I år er det 100 år siden 1905 - dette merkelige året da unionen med Sverige ble oppløst. Etter århundrer i forening med andre ble Norge en helt selvstendig stat, som innførte kongedømme etter folkeavstemning. 1905 er derfor et av de mest sentrale år i norsk historie. Den svensk-norske unionen stammet fra 1814, det året Grunnloven ble til på Eidsvoll. Nordmennene opplevde straks unionen som påtvunget. Mot slutten av 1800-tallet ble unionen stadig kilde til konflikt - dels innad i Norge, dels overfor Sverige - ikke minst på grunn av den sterkt økende nasjonale bevisstheten som ble drevet frem av kunstnere som bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg. Strømningene stod også sterkt i partiet Venstre. Det var derfor mye oppladet spenning som ble utløst i 1905. Hele dette året fremstår da også som en sammenhengende rekke av dramatiske hendelser - fra dag til dag og fra måned til måned.
Krisen ble for alvor et faktum da statsminister Christian Michelsens regjering gjorde en lov om egne norske utenriksstasjoner, den såkalte konsulatloven, til det middel som kunne bryte opp unionen med Sverige. Det hele var forberedt av en egen spesialkomite på Stortinget, som en listig gjennomtenkt strategi overfor svenskene: Først vedtok Stortinget konsulatloven enstemmig. Det var en bevisst provokasjon. Kong Oscar II nektet derfor å undertegne - og dermed godkjenne - loven. Michelsen brukte så kongens beslutning mot ham: Siden loven var enstemmig vedtatt av Stortinget, erklærte Jørgen Løvland, som var den norske regjeringens statsminister i Stockholm, at han ikke kunne undertegne kongens nektelse. Regjeringen søkte derfor avskjed straks. Men også dette nektet kong Oscar å godta. Dermed oppstod en ønskesituasjon for nordmennene, som nå kunne hevde at kongen var ute av stand til å gi Norge en regjering. Dette brukte Stortinget den 7. juni som sin formelle begrunnelse for å vedta at siden kongen ikke kunne gi landet en regjering, hadde kongen sluttet å opptre som norsk konge - og følgelig var unionen oppløst!
Det hele må kunne sies å være et ualminnelig dyktig politisk håndverk. Christian Michelsen var en uhyre skarp strateg. Det samme var Jørgen Løvland. I norske historiebøker har en derfor alltid siden kunnet lese om hvordan de arbeidet for å oppløse den svensk-norske unionen. Man kan lese om aktørene i spillet, deres uttalelser og underliggende motiver. Men én side ved hendelsene i 1905 blir det svært sjelden fokusert på: Hvordan det rent praktisk var mulig å gjennomføre en så dristig politisk operasjon som unionsbruddet var. Kompliserte handlinger skulle koordineres mellom politiske og diplomatiske aktører som samtidig befant seg på ulike steder i Norge, Sverige og i andre land. Spørsmålet er: Hvordan kommuniserte de egentlig seg imellom underveis?
Når Christian Michelsen, Jørgen Løvland, Fridtjof Nansen og andre aktører la opp sin strategi, var tidsfaktoren viktig. Det nyttet ikke da å vente i dagevis på postsendte brev mellom Kristiania, Stockholm, København, London og Berlin. De måtte ta beslutninger fra dag til dag, til dels fra time til time, på de steder de befant seg. Løsningen fant de i tidens raskeste kommunikasjonsmidler som kunne bringe meddelelser over avstand: telegrafen og telefonen.
Opplysninger om hvilken sentral rolle telegrafen og telefonen hadde under unionsoppløsningen, finner vi hos aktørene selv. Flere av dem skrev detaljerte politiske dagbøker om hva som skjedde. Michelsen selv skrev ikke dagbok, heller ikke Løvland, men statsrådene Edvard Hagerup Bull og Harald Bothner gjorde det, samt andre 1905-politikere som Gunnar Knudsen, Jakob Schøning, Johan Castberg og Fridtjof Nansen. Til sammen gir disse kildene mulighet til å betrakte unionsoppløsningen i lys av hvordan de kontinuerlig kommuniserte seg imellom.
I disse dagbøkene vrimler det nemlig av henvisninger til telegraf og telefon. Ja, disse to formidlingsformene kom til å registrere alle unionsoppløsningens faser og følge alle dens bevegelser. Vi kan sette det på spissen og si det slik: Telegrammer og telefonsamtaler var de formidlingsformer som hele unionsoppløsningen foregikk gjennom. Bruken av dem kan ikke skilles ut fra det faktiske hendelsesforløpet, de var en integrert del av begivenhetene. Dette foregikk likevel i nær tilknytning til de mange viktige ansikt-til-ansikt-samtalene i hemmelige og diskrete møter. Slike fortrolige samtaler ble ofte avgjørende for de neste stegene. Men både før og etter suste telegrammene: i forkant for å forberede møtene, i etterkant for å formidle resultatet - sendt med hemmelig kode (chiffer).
