I primstaven finner vi den gamle, folkelige tidsforståelsen uttrykt i konkret form. Primstaven var en evighetskalender av tre, der hver dag i året hadde sitt merke. Vanlige hverdager var markert med et enkelt hakk, høytidsdager hadde et større merke eller et eget, utskåret tegn. Året ble delt i to halvdeler, på den ene siden av primstaven var sommerhalvåret, på den andre finner vi vinterhalvåret. Sommersiden begynte med 14. april, vintersiden startet med 14. oktober. Denne typen kalenderstaver har antagelig vært i bruk i store deler av Europa i eldre tid. De eldste som finnes bevart i Norden er fra 1500-tallet, men man regner med at det har eksistert slike kalendere adskillig lenger tilbake i tid. På 1600-tallet gikk primstaven stort sett av bruk. Gradvis gikk folk over til trykte almanakker. Danske og svenske almanakker ble brukt i Norge hel fram til 1800-tallet. Først fra 1804 ble det årlig laget en norsk almanakk, fra 1814 ble den også trykt i Norge.
Men selv om primstaven i seg selv altså forsvant fra vanlig bruk ganske tidlig, er den likevel et godt uttrykk for den gamle folketradisjonens tidsforståelse mer generelt. Primstaven - evighetskalenderen - kan stå som et bilde på hvordan man «tenkte om tid» i det gamle norske samfunnet. Det dreier seg om en syklisk tidsoppfatning, der det vesentlige ved hvert nytt år ikke var det som skilte dette året fra det forrige, men snarere det som gjentok seg: årstidenes veksling, solens gang, månefasene, hverdager og helligdager i kjent rytme. Et nytt år var ikke et stykke tom tid - slik man får inntrykk av ved å se på de blanke sidene i en ny og ubrukt «7. sans» eller «Filofax» fra vår egen tid. Tiden var allerede fylt, dagene hadde sine navn og sine tegn og sin mening. Man visste hva som skulle gjøres når, for det var omtrent det samme som ifjor. Et nytt år krevde ingen ny primstav, man telte seg gjennom den gamle en gang til, vendte den når sommeren kom, snudde den tilbake om høsten. Den samme tenkningen kommer til uttrykk i det som kalles for merkedagstradisjonen og som har vært i live til langt opp i vår egen tid. Fremdeles finner vi rester av denne tradisjonen i navn som f.eks. Mikkelsmess, sommerdag (som stadig faller på 14. april, selv om det sjelden er sommer i Norge på den tiden) eller Olsok. Noen av merkedagene er fest- og høytidsdager, og i vår tid ser vi en fornyet interesse for skikker knyttet til slike dager, som f.eks. Allesjelers dag, 1. november, eller Lucia 13. desember. De fleste merkedagene hadde likevel en annen funksjon enn å signalisere høytid, de var knyttet til arbeidsliv og til årets jevne gang.
Den gamle merkedagstradisjonen hadde to viktige fundamenter. Det ene er det tradisjonelle arbeidslivet, det andre er den katolske kirkens helgenkalender. I det samfunn der det meste var basert på primærnæringer - jordbruk, februk, fiske, skogbruk, jakt - var tidspunkt og rekkefølge for arbeidsoppgavene nøye bestemt av årstidene og deres veksling. Alt måtte gjøres til rett tid, våronn, høyonn, kanskje setring, innhøsting og vinterarbeid fulgte hverandre i en rekkefølge som ikke lot seg endre gjennom noe menneskelig påfunn. Det var viktig å begynne et arbeid til riktig tid og også å være ferdig når man skulle. Og til det trengtes ingen «tidsplanlegger» med blanke ark, for tiden var allerede planlagt og dagene fylt. Merkedagene gav et middel til å følge den planen: Folketradisjonen som er knyttet til de ulike dagene forteller om når bestemte arbeidsoppgaver kunne påbegynnes, og om når de skulle være ferdige. Noen eksempler: Både sommerdag og Mikkelsmess 29. september var flyttedag for tjenere. Fra Valdres sies det dessuten at kyr som hadde vært satt bort på fôr over vinteren, skulle leveres tilbake på sommerdagen, andre steder sies det at melkekar og kjerner skulle vaskes og gjøres i stand denne dagen. Enkelte steder på Vestlandet var sommerdagen også første sådagen. Luciadagen 13. desember, eller Lussidagen som den gjerne kalles i norsk tradisjon, markerte begynnelsen på juleperioden. Samtidig sa tradisjonen at nå måtte høstens grovarbeid være avsluttet. Kornmaling, baking og spinning skulle være ferdig. I folketradisjonen var «Lussi» et overnaturlig vesen som kom for å undersøke at alt virkelig var i orden og som kunne være farlig nok for dem som ikke hadde lykkes i å avslutte arbeidet. Til Korsmesse, 3. mai, skulle vinterulla av sauene mange steder i landet, nå skulle de snart på utmarksbeite. Hallvardsmesse, 15. mai, var dagen for å slippe ut kyrne. I både Danmark og Norge var Knutsok, 10. juli, den dagen da slåttonna skulle begynne.
