Klokketid
Bakgrunnen for denne loven finner vi i den astronomiske tidsregningen. Den grunnleggende tidsenhet er soldøgnet, som tilsvarer en jordomdreining sett i forhold til solen. Soldøgnet er inndelt i 24 timer som om dagen kan avleses med et solur. Soluret viser alltid klokken tolv når solen står høyest i sør. Disse soltimene vil variere litt i lengde gjennom året fordi jorden i sin ellipsebane beveger seg litt raskere om vinteren enn om sommeren. Det skapte problemer å fremstille denne litt ujevne soltiden med mekaniske ur som har jevn gang.
Det tok mange år fra det mekaniske uret var oppfunnet til det ble et viktig instrument for folk flest. Urene var sjeldne, vanskelige å holde i gang og de viste ofte feil. Massefabrikasjonen av mer presise lommeur, som kom i gang på 1800-tallet, utgjorde et viktig skille. Lommeur ble importert i store mengder og til lavere priser. De ble etter hvert allemannseie. I starten klaget folk over at klokkene ikke "stemte med solen". Da urmakerne hevdet at det var solens skyld, ville de fleste ikke tro dem.
Løsningen ble middelsoldøgnet. Astronomer erstattet solen med en fiktiv middelsol som går med jevn fart langs himmelekvator. Man opererer dermed med en gjennomsnittlig døgnlengde gjennom hele året. At alle timer blir like lange, innebærer at middelsoltid kan måles ved hjelp av mekaniske ur. I Almanakken for 1818 skriver observator Christopher Hansteen at tiden i Kristiania nå var stilt etter middelsoltid. Urmakerne likte naturlig nok dette. Denne tidsstandarden ble innført i Norge omtrent på samme tid som i Europa for øvrig.
Lokaltider
Middelsoltiden gjorde timene like lange, men var ingen konstant størrelse uavhengig av geografi. Jorden beveger seg 15 lengdegrader i løpet av en time. Hver lengdegrad får dermed sin egen lokale tid med fire minutters intervaller.
Norges geografiske utstrekning utgjør en tidsforskjell på hele 1 time og 47 minutter fra det vestligste punktet ytterst i Sognefjorden til Vardø, Norges østligste punkt. På midten av 1800-tallet måtte man derfor stadig stille uret hvis man reiste øst- eller vestover. Det var for eksempel 4 minutter tidsforskjell mellom Kristiania og Drammen og man måtte stille klokken 22 minutter tilbake ved ankomst Bergen. For å finne stedets lokale middelsoltid ble uret stilt til tolv når solen kulminerte, og differansen mellom sann soltid og middelsoltid fikk man kjennskap til i landets offisielle almanakk. "Den som lever uten religion og almanakk, han lever på slump" heter et gammelt norsk ordspråk. På 1800-tallet var da også almanakken ved siden av Bibelen den mest utbredte boken i Norge.
Standard Railway Time
For å unngå koordineringsproblemer og øke forutsigbarheten hadde flere virksomheter behov for å løsrive seg fra lokaltidene. Da telegrafstasjonene ble etablert i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, fulgte man Københavns lokaltid parallelt med lokaltidene. Etter 1866 gikk de norske stasjonene riktignok over til å bruke Kristianias lokaltid. Den var også gjeldende for tog som dro fra Østbanen. Togene fra Vestbanen fulgte Drammens lokaltid. Dette kunne naturligvis skape synkroniseringsproblemer.
Også i andre land kunne lokaltidene skape forvirring. I USA måtte for eksempel en reisende fra Washington til San Fransisco i 1870 stille sitt ur hele to hundre ganger hvis det var ønsket at uret skulle vise riktig lokaltid ved alle stoppestedene. For å forenkle dette innførte jernbaneselskapene tidssoner. Men selv med denne forenklingen hadde man hele 80 forskjellige jernbanetider i USA. De parallelle tidene skapte ikke bare forvirring, men kunne også gå ut over sikkerheten. Reformer ble derfor foreslått fra ulike hold.
