Eirik Ruud og Vegar Lein Ausrød har to ting til felles: De har begge relativt ferske mastergrader innenfor teknologiske fagfelt, og de har begge gjort forsøk på kommersialisering av forskningsresultater. Mens den ene er iferd med å oppleve suksess, har den andre feilet. Likevel sitter de begge igjen med gode erfaringer.
På seminaret ”New technology, regulations, patents and politics”, avholdt av MILENs forskerskole i mai, delte Ruud og Ausrød sine erfaringer i en debatt om kommersialisering av forskning. Seminaret, som gikk over to dager, tok for seg hva slags strategier man burde ta i bruk for å utnytte muligheter til kommersialisering av forskning, der hovedvekten lå på teknologioverføring og fornybar energi.
Rettigheter til forskning
Diskusjonen rundt kommersialisering av forskning penset inn på nye spor i 2005, da eiendomsretten til kommersialiserbare forskningsresultater ble overført fra forskerne selv til UiO. Forskere ved UiO har fortsatt enerett på å publisere egne resultater, mens universitetet nå sitter med eierskapet til patenter og oppfinnelser Universitetet har adgang til en viss forsinket publisering av resultater i tilfeller der rettigheter og lisenser må på plass før publisering.
UiO har opprettet et eget teknologioverføringskontor – selskapet Inven2 – der alle ansatte skal melde inn forskningsresultater med næringsmessig potensial. Denne typen teknologioverføringskontorer (også kalt TTO-er) er nå blitt relativt vanlig ved de fleste store universiteter i verden. Formålet med teknologioverføringskontorene er ikke at universitetene skal bli rike, og Jostein Greve, seniorrådgiver ved Forskningsadministrativ avdeling ved UiO, sier at sannsynligheten for at universitetene skal tjene gode penger på dette er liten, både nå og i framtiden.
- På verdensbasis er det veldig få av disse kontorene som tjener penger på kommersialisering av forskningsresultater. Teknologioverføringskontorene er like fullt nyttige, fordi god kontakt mellom akademia og næringsliv alltid vil være et gode.
Bør man blande næringsliv og forskning?
Tidligere UiO-student Eirik Ruud mener man både kan og bør tjene penger på forskning. Etter at han ble ferdig med masteren sin i materialer, energi og nanoteknologi (MENA) jobbet han først tre år i konsulentbransjen, før han tok spranget over i å starte opp sitt eget selskap - under navnet ReactiveMetalParticles - for halvannet år siden. Ruuds eget forhold til forskning er nokså pragmatisk.
- Teknologi og forskning er flott det, men det er kun når du tjener penger på det at du virkelig får vist verdien av det, sier han.
Likevel er han rask på å understreke at det ikke er en selvfølge at man skal tjene penger på forskning. Det er en lang vei å gå fra å gjøre forskning til faktisk å tjene penger på det. Det er viktig å ikke skape forventninger om at forskning skal gi umiddelbar avkastning, men at det er viktig for langsiktig nyskapning, sier han.
Hvorvidt universitetene i det hele tatt bør tjene penger på forskning er omstridt. Det har blitt stilt spørsmålstegn ved om det beste for fremtidig teknologiutvikling er at universitetet selv sitter med eiendomsrettighetene, eller om rettighetene heller bør frigjøres på et større marked. Argumentet for tidlig frigjørelse på markedet ar at næringslivet slik raskt vil få tilgang på informasjon og kunnskap, og sammenstilling og bruk av forskningsresultater på nye og innovative måter vil dermed kunne føre til at nye teknologi og nye produkter raskere kommer på plass.
Jostein Greves svar på denne innvendingen er at det er viktig å skille mellom ulike typer forskningsresultater her. Spesielt vil det være viktig å beskytte utviklingen av substanser som kan bli brukt som legemidler, fordi slike utviklingsprosesser er enormt kostbare. For eksempel er prislappen på hver nye pasient man tester et potensielt legemiddel på gjerne 500 000 kroner. Gjennomsnittlig utviklingskostnad for å få godkjent et nytt legemiddel på det globale markedet er anslått til over 1 millard dollar.
- Det er ingen som vil investere i dette markedet og slike utviklingsprosesser om andre kan få tak i resultatene. Når man selv har lagt så mye penger ned i utviklingen av et produkt, er det viktig å hindre andre i å høste godene av egne investeringer.
De uredde studentene
Greve mener studentene kan spille en viktig rolle når det gjelder kommersialisering av forskningsresultater fra universitetene. Han får støtte av Truls Norby, professor i kjemi ved Universitetet i Oslo og en av få professorer som har startet sin egen bedrift. I 2001 startet Norby opp firmaet NorECs AS. Selv om avkastningen ti år senere fortsatt ikke er spesielt høy kan han si seg fornøyd med å ha en årlig omsetning på fem millioner og tre ansatte.
