Klokken elleve ankret skipet opp i Kristianias havn, og kong Chulalongkorn av Thailand og hans følge var klar for et omfattende besøk i Norge. Dette var et ledd i en større europareise, kongen besøkte også Italia, Frankrike, Spania, Tyskland, England og Danmark. Han reiste med et følge på 15--20 personer. Det omfattet en liten sønn, kongens bror, som var finansminister, og hans sønn som var krigsminister. Dessuten var forskjellige embetsmenn og tjenere samt kongens livlege med. Yachten Albion var leid av en engelsk forlegger til europareisen.
At Norge var tatt med i reiseprogrammet, skyldtes trolig admiral Richelieu, en danske som hadde vært i kongen av Thailands tjeneste i 27 år. Han hadde reist tilbake til Danmark rett etter århundreskiftet og hadde mange kontakter i Norge. Richelieu hadde besøkt Norge tidligere på våren, og sammen med Landslaget for reiselivet i Norge hadde han lagt opp programmet for kongens reise. Han var også selv med på reisen i Norge.
Dette var et privat besøk, men kongen og hans følge ble likevel tatt godt imot av styresmaktene. Det var en turistreise, men også noe mer. Chulalongkorn var opptatt av å lære av Europa, særlig når det gjaldt teknologi, slik at han kunne modernisere Thailand. Han sendte brev fra reisen hjem til sin 21 år gamle datter Noi, og disse ble samlet i en bok med tittelen Klai Baan, som betyr Langt hjemmefra. Dette er en meget kjent bok i Thailand. Den ble oversatt til norsk og utgitt i 1996, illustrert med fotografier tatt av Chulalongkorn selv. Brevene gir et levende bilde av norgesreisen og inneholder interessante observasjoner av nordmenn, spesielt deres ingeniørkunst.
Det var den 4. juli Chulalongkorn ankret opp ved Kristiania, og kong Haakon kom straks om bord og ønsket velkommen. På bryggen ventet statsminister Christian Michelsen og Kristianias ordfører. Deretter bar det rett til slottet der kongen ble innkvartert. Her kom han raskt i kontakt med den fire år gamle kronprins Olav. Kongen syntes han var en meget sjarmerende gutt, som hele tiden stilte ham interessante spørsmål og var meget rask til å svare tilbake.
Et par dager senere tok kong Haakon med seg de utenlandske gjestene for å se vikingskipene som nettopp var gravd ut. Chulalongkorn skriver en del om vikingene i brevene til datteren. Han opplyser også at det ble vurdert å bygge et eget hus til vikingskipene. Etterpå rakk de en tur til Frognerseteren. Trikken gikk bare halvveis opp, og de fortsatte med bil. Utsikten fra Frognerseteren gjorde stort inntrykk, og det samme gjorde Holmenkollbakken som de gikk ned til etterpå. Chulalongkorn hørte om skiløping og hopping, og forklarte datteren dette så godt han kunne. Han skrev blant annet at det var om å gjøre å holde knærne rette, og passe på at skiene ikke hengte seg opp i trærne.
Det var mye folk ved Frognerseteren, men Chulalongkorn syntes ikke de viste så stor respekt. Folk samlet seg rundt det kongelige følget og stirret uhemmet. Noen av dem som gikk forbi kong Haakon på stien bukket, andre ikke. Kong Haakon gikk omkring som en vanlig mann, og det var ingen avsperringer. De to kongene hadde snakket litt sammen om embetspliktene kvelden før, og kong Haakon hadde fortalt at det gjorde det vanskelig at adelen var avskaffet, og at det ikke var noe skille mellom folk når det gjaldt tittel og status. Alle mennesker var like. Hvis kongen derfor snakket med én person, måtte han også trekke andre inn i samtalen. Og det var vanskelig å invitere, for ikke å utelukke noen. Chulalongkorn merket seg også at publikum ikke kunne forbys adgang til kronens eiendom, alle kunne gå der de ville.
En annen gang spurte Chulalongkorn kong Haakon om han var fornøyd med bare å ha én orden å dele ut, og det var han absolutt ikke. Han hadde forsøkt å få forandret det, for ordener var et internasjonalt høflighetstegn. Men i Norge brydde man seg ikke om ordener, de ble betraktet som unyttige, og mange ønsket å avskaffe dem. Årsaken var igjen likhetstanken, ordener ble satt på linje med status og rang og var dermed forkastelig.