Allerede da Christian Michelsen dannet sin regjering i mars 1905, brukte han telegraf og telefon aktivt. Gjennom dem kontaktet han potensielle statsrådskandidater. En spontan forvirring rundt en telefonsamtale gjorde da at den kritiske Johan Castberg ikke ble med i regjeringen. Telegraf og telefon var også bindeleddet mellom statsmaktene. Siden den norske regjeringen var delt mellom en avdeling i Stockholm og en i Kristiania, stod de i kontinuerlig kontakt gjennom telegrammer og telefonsamtaler. Da unionskrisen nærmet seg, opprettet Michelsen 30. mars en ordning med telegrafering i kode (chiffer) mellom de to hovedstedene. Opplysningene var så sensitive at ingen utenforstående måtte få kjennskap til innholdet.
Det møtet der kong Oscar II nektet å godta konsulatloven, fant sted i Stockholm 27. mai. Straks konfrontasjonen med kongen var over, gikk statsminister Jørgen Løvland til telegrafstasjonen og meddelte resultatet til Michelsen i Kristiania. Da Michelsen fikk dette telegrammet, åpnet veien seg for full unionsoppløsning. Den fant sted da Stortinget 7. juni fattet sitt vedtak om at kongemakten hadde opphørt å fungere slik at unionen var oppløst. Beslutningen var enstemmig og ble vedtatt uten debatt. Det hele ble gjort kjent gjennom en adresse til kongen og en erklæring til det norske folk.
På dette tidspunktet var hele landet fylt av spenning. Avisene hadde fulgt hendelsene tett på fra dag til dag. En samlet Kristiania-presse gikk nå inn for unionsoppløsning. Avisene trykket telegrammer som straks påvirket opinionen. Uhyre raskt spredte det seg en forestilling blant nordmenn om at kongen hadde brutt forfatningen, og at Stortingets vedtak derfor var korrekt. En revolusjonær tilstand oppstod i landet.
Kong Oscars reaksjon på Stortingets oppførsel kom dagen etter - som telegram gjennom NTB. Han protesterte skarpt, og anerkjente ikke det vedtak som Stortinget hadde fattet. Han mente nasjonalforsamlingen hadde krenket både Grunnloven, Riksakten og kongen. Oscar protesterte også med et telegram til Christian Michelsen, der monarken hevdet at statsministeren hadde overskredet sin grunnlovsmessige rett.
Krisen stod nå ved sitt klimaks. Mens nordmennene gledet seg over unionsoppløsningen som en nasjonal befrielse, hevdet svenske styresmakter at den ikke hadde funnet sted. De anerkjente ikke stortingsvedtaket som gyldig ettersom Sverige ikke hadde tatt del i beslutningen. Dermed stod to land overfor hverandre med en totalt motsatt virkelighetsoppfatning. Mens Norge gledet seg, følte Sverige seg lurt.
Denne situasjonen ble farlig. På begge sider begynte en intens ryktespredning å finne sted. Hva skjedde egentlig i Norge nå? Alle ble avhengige av de opplysninger som kom inn over telegraf og telefon: Dette gjaldt ikke bare den norske regjeringen som var delt mellom Kristiania og Stockholm, det gjaldt også Stortinget, samt norsk presse og opinion. I Sverige var situasjonen likedan: Kong Oscar II, den svenske regjering, Riksdagen, pressen og opinionen - alle trengte informasjon om tilstandene i Norge. I slike krisetider kan pålitelige opplysninger ofte være avgjørende. Begge land var dessuten avhengige av å skaffe seg sympati i land som Danmark, England, Tyskland og USA.
Sommeren 1905 var spenningen på bristepunktet. Opinionen i begge land var svært spent, noterte Gunnar Knudsen. Begge parter mobiliserte sine militære styrker. Det lå krig i luften. Ved grensen stod bevæpnede avdelinger oppstilt noen hundre meter fra hverandre. Det var en tid for hemmelige agenter, spionasje og rykter. Johan Castberg noterte at telegrafen spredte ryktene og skapte krigsfrykt. Det kom meldinger om troppeansamlinger ved grenseområdet i Ørje. “Alt gjøres for å oppfanatisere de brede lag”, skrev Jakob Schøning. En liten gnist kunne kanskje antenne det hele.
Christian Michelsen søkte å unngå at situasjonen kom ut av kontroll. Middelet var sensur. Telegrafdirektøren innførte sensur av alle mistenkelige telegrammer. Nordmennene fryktet for at det i Sverige ble fabrikert falske sensasjonstelegrammer om Norge for å påvirke svensk opinion. Også telefonen ble sensurert. Samtaler ble brått avbrutt hvis de kom inn på ømtålelige unionsspørsmål. Det var telefonbetjeningen som avbrøt forbindelsene på ordre ovenfra.