I 1872 innkalte jernbaneselskapene til en konferanse om rutetabeller, og etter mye diskusjon erstattet man i 1883 de mange lokaltidene i USA med såkalt "Standard Railway Time". Denne ledet til ytterligere forenklinger. Man fikk fire tidssoner, og på grensen mellom sonene "hoppet" klokketiden nøyaktig én time. Både de kommersielle interessene og den delen av befolkningen som reiste mye, var fornøyde med tidssonesystemet. Dette ledet til et internasjonalt initiativ hvor man tok til orde for en standardisering med resten av verden. Det var den kanadiske jernbanedirektøren Sir Sandford Fleming som med sin bakgrunn som gradmåler løftet de amerikanske reformforslagene til globalt nivå. Han foreslo å innføre 24 tidssoner.
Felles tidssoner var tema da den første internasjonale meridiankonferansen ble arrangert i Washington i 1884. Her utartet diskusjonen seg til en kamp om hvor tidsregningen skulle begynne. Nullmeridianen ville representere den moderne verdens abstrakte sentrum. Ikke uventet sto striden mellom England og Frankrike. Hovedmeridianen ble til slutt vedtatt lagt til Greenwich utenfor London og den nye "verdensdagen" skulle starte ved midnatt og vare 24 timer. Jordkloden ble delt opp i 15 belter. Innenfor hvert belte skulle det være samme tid, og mellom sonene skulle det være et sprang på en time. Kom man inn i beltet fra øst skulle uret stilles en time tilbake, og kom man fra vest skulle den stilles en time frem. I midten ligger Greenwich på 0 grader og tiden her betegnes som Greenwich Mean Time (GMT), eller Universal Time (UT), som astronomene nå kaller denne tiden. Meridiankonferansens resolusjoner var imidlertid ikke bindende.
Norsk motstand
Hvert enkelt land måtte bestemme om disse vedtakene skulle følges lokalt. Etter inndelingen av verden i 24 soner ville man måttet dele Norge inn i tre soner, hver på en time. I Norge kunne man i Dagbladet lese om den nye verdensdagen allerede dagen etter konferansens slutt. Fire måneder senere foreslo stortingsrepresentanten Otto Blehr en felles tidssone, en normaltid, for Norge. Han ville rydde opp i den "fuldstændig Vilkaarlighed" som rådet og pekte spesielt på at telegraf og jernbane fulgte ulike tider. Blehrs forslag tok utgangspunkt i den nye internasjonale standarden. Norsk tid skulle falle sammen med mellomeuropeisk tid og være en time foran GMT.
Blehr møtte stor motstand både på Stortinget og ute i distriktene da saken ble sendt på høring. Amtmannen i Lister og Mandal kom med den sterkeste uttalelsen og mente at man der "i det Længste vil benytte Lokaltiden i de daglige Forretninger, omend en Fællestid skulde blive vedtaget". Også de vitenskapelige miljøene i Kristiania og Trondheim var skeptiske til en felles tid for hele landet. Det som talte mest mot dette forslaget, var ifølge motstanderne skjevheten til solens gang som følge av landets utstrekning. I Finnmark ville tidsforskjellen mellom den nye normaltiden og lokaltid bli spesielt stor. I Vardø ville man for eksempel måtte stille klokketiden 64 minutter tilbake ved innføringen av mellomeuropeisk tid. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i et forsøk på å gjøre overgangen fra soltid til normaltid minst mulig for de ulike landsdelene. Det mest kompliserte forslaget bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser med 15 minutters tidsforskjell mellom hver sone.
Distriktsmotstanden hang sannsynligvis sammen med at de fleste var bønder. De merket ikke ulempene ved lokaltider. Mange ville i tillegg nødig underkaste seg en standard bestemt innført av og for landets embetsmenn. Motstanden var derfor også følelsesmessig og politisk forankret. Sammenlignet med Sverige og Danmark hadde ikke Norge noe omfattende jernbanenett. Behovet for normaltid hadde følgelig ikke gjort seg nevneveridg gjeldende. Dampskipstrafikken dominerte ennå transporten i store deler av landet. Skipene seilte for det meste nord- eller sørover, og problemene ble relativt små. Noen få fylkesrepresentanter fra kommunikasjonssentra med telegraf og jernbane representerte unntaket. Herfra fikk Blehr støtte.
