utringede steder man er nødt til å se. Det virker kanskje merkelig at jeg har ringet rundt et supermarked, men dette er i en egen liga og må oppleves med egne øyne. Bilde fra google maps, redigering av bloggforfatteren.

Varmen var også en overraskelse for meg som forventet vindfylt San Fransico-vær. Berkeley blir på et vis skjermet for vind og kulde av San Fransisco, og har derfor et varmere og mer stabilt klima. Dette gir gir plantelivet optimale forhold året rundt, og det gror palmer, blomster og busker overalt. Berkeley ligger i tillegg helt inntil Tilden nasjonalpark, som byr på både fjelltopper, skog, innsjøer og canyons i gangavstand fra campus. Å gå her er noe ganske annet enn å gå i Nordmarka, for her møter du knapt en sjel - amerikanere er ikke akkurat en turbefolkning. De regner faktisk en 10 minutters tur som en fullverdig “hike”, og mange fjelltopper har bilvei helt opp så man skal slippe å gå. Spør du om veien til et utkikkspunkt møtes du ofte med vantro når du sier du skal gå hele veien, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt “Yeah, we’re gonna walk up! We’re from Norway, so we love hiking”.

Berkeley sett fra Tilden nasjonalpark, med San Fransisco i bakgrunnen. Den skarpsynte leser kan skimte Golden Gate Bridge omtrent der det gylne snitt deler horisonten på høyre side.

Når det kommet til Berkeleystudenter er det et kapittel i seg selv. Er det én ting som oppsummerer dem, må det dog være dette: de er engasjerte. På Sproul Plaza, Berkeleys “main square”, er det heller regelen enn unntaket at det er en politiske demonstrasjoner av ulike slag. Berkeleystudenter er generelt også veldig opptatt av miljøsaken: på mange cafeer er det verken sugerør eller plastkopper å oppdrive, og enhver restaurant med respekt for seg selv reklamerer med at de serverer økologisk, bærekraftig og lokal mat. På grunn av sistnevnte har jeg spist usedvanlig mye artisjokk her, en av Californias spesialiteter (hvorav tittelen på avsnittet).

Det første som møtte meg på campus var en demonstrasjon, heldigvis av fredelig sort. Jeg kan fortelle om god stemning med både gitarspill og allsang.

Shop & drop-weeks

Etter noen gode uker med innflytting, sightseeing og campusutforskning startet endelig tiden for undervisning. Uheldigvis er det lettere sagt enn gjort å ta de fagene man ønsker, for de første ukene med forelesninger er det man på Berkeley kaller “Shop and dropweeks”, og som går ut på at studenter melder seg opp til flere fag enn de egentlig skal ta, gjerne dobbelt eller trippelt så mange, og deretter bestemmer seg for hvilke fag de vil ta i løpet av de neste ukene. Jeg har oppsummert min opplevelse av disse ukene i en graf som viser stressnivået mitt de første ukene på Berkeley. Som dere ser er den kun stykkevis lineær og ikke kontinuerlig deriverbar, hvilket beskriver de brå svigningene jeg har hatt i kortisol ganske så bra. Hadde det ikke vært for datamaskinen min sitt begrensede minne hadde jeg brukt en Weierstrassfunksjon til å representere dataene.

Stresskurve. Merk at jeg allerede har blitt såpass amerikanisert at jeg nå skriver datoer med måneden først. Det som derimot er forvirrende her er tidsnotasjonen, som er årsaken til at jeg har gått i flere uker og trodd at det er vanlig å stenge restauranter og matbutikker klokken 12 på dagen (12 a.m. er da, i strid med sunn fornuft, ved midnatt).
​​

Situasjonen stabiliserer seg Nå som overnevnte uker er over, og jeg har alle fag på plass, blir resten av semesteret en “walk in the park”. Fagene jeg tar i biostatistikk, levetidsanalyse og kausal inferens er kjempeinteressante med veldig engasjerte professorer, kalenderen er allerede fylt opp med spennende arrangementer og det er så varmt at jeg kan lese utendørs hver dag (som alle på Berkeley gjør). Legger man til det faktum at det er hauger av spennende reisemål, som redwoodskoger, strender og nasjonalparker, i umiddelbar nærhet, skjønner jeg at dette halvåret vil fly som en vind. Dessverre!

Slettes ikke dumt å ha kjøreavstand til dette! Jeg må innrømme at det ikke er figur1 jeg sender hjem, men bilder som det her.

 

Publisert 2. nov. 2018 13:59 - Sist endret 2. nov. 2018 13:59