Dagen etter turen til Frognerseteren dro den thailandske kongen og hans følge videre. De reiste med tog, kongevognen var stilt til disposisjon av kong Haakon, til Hamar. Kongen fikk med seg at regulering av Mjøsa var et stort politisk stridstema. Det truet med å velte regjeringen, og derfor hadde statsminister Christian Michelsen måttet melde forfall til en mottakelse kvelden før. På Hamar spiste de lunsj og skiftet over til et annet tog og et annet spor, som kongen merket seg var smalsporet. De skulle reise med Rørosbanen til Trondheim. Glomma hadde mange fosser og en steinete elvebredd, akkurat som Saiyoke hjemme, skrev kongen. De store barskogene regnet han med lignet på teakskogene i Thailand, men dem hadde han aldri sett.
I Trondheim besøkte kongen og hans følge selvfølgelig Nidarosdomen, der kong Haakon var blitt kronet året før. Store restaureringsarbeider pågikk, og håndverkere var i arbeid overalt. Kongen var meget overrasket over at kirken var utstyrt med store elektriske lysestaker. Han la merke til at det var mange engelske turister i Trondheim og noterte seg også at man kunne snakke engelsk i de store butikkene. Chulalongkorn ble så tatt med på laksefiske, som ikke var videre vellykket ettersom vannstanden i elva var for høy, men han la merke til hvordan vannet fra en foss ble brukt til å drive skovlhjul og dynamoer på 600 hestekrefter. Dette interesserte ham, og han skrev at elektrisitet var det store her nå. Elektrisitet var billigere enn damp og ble brukt til å drive maskiner. Private selskaper hadde kjøpt opp de fleste fossene før regjeringen hadde kommet på at den burde ha gjort det. Elektrisiteten kunne også brukes til noe annet, kunne kongen fortelle, nemlig å utvinne salpeter fra lufta. Dette skulle han få se på nært hold mot slutten av reisen.
I Trondheim gikk kongen og hans følge om bord i Albion igjen og fortsatte nordover helt til Nordkapp. De så hullet i Torghatten, som lignet på et gjennomhullet fjell i Pathalung, men tok seg bedre ut. I Bodø hadde en del av befolkningen møtt fram da kongen kom. Chulalongkorn syntes at byen var nøyaktig lik fiskerlandsbyen Pak Nam Po i Thailand. Der Somboons butikk skulle ha vært, var det i stedet et apotek, men der ble det solgt alle slags varer akkurat som i butikken i Thailand.
Samme dag fortsatte reisen nordover, og det thailandske følget var meget begeistret da de ved Dyrøy fikk oppleve midnattssolen. Det var som å se en solformørkelse, skrev kongen, og slike gledelige begivenheter skulle tradisjonelt feires med musikk og pengegaver, men det var litt for få mennesker på skipet til at det var aktuelt.
Hammerfest var heller ikke mye forskjellig fra byer i Thailand, skrev kongen. Nesten alle seilbåtene hadde russisk flagg. Reisen gikk videre gjennom Rolvsøysundet og forbi Hjelmsøya der det var flotte fuglefjell. Det kjente kongen også hjemmefra, men der holdt fuglene seg stort sett inne i hulene. Her fløy de forskremte fuglene i store flokker når skipet tutet i pipa.
Neste dag kom følget til Nordkapp, det store målet. Her ble kongen båret opp og hans initialer og årstallet risset inn i en stor stein.
Så startet hjemturen. I nærheten av Tromsø besøkte kongen en sameleir. Samene der levde av turisme og snakket litt engelsk. ”You king?” ble kongen spurt. Han syntes samene lignet mer på kinesere enn europeere, og tok flere bilder av dem. I et tidligere brev hadde han allerede forklart datteren at samene var nomader som vandret med dyrene sine slik som karen-folket i Thailand.
Ved Narvik var kongen opptatt av jernbanen som nylig var bygd -- på tross av utrolige vanskeligheter -- for å frakte jernmalm fra Sverige for utskiping. Dette ga anledning til noen refleksjoner om det norske folk. Han var imponert over folkets flid og ånd. De gikk ikke trett av strabaser, ga aldri opp og tenkte hele tiden på hvordan de best mulig kunne gjøre seg nytte av landet som stort sett besto av fjell.
Ferden gikk videre til Kristiansund og derfra til Geiranger, hvor de dro opp til Djupvasshytta for å overnatte. Kongen var meget fornøyd med å være over 1000 meter over havet, selv om det var kaldt. Snøen var også en stor opplevelse, særlig for kongens bror, som var så begeistret at man skulle tro han hadde funnet en ny Buddha. Reisen fortsatte til Grotli og ned til Stryn på smale og bratte veier med en strålende utsikt. Kongen var meget godt fornøyd med denne reisen over land, som ingen annen konge, ikke engang kong Haakon, hadde gjennomført. Reisen fortsatte med Albion, og i Loen ble det organisert en tur opp på Kjenndalsbreen. Fra Gudvangen tok så følget turen over land til Stalheim og Voss. Størst inntrykk gjorde en nybygd jernbanebro av stein. Det var en triumf for ingeniørkunsten, mente kongen, ”helt i tråd med det verden hadde begynt å vente seg av Norges ypperlige sivilingeniører”.
