Tallene vi finner i astronomibøkene beskriver verdensrommets størrelse presist, men de gir oss ikke noe godt perspektiv. Selv solsystemets nabolag krever store tall som vi fort mister grepet på.
Månen, vår nærmeste naboklode, er nesten 400 000 km unna. Det tilsvarer avstanden et passasjerfly tilbakelegger i løpet av 18 dager, om det kunne flydd uavbrutt. Reisen til Solen med et slikt fly ville tatt rundt 20 år (om det kunne ferdes i vakuum). Den avstanden er på (astronomisk) beskjedne 150 millioner km. Og Neptun, solsystemets ytterste kjente planet, ligger 30 ganger lenger unna. Men dette er bare småtteri i det store perspektivet. Proxima Centauri, den nærmeste stjernen (bortsett fra solen), befinner seg 40 000 000 000 000 km unna.
Tallene blir så store at de blir upraktiske. Derfor har astronomene innført lysår som avstandsmål. Ett lysår tilsvarer strekningen lyset tilbakelegger på ett år. Til sammenligning bruker lyset litt over ett sekund fra jorden til månen. Proximas avstand blir på 4.25 lysår med denne enheten. Slike avstander er ufattelige. Og verdensrommet er mye, mye større enn dette.
Vi vet faktisk ikke hvor stort det er. Det eneste vi kan forholde oss til er omfattet av det våre teleskoper kan se, og derfor snakker astronomene helst om størrelsen på det observerbare universet. For i det minste å få en vag anelse om dette gigantiske perspektivet trenger vi å bruke modeller. Det hjelper Planetsletta oss med.