Så krevde svenske myndigheter at Norge avholdt folkeavstemning om unionsoppløsningen. Den ble holdt 13. august. Resultatet var sensasjonelt; 368 208 nordmenn stemte ja, og bare 184 stemte nei. I tillegg sa 250 000 kvinner ja til bruddet i en egen privat avstemning, som ble avholdt siden kvinner enda ikke hadde stemmerett. Landet var med andre ord preget av en nesten total enighet. Å splitte en så samstemt opinion syntes umulig. Det ledet til offisielle svensk-norske forhandlinger om unionsoppløsningen. De begynte i Karlstad den 31. august. Fra norsk side stod Christian Michelsen i spissen for en håndplukket forhandlingsdelegasjon. I ukevis pågikk nå intense møter med tautrekking og strategiske utspill mellom partene. Partene stilte harde krav.
I begge land fulgte folk intenst med. Men forhandlingene foregikk skjermet for offentlighet. Avisene og leserne holdt nærmest pusten av spenning. Det var ikke mye som slapp ut. Michelsen informerte regjeringen i Kristiania med utallige telegrammer og telefonsamtaler. Det viktigste på dagsordenen for regjeringen hjemme i Kristiania var å diskutere innholdet i Michelsens telegrammer og telefoner fra Karlstad. Det fremgår av dagbøkene til Harald Bothner og Edvard Hagerup Bull hvor viktig informasjon de på denne måten fikk fra forhandlingene. Enkelte spørsmål ble faktisk avgjort på sparket under telefonsamtalene.
Det kom sterke reaksjoner i Norge da de svenske forhandlingskravene ble kjent. Johan Castberg noterte at “masser av breve og telegrammer” strømmet inn. Reaksjonsbølgen viste hvor lett folk ble engasjert. Opinionen var blitt en maktfaktor når den nå ga seg til kjenne gjennom telegraferte meningsytringer direkte til aktørene. Opinionen skapte et press på Karlstad-forhandlerne.
Dette forstod Christian Michelsen. Under hele den kompliserte 1905-prosessen tok han stadig hensyn til hvordan hans handlinger ville bli oppfattet av andre. Han innkalte derfor hovedstadens avisredaktører og ba dem om ikke å skrive negativt om de svenske forhandlingsvilkårene. De lot være. Statsministeren ville også ha sensur av meddelelser fra Norge til utenlandsk presse. Hensikten var å unngå å provosere opinionen i Sverige og i de land som Norge var avhengig av velvilje fra. Først 25. september kunne avisene bringe det endelige resultatet av forhandlingene. Hovedstadens gater var svarte av folk. Alle stod med sin avis. Det ble ikke krig. Striden var løst.
Gleden over freden var stor i Norge. Men ennå gjenstod en ting: Spørsmålet om statsformen. Skulle det nye selvstendige Norge være monarki eller republikk? Gjennom de to utsendingene Fritz Wedel Jarlsberg og Fridtjof Nansen stod norske myndigheter i nær kontakt med den danske prins Carl i København. Han ble derfor tilbudt den nye norske trone. Prinsen nølte - men etter påtrykk bl.a. fra kong Edvard VII i England, formidlet gjennom en lang rekke telegrammer - sa han etterhvert ja til forespørselen. Prins Carl krevde imidlertid at det ble avholdt folkeavstemning om statsformen. Den førte til et flertall på 79 prosent for monarki. Norge er således ett av de svært få land i verden som har innført kongedømme som resultat av en alminnelig folkeavstemning. Lørdag 18. november valgte så Stortinget prins Carl til norsk konge. Vedtaket ble telegrafert til prins Carl og kong Christian i København. Litt før kl. 21 samme kveld kunne så stortingspresidenten lese opp de positive svartelegrammene fra begge.
Dermed var unionsoppløsningen fullført. Bruddet med Sverige var gjennomført i en tilspisset, revolusjonær tilstand, men helt uten vold. Den nye selvstendige staten var opprettet som et arvelig monarki etter folkeavstemning. Ved å velge monarki som statsform søkte nordmennene å dempe inntrykket av at landet hadde opptrådt så revolusjonært som det faktisk hadde gjort. For regjeringen gjenstod det bare å undertegne de kongelige svartelegrammer fra København, så var dens godkjennelse et faktum. Hendelsene i 1905 var bragt til ende, og en ny stat var opprettet - telegrafisk. Prins Carl kom til Kristiania med kone og barn den 25. november 1905. Hans prinsesse Maud ble dronning, lille Alexander fikk navnet Olav og ble kronprins, mens prins Carl tok kongsnavnet Haakon VII.
Siden mottok Telegrafverket en “Tak for 1905” fra Christian Michelsens regjering. Den takket for den aktpågivenhet som telegraf- og telefonpersonalet hadde vist under krisen. Telegrafverket hadde registrert rekordtrafikk.
Her kan du lese mer:
Henrik G. Bastiansen: "Herom har jeg nærmere telegraferet til Kongen" Telegraf og telefon i norsk politikk 1850-1940, Norsk Telemuseum, 2001.