Reisen til Bergen gikk videre med tog. Kongen likte den urbane atmosfæren i Bergen, han følte seg som en landadelsmann på besøk i Bangkok. Det skyldtes at han ikke hadde vært i noen større by siden han forlot Kristiania. Kongen følte seg meget vel, som om han hadde foretatt en reise i provinsene i Thailand. Norske småbyer var ikke så forskjellige fra dem han var vant til hjemmefra, noen var enda mer medtatt. Folk i småbyene var troskyldige, varmhjertede, utadvendte og sjenerøse. Kongen følte ikke at det var noen kløft eller rasemessig barriere mellom ham og småbyfolket. At han var kommet til Bergen, gjorde ingen stor forskjell, bergenserne var like vennlige som folk i småbyene.
I Bergen hadde kongen håpet å treffe igjen Christian Michelsen, som bodde i den mest imponerende villaen i byens omgivelser. Men Michelsen kunne ikke komme denne gang heller fordi han deltok i debatter på Stortinget. Chulalongkorn kunne fortelle at regjeringen hadde fått problemer med Stortinget fordi et økende antall representanter var sosialister (Arbeiderpartiet hadde fått ti representanter ved valget i 1906). Kongen mente at det var en ulempe at Stortinget bare hadde ett kammer, ikke to som var vanlig for nasjonalforsamlinger andre steder, og som ga bedre maktbalanse. Med det norske systemet kunne et parti med flertall, om det så bare var med én mann, gjennomføre sine planer, mens mindretallet var helt maktesløst. Michelsen hadde bare et flertall på tre bak seg på Stortinget. Partiet hans ergret seg over dette, og prøvde å få ham til å trekke seg slik at han ikke tapte neste valg. Ut fra den politiske situasjonen mente kongen at det så ut som om Norge var på randen av å bli republikk. Men fordi nordmennene ikke kunne tro at én mann kunne være bedre enn alle andre, måtte det være meget vanskelig å finne en president. Derfor hadde Norge beholdt monarkiet.
Av severdigheter i Bergen var det Fantoft stavkirke som gjorde størst inntrykk. Kongen syntes den lignet meget på et burmesisk tempel. Kirken var malt i grønt og rødt, akkurat som den gamle thaistilen. Og murmaleriene hadde figurer som var malt på samme måte som thaifolkets gamle murmalerier. Kongen mente at det var helt tydelig at norske håndverkere i gamle dager hadde vært fascinert av Østen.
Fra Bergen gikk reisen videre til Odda og Stavanger og herfra med tog til Flekkefjord. Kongen fikk høre at det var 44 tunneler på reisen, og fastslo at her lot man seg ikke avskrekke av å måtte bore tunneler gjennom fjellet. Fra Flekkefjord fortsatte de med Albion til Brevik, hvor kongen og hans følge fikk en strålende mottakelse. Da de kom fram, var det søndag ettermiddag, og Frelsesarmeen var i sving med sang og musikk. Kongen hørte på en stund og omtalte bevegelsen med stor respekt. Hele kvelden kretset små seilbåter rundt dem. Kvinner og menn i alle aldre sang sanger og holdt fest på sjøen. En motorbåt med flere kvinnelige passasjerer kretset rundt skipet flere ganger. Til slutt overrakte kvinnene ham en blomsterbukett og et bilde av Brevik der det sto skrevet: ”Fra Fruen av Brevik til Kongen av Siam.” Kongen gledet seg også over et strålende vær. Det var så varmt at de kunne sitte ute til langt på kveld. Kongen skulle ønske været hadde vært like behagelig i Bangkok. Temperaturen var 18 grader, men det pussige var at når det var samme temperatur i Thailand, klaget man over at det var kaldt.
Den hyggelige kvelden ga et positivt utgangspunkt for noen generelle karakteristikker av nordmennene. Kongen skrev at de var høflige, dannede og godhjertede. De kunne ikke la være å stirre på utlendinger som ham selv og hans følge, men de svermet aldri rundt dem og hujet slik italienerne av og til gjorde. Mennene løftet alltid på hatten, og kvinnene neide høflig. Overalt kastet folk blomster til dem, og Chulalongkorn selv fikk overrakt blomsterbuketter.