Myndighetenes holdning til normaltid var den første tiden avventende. Det var to hovedgrunner til det. For det første ventet man på et eventuelt vedtak om videre utbygging av jernbanen i Norge. Spesielt ville en Bergensbane øke behovet for å samkjøre klokketiden. For det andre ville man avvente flere erfaringer med innføring av normaltid i andre land. Under stortingsdebatten fikk innenlandstrafikken større oppmerksomhet enn kontakten med utlandet, og de internasjonale initiativene ble tillagt liten vekt. Andre land som diskuterte dette spørsmålet i begynnelsen av 1880-årene, var også opptatt av det nasjonale fremfor det internasjonale behovet. Men til forskjell fra disse ble forslaget om normaltid enstemmig nedstemt da det kom opp i Stortinget i 1887.
Nytt forslag
Da regjeringen i 1894 la frem et nytt lovforslag om normaltid for Stortinget, var all motstand nærmest forsvunnet. Dette var bare seks år etter et forslag med samme ordlyd ble enstemmig avvist.
Initiativet til forslaget kom denne gangen fra Hans Geelmuyden - professor i astronomi ved Universitetet i Kristiania. Han var en av dem som hadde vært skeptisk til normaltid i 1887. Ifølge ham var det mye som hadde endret seg siden den gang. Han fremhevet spesielt "den utpræget internationale Karakter, som Sagen i de sidste Aar mer og mer har faaet", og viste til at flere land nå opererte med egne tidssoner tilpasset sonesystemet som ble introdusert i 1884. Geelmuyden ville i likhet med Blehr innføre mellomeuropeisk tid med utgangspunkt i lengdegraden 15 grader øst for Greenwich.
Internasjonalt spørsmål
I 1890 hadde Hans Geelmuyden overtatt embetet som professor i astronomi og bestyrer av Universitetets observatorium i Kristiania etter professor Carl Frederik Fearnley. Geelmuyden redigerte Almanakken og var formann i Den norske Gradmålingskommisjonen. Som leder for kommisjonen reiste han mye rundt i Norge. Han merket i denne virksomheten trolig problemene knyttet til lokaltider. Som astronom engasjerte han seg i spørsmål om tidsregning. Han fulgte godt med i hva som foregikk i andre land og merket det internasjonale presset for å innføre normaltid. Spørsmålet dreide seg om hvorfor Norge ikke hadde innført normaltid. Geelmuydens initiativ var imidlertid utløst av en engelsk henvendelse. Utgangspunktet var hensynet til maritim handelskontakt. Engelske erfaringer hadde vist at det ikke nødvendigvis bød på store problemer å samle områder i felles tidssoner. England var et av de første landene som innførte normaltid. Men den ble først lovfestet i 1880 - ett år etter svenskene.
Etter at Norge behandlet lovforslaget i Stortinget i 1887, hadde flere europeiske land sluttet seg til prinsippene som ble vedtatt på konferansen i Washington i 1884. Norge var nå det eneste landet som naturlig hørte til den mellomeuropeiske tidssonen og som ikke hadde innført denne. Sverige, Tyskland og Danmark hadde innførte mellomeuropeisk tid. Dette var land som Norge hadde nære forbindelser til. Fra slutten av 1880-tallet hadde det vært oppsving i turisttrafikken i Norge. Dette la også et visst press på de norske myndighetene.
Flere nye forslag
Mye hadde forandret seg, slik Geelmuyden også påpekte. En del av grunnen til at normaltid ikke fikk større støtte i 1887 var, som tidligere påpekt, at de nye kommunikasjonene ennå ikke hadde bundet Øst- og Vestlandet sammen. Telefonen var den gang et lokalt fenomen. Svak strøm ga forstyrrelser over større avstander. Da teknikken ble bedre, ble også telefonen et fjerntrafikkmiddel. Den ble akseptert som noe mer enn et leketøy da rikstelefonen ble lansert i 1894. Telefonen var derfor et nytt innslag da normaltid kom på dagsorden igjen. Samme vår ble både Bergensbanen og Sørlandsbanen vedtatt. For Bergensbanen gjaldt det bare strekningen mellom Voss og Finse, men de fleste regnet med at det bare var et tidsspørsmål før man ville bli enige om linjen videre østover. Det var derfor en viktig prinsippavgjørelse som ble tatt i 1894. Telefonen og den planlagte jernbanen fra øst til vest ville binde Norge tettere sammen.