Navnene sine hadde merkedagene fra den katolske helgenkalenderen, og disse betegnelsene ble beholdt også etter at reformasjonen i 1537 hadde avskaffet både helgenkult og helgentro. Den århundrelange kontinuiteten og ikke minst den lange veien gjennom Europa har imidlertid gjort at helgentradisjonen både har endret seg og tilpasset seg nye forhold. I norsk folketradisjon har helgendagene fått et eget, selvstendig liv som merkedager. Lussitradisjonen gir et godt eksempel på prosessen. Ifølge legenden led den unge piken Lucia martyrdøden i Syrakus under Diokletians kristenforfølgelser i 304. Hun var lovet bort til en hedensk mann, men nektet å gifte seg med ham fordi hun selv var kristen og hadde lovet å leve hele livet som jomfru. Hun ble drept etter et langt og grusomt martyrium der hennes forfølgere først forsøkte å sende henne til et horehus, deretter å brenne henne (troen beskyttet henne i begge tilfelle) og så stakk ut øynene hennes (men hun fikk straks et nytt par). Til slutt lyktes de i å ta livet av henne med et sverdstikk. Lucia har vært en populær helgen i den katolske verden. Særlig påkalles hun mot øyensykdommer, og hun er dessuten skytshelgen for både øyenleger og elektrikere. Navnet Lucia har samme språklige rot som det latinske ordet for lys. I vår del av verden forbindes Lucia derimot med et motsatte: Lyset som er blitt borte. Lysets Lucia er blitt til den truende skikkelsen Lussi, dagen hennes faller sammen med det dypeste vintermørket. Helgenen som fikk øynene stukket ut, ble forvandlet til et mørkets vesen. Folketradisjonen sa f.eks. at etter Lussidagen måtte barnea ikke være ute når det var blitt mørkt, da kunne de bli tatt av vonde makter. Slik den feires i Norge i dag, er Luciafesten egentlig en svensk tradisjon, som særlig har gjort sitt inntog gjennom barnehavene i de senere år. Det etter hvert så velkjente Lucia-verset «Svart senker natten seg ...» er opprinnelig italiensk, skrevet omkring 1850 og senere oversatt til svensk av Arvid Rosén (1895-1973). Den norske versjonen er basert på den svenske. Her skildres nettopp kampen mellom lyset og vintermørket og kanskje kan denne teksten sees som uttrykk for at de to eldre tradisjonslinjene har smeltet sammen.
De folkelige omformingene av helgentradisjonen kunne likevel gå mye lenger enn dette. Primstavmerket for 25. november er vanligvis et hjul. Dette er symbolet for Santa Katarina av Alexandria, nok en jomfrumartyr fra kristendommens første tid. Legenden forteller at hun døde i år 313. Hun ble halshugget, men først ble hun lagt på steile og hjul. I folketradisjonen er imidlertid dette torturredskapet tolket som et rokkehjul. Dagen kalles for «Kari med rokken»; og tegnet forteller at nå er det tid for spinning - et vanlig arbeid på senhøsten. Barsok, 24. august, har på sin side navn etter apostelen Bartholomeus. Legenden forteller at han omvendte kongen av Armenia til kristendommen, men kongens bror var hedning og han fikk Bartholomeus flådd levende og deretter halshugd. Primstavmerket er ofte en kniv, som skal symbolisere martyriet hans. I folketradisjonen har den fått en helt annen betydning: Nå var det tid for å slakte bukkene! Vårfrumesse, eller Maria bebudelsesdag, 25. mars, er en kirkehøytid som feires til minne om at erkeengelen Gabriel forkynte for Maria at hun skulle føde Kristus. I folketradisjonen er dette en av de viktigste merkedagene i vårhalvåret, og navnet er nettopp blitt tolket som om det hadde med våren å gjøre: Denne dagen tok man varsel for hvordan både vår- og sommerværet ville bli. Var været mildt denne dagen, lovet det godt for sommeren også.