Neste dag bar det videre til Skien med tog, og derfra videre oppover Telemarksvassdraget med dampskipet Victoria. Vannveien var gjort farbar ved hjelp av kanaler og sluser, og kongen kunne derfor igjen glede seg over norsk ingeniørkunst. Og mer skulle det bli. Chulalongkorn var på vei til Notodden der han hadde avtale med en ingeniør ved navn Sam Eyde.
Kongen hadde hatt lyst til å besøke Norsk Hydros anlegg siden han fikk høre om det første gang. Han var meget fascinert av at det gikk an å binde luftas nitrogen ved hjelp av elektriske utladninger. Admiral Richelieu var også en venn av Eyde og opplagt den som hadde formidlet kontakten. Sam Eyde viste seg å være en gentleman til fingerspissene, skrev kongen, som ble vist rundt i fabrikken og fortalt om bakgrunnen for det hele.
Kongen ga en detaljert beskrivelse av Birkeland-Eyde-metoden og merket seg at norgessalpeter var billigere enn chilesalpeter. Hydro var bygd på utenlandsk kapital, skrev kongen, og opplyste at regjeringen var skeptisk til kombinasjonen av utenlandsk kapital og norske naturressurser. Men Hydros viktigste fosser var kjøpt før regjeringen var blitt oppmerksom på saken, det vil si før den første konsesjonsloven i 1906. Selskapet hadde fått fossene meget billig, skrev han, men han hadde nok misforstått litt, for han forklarte dette med at mange av landets innbyggere hadde utvandret til Amerika på grunn av en pestepidemi.
Kongen og hans følge overnattet i Sam Eydes storslagne direktørbolig, og neste dag gikk ferden med bil og båt til Rjukan for å se på stedet og Rjukanfossen. Dessverre regnet det kraftig hele dagen. Det hadde regnet uvanlig mye hele året, hadde kongen hørt. Mange mente at det skyldtes at Eyde hadde fjernet elementer fra lufta, slik at lufta ikke lenger kunne holde på vannet.
Det ble likevel en utbytterik tur. Kongen var imponert over Rjukanfossen, men også over ingeniørene og de store planene som skulle realiseres på Rjukan. Han forsto at det var snakk om store kostnader og mange organisatoriske utfordringer, helt ned til innkvartering av arbeidsfolkene. Birkeland var teoretikeren, fastslo kongen, og han var da også breddfull av strålende ideer, men kunne ikke sette dem ut i livet ”fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter”. Eyde var motsetningen. Han var ingeniør, og kunne få tingene til å skje. Det virket som om Eyde gledet seg over fremgangen, skrev kongen, særlig fordi han hadde fått ubegrenset finansiell støtte. Eyde fortalte at Indias regjering hadde invitert ham til å stå for en tilsvarende utbygging i Kashmir. Der skulle imidlertid alt være statseid og folk tvinges til å bruke kunstgjødsel. Men Eyde ønsket å vente til alt var kommet godt i gang før han dro til India. Chulalongkorn ønsket også å innføre kunstgjødsel i sitt land, og hadde derfor bedt admiral Richelieu om å få sendt ett tonn til Thailand som et forsøk.
Om kvelden var følget tilbake på Notodden, og under middagen snakket kongen med Birkeland om elektrisitetens mysterier. Han fikk blant annet høre om Birkelands idé om en elektrisk kanon og ideen om å lage regn. Han fikk også høre at Hydro hadde oppfinnelser og planer om telegrafisk overføring uten ledninger eller kabler, men at disse for tiden var lagt på hylla. Som et resultat av denne samtalen skrev kongen profetisk: ”Det er ikke for dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier.”
Dagen etter, det var 1. august, besøkte kongen og hans følge en papirfabrikk ved Notodden og reiste, ledsaget av Sam Eyde, tilbake til Skien og videre til Brevik. Her var det mye folk og stor jubel slik som forrige gang. Kongen sendte takketelegram til kong Haakon og ga noen fotografier av seg til Eyde og den thailandske konsulen før han steg om bord i Albion. Besøket i Norge var slutt.
Det er all grunn til å tro at kongen var fornøyd. Han hadde følt seg hjemme i Norge, hadde møtt vennlige mennesker og hadde sett både isbreer og midnattssol. Reisen nord for Trondheim var den første i thaihistorien, mente han, og målet Nordkapp ble nådd. Dessuten hadde kongen beundret mange norske ingeniørarbeider og hatt gleden av å besøke et nytt og interessant industriselskap som skulle vise seg å ha fremtiden for seg.
Reisebrev fra Norge 1907. Klai Baan -- langt hjemmefra. Av kong Chulalongkorn av Siam. Oversatt av Tore-Jarl Bielenberg, Oslo 1996.