Tre romaner, to geiter og en bil

Det er ikke ofte man kommer over matematikkproblemer i skjønnlitteratur, så jeg ble en smule forbauset da jeg i løpet av et par måneder støtte på det samme problemet i to forskjellige romaner. Problemet går under navnet Monty Hall-paradokset og er sikkert kjent av mange: En programleder (Monty Hall i originalutgaven) i et spørreprogram presenterer deltagerne for tre lukkede dører og forteller dem at bak to av dørene skjuler det seg en geit og bak den tredje en bil. Deltagerne må velge én av dørene og vil få det som skjuler seg bak i premie. Etter at deltageren har valgt dør, åpner programlederen (som vet hvor bilen befinner seg) en av de andre dørene og viser frem en geit. Deltageren får så tilbud om å bytte dør, og spørsmålet er om hun bør akseptere tilbudet.  Til tross for at problemet i sin tid vakte voldsom diskusjon, er det egentlig ganske enkelt, og jeg har tenkt å overlate løsningen til leserne og konsentrere meg om romanene.

Den første romanen jeg leste, var Ian McEwans "Sweet tooth" ("Serena" i norsk oversettelse). Den handler om en kvinnelig matematikkstudent fra Cambridge som etter en litt mislykket eksamen på mystisk vis får jobb i de hemmelige tjenester, i intet mindre enn sagnomsuste MI5. Etter en tid som budbringer og sekretær får hun omsider sitt første oppdrag — som kanskje ikke er så spektakulært som hun hadde forestilt seg; hun skal verve en lovende forfatter for den gode (dvs. den antikommunistiske siden vi befinner oss tidlig på 1970-tallet) sak uten at han forstår det selv. Det går selvfølgelig ikke bedre enn at de to forelsker seg, og etter at han har snakket i uendeligheter om seg selv og prosa og poesi, ber han omsider henne si noe om matematikk. Hun presenterer Monty Hall-problemet, og han misforstår det fullstendig. Selv etter at hun tror hun har fått forklart ham løsningen, og han begeistret har erklært at han vil skrive en novelle om problemet, viser det seg at han egentlig ikke har forstått noe som helst.  Hele episoden løser seg nærmest opp i luften, men man sitter i hvert fall igjen med et litt behagelig inntrykk av at selv mislykkede matematikkstudenter er ganske smarte mennesker.

McEwan er en forfatter som ofte nevnes når Nobelprisen skal diskuteres, og mange kjenner ham kanskje indirekte gjennom filmatiseringen av "Om forlatelse" ("Atonement") med Keira Knightley og James McAvoy. Etter min mening er ikke "Sweet tooth" blant hans beste bøker (den fikse slutten har ikke helt styrke til å bære tyngden av resten av fortellingen), men den er absolutt verdt å lese.

Den neste romanen jeg leste, var Kjersti Annesdatter Skomsvolds "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Boken om den menneskesky, men likevel kontaktsøkende Mathea Martinsen er gjennomsyret av matematikk på en underlig måte. Mathea er enke etter Epsilon (ikke hans egentlige navn, takk og pris!), en ivrig leser av både Statistisk årbok og mer tvilsomme matematikkbøker, og hennes egen tankeprosess balanserer hele tiden på kanten av logiske paradokser — hun er en slags litteraturens Buster Keaton som hele tiden havner i absurde situasjoner gjennom tilsynelatende fornuftige overlegninger. Epsilon gir en eksemplarisk løsning av Monty Hall-problemet, men Mathea er mer opptatt av hvordan man kan anta at folk heller vil ha en bil enn en geit.

Litt sjablongmessig omtaler man gjerne unge forfattere som "nye stemmer". Skomsvold er virkelig en ny stemme med en underlig sleng i språket — tilsynelatende oppriktig og utleverende på kanten til det naive, men med en stålklo som plutselig slår til for så å slippe igjen. Stemmen er kanskje enda tydeligere i hennes andre roman, "Monstermenneske", som jeg egentlig ikke burde skrive om siden den ikke har noe med matematikk å gjøre, men som jeg ikke kan la ligge. Romanen handler om forfatteren selv (eller i hvert fall om en person med samme navn og en svært lignende historie) og skildrer veien fra ME-pasient til prisvinnende forfatter. Man kan kanskje kalle den en fortelling om overlevelsesevne og skaperkraft, om fantasiens og intellektets evne til å omdefinere et liv, men det føles ganske fattig og utilstrekkelig sammenlignet med kompleksiteten i romanen selv. Til tross for tittelen og temaet er "Monstermenneske" hysterisk morsom på en vanedannende måte – det er et eller annet med den stemmen som er nesten vondt å unnvære når boken er slutt. Og skulle man likevel mene det blir for lite matematisk, får man vente til høsten. Da kommer Skomsvolds første diktsamling, "Litt trist matematikk".