Norbys mening er at studentene kan være en god ressurs i å øke graden av kommersialisering av forskningsresultater. Der professorer ofte er veldig redde for å feile, har studenter gjerne pågangsmot og vilje til å sette i gang med nye prosjekter.
- Vi trenger de unge på grunn av ideene og pågangsmotet deres. Studenter har en uslepenhet i måten å tenke rundt forskning som kan vise seg nyttig, sier han.
I kombinasjon med professorers lange erfaring på feltet kan det sette i gang gode synergieffekter. Professorer og forskere har en dybdekunnskap på feltet som gjør dem raskt istand til å identifisere hvilke prosjekter og framgangsmåter som vil lykkes eller ikke, mens studenter kan ha andre måter å se ting på som kan sette i gang gode innovasjonsprosesser, sier Norby. Siden universitetet i større grad enn næringslivet er en arena der erfarne forskere og studenter møtes, har universitet dermed en fordel som de kan utnytte i enda større grad.
Vegar Lein Ausrød er tidligere NTNU-student som nå forsker på kommersialisering av fornybar energi. Han er enig i at studentene kan være en stor ressurs for universitetene. Ausrød peker på at studenters fordel ikke bare er at de har et annet blikk på forskning, men også at de kan benyttes til å minimere risiko.
- Det er ikke alltid like lett å se hvorvidt man kan komme til å tjene penger på forskning når ideene ligger på prosjektbordet. I den fasen der man bare har en ide og en skisse for noe som muligens – men ikke uten risiko – kan bli framtidig suksess, kan studenten være en god ressurs for å håndtere den risikoen.
Forskning vil alltid være preget av usikkerhet, og når nye prosjekter settes i gang vil man aldri kunne være sikker på hvorvidt de vil gi avkastning i fremtiden. Dette kan utnyttes bedre, fordi universitetet her har en fordel sammenlignet med næringslivet. At forskning ikke leder fram mot noe nyttig eller salgbart er lettere å godta innenfor rammene av et studentprosjekt, enn i næringslivet.
Viktig å takle fiaskoer
Ausrød har tidligere jobbet på teknologioverføringsinstituttet på CERN, der han selv fikk praktisk erfaring med å kommersialisere forskning da han og en kamerat prøvde seg på å kommersialisere en spin-off av en software.
Lein Ausrød forsøk på kommersialisering viste seg å gå i vasken, men han ser på ingen måte dette som en dyrekjøpt erfaring. I stedet er han den første til å understreke viktigheten av å gå på trynet en gang iblant.
- Vi burde feire fiaskoene også. Istedenfor å fokusere på at det ikke gikk bra, burde vi se på hverandre og si ”Hei, bra jobba, godt forsøk!”.
Effekten av det strandete forsøket hans har nok gjort ham mer kritisk til hvilke prosjekter han går inn i, ifølge Ausrød selv. Nå spør han seg selv i mye større grad enn tidligere om det virkelig er et marked der ute for det produktet han har i tankene – er det verdt å satse?
Han er nemlig på langt nær alene om å ha ha gitt det et forsøk uten å lykkes. 9 av 10 forsøk på kommersialisering av forskningsresultater feiler, og dette gjør det desto viktigere å finne strategier for å takle fiaskoer.
Ignoranse som velsignelse
Jostein Greve mener at man trenger en stor grad av optimisme om man skal gå inn for å kommersialisere forskning, og er enig i at studenter har denne optimismen i langt større grad enn professorer. Eirik Ruud istemmer. Ifølge Ruud er det mye sannhet i ordtaket “ignorance is bliss” når man forsøker å starte en høyteknologisk oppstartsbedrift.
Ruud vil gjerne understreke at forskningsbakgrunn er en verdifull kompetanse ute i næringslivet, men at en forutsetning for å lykkes også er å tolerere risiko. Studenter og forskere er i utgangspunktet ikke så gode på kommersialisering, rett og slett fordi akademia ligger langt fra industri, men med litt opplæring i grunnleggende tankesett og rammeverk kan akademikere blir svært gode på det, rett og og slett fordi de har en veldig stor analytisk kapasitet gjennom bakgrunnen sin sier Ruud.
Dermed kan det være mye å hente for forskere som tør å kaste seg ut på markedet. Spesielt om man legger til rette for å involvere studenter i satsningen. For, som Ruud legger til:
- Sannsynligheten for at professorene kommer til å kaste seg ut for å skape nye bedrifter er relativt liten. Professorer vil jo bare fortsette med å være professorer.