De fleste kildene ligger på meget store avstander, typisk 7–10 milliarder lysår eller mer. I de aller fleste tilfellene er det bare ettergløden som er observert. Ettergløden er ganske svak, ofte av størrelsesklasse 20–22 når den blir sett første gang. GRB 000418 med z=1,118 ble den 17. der ettergløden er observert i synlig lys. 23. januar 1999 ble et usedvanlig kraftig gammaglimt observert fra rommet. Allerede 22 sekunder senere klarte det automatiske kamerasystemet ROTSE (Robotic Optical Transient Search Experiment) i Los Alamos, USA, å ta bilder av det optiske motstykket. Dette var av størrelsesklasse 11,82, men hadde 25 sekunder senere blaffet helt opp til 8,95. Deretter avtok lysstyrken raskt. På det sterkeste kunne objektet lett ha vært sett i en prismekikkert. 4 minutter senere måtte man brukt noe større teleskoper for å se det. Dette var selve utbruddet observert i synlig lys!
Senere ble avstanden beregnet – den er 9–10 milliarder lysår! For at et objekt skal være synlig med prismekikkert på denne avstanden, må ekstreme energier sendes ut. Dette objektet sendte en kortere periode ut omtrent like mye energi som resten av (det synlige) Universet gjør tilsammen.
Utifra lyskurven er det sannsynlig at objektet en meget kort periode var enda mer lyssterk enn 8,95, kanskje opp i mot ca. magnitude 6. Dette er synlighetsgrensen for det blotte øye!
Observasjonene av GRB 990123. Tiden er angitt i sekunder. Observasjonene er gjort med ROTSE. Lyskurvene viser utviklingen i optisk (tykk rød strek) og ulike gammaområder (strålingens energi er angitt i kilo-elektronvolt)