Landsmålslov?
Loven om normaltid ble omtalt som "Landsmaalsloven". Komitéinnstillingen var skrevet på nynorsk, noe som ble gjenstand for en voldsom debatt. Flertallet stemte til slutt for at loven skulle bli den første som ble skrevet på nynorsk. I Morgenbladet kunne man lese at et "mindre velvalgt Emne for en Lov affattet paa Landsmaalet eller et Bygdesprog, end det halvt internationale Spørgsmaal om den samme Normaltid for Norge som flere andre Lande, kan man vel vanskelig tænke sig".
Etter at denne målstriden hadde lagt seg, ble loven vedtatt av et enstemmig Storting 4. juni 1894. Ved andre forsøk i Stortinget ble dermed normaltid innført i Norge. Selv om nasjonale faktorer spilte inn, hadde Morgenbladet rett i at normaltid denne gangen først og fremst var et internasjonalt spørsmål.
Ny tid
Ifølge den nye loven var det lengdegraden 15 grader øst for Greenwich som fra 1. januar 1895 skulle være bestemmende for den norske tidssonen. Enkelte steder i Norge ble det en vesentlig forskjell mellom den lokale middelsoltiden og den nye normaltiden. Lengdegraden skjærer gjennom bare et kort stykke av Norge. Den går gjennom Langø i Vesterålen, over Steigen og Skjerstad, før den litt øst for Bodø fortsetter inn i Sverige og derfra gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Folketyngden i Norge ligger primært vest for denne. Her skulle man stille klokken frem for å få normaltid. Overgangen til normaltid ble likevel ikke problematisk i Norge.
Omleggingen til normaltid krevde ikke mer innsats enn at man stilte klokkene frem eller tilbake til midnatt i det øyeblikk klokken var elleve i Greenwich 31. desember 1894. I Kristiania stilte man klokkene frem sytten minutter og i Bergen 39 minutter. Man kunne bruke samme urverk som tidligere og benevningene ville være de samme. Man slapp kompliserte omregningstabeller på lengre reiser. Eneste offentlige utgift var trolig trykking av nye jernbaneruter.
Tidsfokusering
Noen hevdet at loven fikk liten betydning fordi den mistet sin funksjon i det samme øyeblikket klokkene ble stilt til den nye tiden. Loven indikerer imidlertid en viktig endring. I diligensens tidsalder spilte det liten rolle at alle småsteder hadde ulik tid, men for jernbanen var det problematisk. At det internasjonale tidssonesystemet ble tatt opp av flere land, var den viktigste årsaken til at normaltid ble vedtatt i Norge. Kommunikasjonenes seine utbredelse la grunnlaget for den lokale motstanden. Mange så ikke behovet for normaltid i 1887. Felles for alle landene var at jernbanebyggingen ledet til en endring. Det var imidlertid den elektriske telegrafen som muliggjorde tidssignaler og dermed la grunnlaget for felles tid. Sannsynligvis la den også et betydelig mentalt grunnlag fordi den muliggjorde et større fellesskap og en følelse av samtidighet over større områder.
Det sterke fokuset på tidsregning fikk også store konsekvenser for folks hverdagsliv. Den som ville reise inn til byen og skaffe seg arbeid, ble avhengig av å holde rede på tiden. Det satte punktum for et livsmønster der arbeidsdagen innrettet seg etter solens gang. Tidsavhengigheten var en utilsiktet bivirkning av 1800-tallets teknologi. Pionerene kan umulig ha forutsett tidsavhengigheten som fulgte, og den lå heller ikke til grunn for stortingsvedtaket i 1894.
Neste skritt vekk fra den naturlige soltiden skulle bli innføring av sommertid. Under første verdenskrig ble sommertid forsøksvis innført i en rekke land i Europa - også Norge. Tanken var å oppnå en arbeidsmessig og helsemessig bedre utnyttelse av døgnets lyse timer. En ekstra time om kvelden i sommermånedene ville også spare strøm. Spørsmålet om gjennomføring av sommertid har vært sterkt omstridt. Da sommertiden ble vedtatt permanent innført i Norge, var det "Log um sams Normaltid" fra 1894 som måtte endres.