Svært mange av merkedagene har slike værvarsler knyttet til seg. Denne interessen for været skyldtes ikke bare alminnelig nysgjerrighet, den var også knyttet til arbeidsoppgavene og behovet for å vite for eksempel om det virkelig var trygt å så korn allerede - ville frosten ta det? Var våren kommet så langt at kyrne kunne slippes på beite? Ville det bli varmt og godt vær til høytørk, ville avlingene bli gode? Det er særlig i månedene fra jul og utover våren at vi finner denne værmerketradisjonen konsentrert. Julevarslene ble holdt for å være de aller sterkeste, de annullerte alle andre. Tanken finnes fremdeles nedfelt i uttrykket «om ikke alle julemerker slår feil ...». Julemerkene er knyttet til julenatt og første juledag, og de varslene man tok da, skulle gjelde for hele året. Over store deler av landet sier tradisjonen at året ble slik som julenatten var. Dersom det var mye sne, ble det godt kornår. Hvis det snedde så mye på julaften at sneen bøyde grenene på trærne like til jorden, ble det særlig bra, likeledes dersom sneen føk inn i løa i løpet av julenatten. Det ble også sagt at så mange solskinnsdager som det var mellom juledag og Hellig-tre-kongers-dag (6. januar), så mange solskinnsuker skulle det bli til sommeren.
Tankegangen var altså at det eksisterte en likhet mellom den eller de dagene man tok varselet, og den tiden som vareselet gjaldt for. Dagen for varselet var et bilde av det som ble varslet. Likheten kan imidlertid gjelde så mangt, og selv om man lett får øye på den når man allerede kjenner tradisjonen, er det slett ikke slik at tradisjonen motsatt lar seg utlede fra noe enhetlig og logisk likhetsprinsipp. Sammenhengene kan virke svært tilfeldige, som for eksempel når det het seg også at så mange stjerner som man så på himmelen julaften, så mye molter ville det være på myrene til sommeren. I andre tilfelle er likhetene knyttet til merkedagens navn. Dersom det blåser på Blåsmessedagen 3. februar, blir det vind hele året. Denne dagen hadde egentlig navn etter den Sant Blasius, som skal ha vært biskop i Armenia. Han var imidlertid lite kjent i Norge, og varselet kan nærmest sees som en forklaring på det merkelige navnet. Det ble også sagt at på denne dagen blir det blåst liv i alle skapninger som har ligget i vinterdvale. Mer uforklarlig er varselet om at dersom det blåser denne dagen, blir det mange ormer og padder og annet kryp til sommeren.
Like interessant som prinsippene for likhet, er imidlertid selve tanken om at det fantes en dyptliggende sammenheng mellom dagene og tidene i året, f.eks. mellom den julenatten da varselet ble tatt og de sommerdagene som varselet gjaldt for. Tilværelsen var ikke tilfeldig, det fantes en plan og en skjult sammenheng som menneskene kunne få innblikk i på bestemte dager - dersom de altså kjente merkedagstradisjonen og visste å bruke den. Fremtiden bestod dermed ikke bare av et kjent arbeid som skulle utføres til rett tid og i riktig rekkefølge, omtrent på same måte og i samme omfang som i fjor. Den hadde også en forhåndsbestemt og helt direkte forbindelse til nåtiden: Det som skulle komme var et speilbilde av det som allerede var, fremtiden eksisterte i en viss forstand allerede. Den var ikke ny og åpen, med ukjente muligheter - slik vi gjerne forestiller oss den idag. Et hvert år var ganske likt det foregående, men også kommende tider ble fanget inn av disse forestillingene om sammenheng, likhet og gjentagelse innenfor rammene av et kjent og skjebnebestemt mønster.
Da almanakken ble tatt i bruk i Norge fra 1600-tallet av skulle man kanskje tro at denne tankegangen fikk en kraftig utfordrer. En almanakk er jo pr. definisjon knyttet til ett bestemt år. Neste år behøves en ny, almanakken forteller om det som er særegent for hvert enkelt år. Aller tydeligst - og enklest - kommer det til uttrykk ved at almanakken alltid har et årstall. Den er, på sin måte, historisk: Den forteller ikke om en syklisk tid der alle år er grunnleggende like, men om historiske år som har hvert sitt årstall, hvert sitt særpreg og som alle er nye, ubrukte og unike når de starter. Almanakken var en uhyre populær bok, med meget stor utbredelse. «Den som lever uten Bibel og almanakk, han lever på slump,» sies det ofte i folketradisjonen. Mange steder var dette de eneste trykksakene man hadde i huset, og den samme urokkelige tiltro ble festet til begge. Den tradisjonelle bruken av almanakken var imidlertid fullt i overensstemmelse med den sykliske tidsoppfatningen som vi finner både i primstaven og i merkedagstradisjonen. Fra Sogn fortelles det at almanakken ble kalt for «værboka», og det er i samsvar med folketradisjonen også mer generelt. Til dels skyldes navnet at almanakken like frem til 1864 inneholdet trykte værvarsler for hele året. Men like viktig er den bruken som folk selv gjorde av almanakken. Her stod nemlig egne værvarsler helt sentralt. Denne varseltakingen ble knyttet til «aspektene», som var den folkelige betegnelsen for hele almanakkens astronomiske apparat, men som ganske særlig ble brukt som navn på de planettegnene som eldre almanakker angav i forbindelse med hver enkelt dag. Å kunne «lese i aspekten» eller «i hektene», som det het enkelte steder i landet, var en egen kunst, en folke-vitenskapelig spesialitet som det stod respekt av. Han som kunne det, visste hvordan været ville bli, men han kunne også komme med forutsigelser om andre viktige ting i menneskelivet. I folketradisjonen ble den astronomiske informasjonen til et astrologisk redskap.
Almanakkvarsler basert på «aspektene» fungerte som et tillegg til den øvrige værmerketradisjonen. I andre sammenhenger representerte almanakken heller en nyttig utfylling. Det gjaldt særlig informasjonen om månefasene. I folketradisjonen er både varsel, forbud og påbud knyttet til månefasene. Det er stadig en alminnelig oppfatning at nymåne varsler værskifte. Tidligere mente man også blant annet at sauer skulle klippes ved nymåne. Da skulle man også slakte dyr, bake brød og kjerne smør. Motsatt var det svært uheldig å gjøre disse tingene når månen sto i ne, da ville kjøttet bli udrøyt, ulla vokse dårlig ut igjen osv. Det var altså viktig å følge med på månefasene, og almanakken gav dermed informasjon som behøvdes for å bestemme det nøyaktige tidspunktet for en del arbeidsoppgaver. Brukt på denne måten, oppstod det derfor ingen motsetning mellom almanakken og folketradisjonens sykliske tidsforståelse, snarere bekreftet de hverandre. Spådomstradisjonen, med særlig fokus på værvarslene, og den nære tilknytningen til de jevnlig tilbakevendende arbeidsoppgavene, innebar at almanakkens opplysninger ble satt inn i en sammenheng som var folketradisjonens egen. Den informasjonen som i utgangspunktet nettopp var karakteriserende for ett bestemt år og gjorde at det skilte seg fra både tidligere og senere år, ble flyttet inn i en forestillingsverden der tiden allerede var fylt og formet av årstidsbestemt arbeid, og der troen på skjulte sammenhenger og en forutbestemt skjebne ble avgjørende for lesemåten.
Årstallene er viktige for almanakken, men de var mindre viktige for folketradisjonen. Begivenheter ble ikke tidfestet etter år, men etter andre begivenheter - året etter den store flommen, før eller etter et uår eller en snevinter. Hendelsene det dreier seg om var som regel lokale. Rikshistoriske hendelser har stort sett bare funnet plass i folketradisjonen dersom de også har vært direkte merkbare på lokalt nivå. Det er karakteristisk at mens 1814 ikke fremstår som noe spesielt, er nødsårene forut viktige holdepunkter i tradisjonens folkelige historiebevissthet. Sulten rammet over hele landet, lang mer konkret og direkte enn begivenheter som riktignok fikk stor nasjonal betydning, men som ikke grep inn i på en tilsvarende avgjørende måte.
Årstall bidrar til en oppfatning av at hvert år er unikt, og annerledes enn alle andre. Samtidig gir årstallene en forståelse for at tidsrekkefølge er viktig. Når begivenhetene knyttes til årstall er dette ikke bare et signal om at de kommer i en viss uforanderlig og unik orden, men også et utsagn om at rekkefølgen og tidfestingen som den gir, nærmest er en del av begivenhetene selv og bidrar til å karakterisere dem på en avgjørende måte. Det året eller - litt videre - den tiden da noe skjedde eller da et fenomen oppstod, er vesentlig for hendelsens eller fenomenets egenart. Samtidig springer disse hendelsene og fenomenene for en stor del også ut av tidligere forhold - for å forstå noe, er det derfor viktig å vite hva som har gått forut for det. Dette er grunntrekkene i en historisk tenkemåte, en mentalitet som har preget den vestlige verden de siste par hundre årene. Folketradisjonens forståelse er en litt annen. Selvfølgelig kjente folk til årstallene, og de visste godt at nåtiden formes av fortiden og dermed at begrep som «før» og «etter» forklarte og beskrev ulike hendelser. Likevel ble forståelsen av både fortiden og fremtiden en litt annen enn den er for oss idag. Det vesentlige var ikke at fortiden var annerledes og fjern, nåtiden unik og fremtiden åpen - slik man gjerne tenker i moderne samfunn. Snarere var det sammenhenger, likheter og dyptliggende forbindelser mellom før, nå og etter som ble det vesentlige. Det var den type sammenhenger som fikk sin nødvendige forklaring både gjennom Bibelen og almanakken, og det var derfor disse to bøkene gjorde at menneskene slapp å «leve på slump».