Norsk fjernsyn er 50 år

Det er lørdag den 20. august 1960. Salen i Den norske Opera er fullsatt. Dirigenten Øyvind Bergh løfter taktstokken. Så starter orkesteret med slageren "There is no business like show business." Sangeren Nora Brockstedt kommer inn på scenen og begynner: "Vel møtt, kjære venner, når startskuddet går...". Samtidig kommer tittelen "Startskuddet går" opp på alle TV-skjermer som følger med. Med denne TV-sendingen markerer NRK den offisielle åpningen av norsk fjernsyn. Kveldens konferansier Odd Grythe ønsker danske, svenske og finske seere velkommen sammen med de norske. Fra første stund er også norsk fjernsyn internasjonalt - via Nordvisjonen sendes TV-bildene fra Den norske Opera ut til hele Norden.

Odd Grythe inviterer nå seerne med på en variete-aften. Den handler om hvordan underholdningen har nådd ut til folk gjennom tidene. Først et sirkus-nummer. Scenen fylles av kjappe sjonglører, dristige luftakrobater og en galopperende hest med rytter. Så opptrer en variete-trupp før den amerikanske sangruppen The Deep River Boys skaper skikkelig show boat-stemning a la Missisippi. De synger negro spirituals og jazz - med så mye sjarm og humør og glimt i øyet at publikum gir dem trampeklapp. Ettersom kvelden skrider fremover i underholdningens verden passeres Edison, fonografen, grammofonen og stumfilmen. Gym-akrobater illuderer stumfilm til munter ragtime-musikk. Imitatoren Johnny Brudvik imiterer lyden fra et radioapparat når man flytter søkeren fra stasjon til stasjon. Svært livaktig gjenskaper han eterens kaos av støy, musikk og stemmer på mange språk i rask rekkefølge - og med det hele radioens tidsalder. Så blir sangeren Al Jolson imitert - han som ble verdensberømt med den første lydfilmen The Jazz Singer i 1929. Konferansier Odd Grythe bruker så disse siste innslagene for å presentere kveldens høydepunkt: kombinasjonen av lyd og bilde - i televisjonen. Han sier at heretter kan man både se og høre - det er bare å skru på knotten på fjernsynsapparatet. I samme øyeblikk fylles scenen av en enorm TV-skjerm. Grythe rører ved på-knappen - og straks kommer The Deep River Boys hoppende ut av skjermen. Nå synger de "Hallelujah" og "Oh, when the Saint." De avslutter med ordene "May your wildest dreams come through." Deres rytme og musikalitet tar salen med storm. Publikum koser seg. Så kommer Nora Brockstedt igjen inn på scenen - og synger "Voi-voi", det første norske bidraget til den europeiske Melodi Grand Prix-konkurransen. Til slutt kommer også The Deep River Boys med og synger sammen med Nora. Sendingen avsluttes med alle medvirkende i en elegant avslutning mens de synger "There is no business like show business."

Slik åpnet norsk fjernsyn lørdag den 20. august 1960. Forestillingen var imponerende og profesjonell. Programmet var planlagt av Erik Diesen. Han hadde nylig studert fjernsynsproduksjon ved flere amerikanske TV-stasjoner, og han fikk straks anledning til å praktisere da han kom hjem til NRK. Ideen med underholdningens historie kom fra ham. Derfor åpnet norsk fjernsyn med sirkus, variete, gjøglere, show boat-stemning, akrobatikk, stumfilm, imitasjoner, radio og lydfilm - utført på en operascene. Hele åpningen var rett og slett en mediehistorisk kavalkade som pekte helt frem mot fjernsynet. NRK introduserte fjernsynet som selve høydepunktet i underholdningens lange historie. Grepet lyktes - det viste stemningen i salen. Like før showet startet hadde kong Olav foretatt den offisielle åpningen i høytidelige former. Etter denne lørdagen var det altså ingen vei tilbake for NRK. "Idag går vi inn i TV-alderen", skrev VG på førstesiden.

Åpningen av det norske fjernsynet i 1960 fant sted seks år etter Danmark, fire år etter Sverige og tre år etter at Finland fikk fjernsyn. Den norske starten kom sent om man ser det i et internasjonalt perspektiv - men Norges avstander, kronglete topografi og spredte befolkning skapte større vansker enn i de fleste andre land på samme størrelse. Derfor var vyene store da Norge nå endelig skulle gå inn i den nye tidsalderen. "Vi møter fjernsynet med store forventninger," sa statsminister Einar Gerhardsen i sin åpningstale. "Vi venter at det skal gi underholdning og atspredelse, at det skal bli en ny faktor i undervisning og folkeopplysning og et nytt middel til å spre kunnskap utover landet... Og vi venter at fjernsynet skal bli en nøkkel til nye verdier for tanke og sinn."

Einar Gerhardsen tenkte positivt om fjernsynets kulturelle innflytelse. Hans formulering var dristig: ingen kunne jo i 1960 vite noe om fjernsynets fremtidige betydning i et land som Norge. Ingen kjente dets fremtid. Statsministerens positive grunnholdning var et uttrykk for Arbeiderpartiets politikk, som la slik vekt på teknisk og industriell modernisering av landet. Fjernsynet skulle selv bli en del av denne moderniseringen. Ved åpningen i 1960 var det gått ti år siden NRK startet forberedelsene. Stortinget sa i 1953 ja til prøvesendinger og i 1957 ja til regulære TV-sendinger. Ved begge anledninger stemte en overraskende stor opposisjon på 23-24 representanter imot fjernsynet: hele Kristelig Folkeparti, store deler av Bondepartiet og enkelte slengere fra andre partier. Stortingsvedtaket i 1957 åpnet likevel for at NRK kunne reise et eget studiobygg, utdanne personale, eksperimentere med ulike programformer og forberede den offisielle åpningen. Den var strategisk plassert: fem dager før Sommer-OL i Roma. NRK kalkulerte med at OL ville få mange til å kjøpe TV-apparater. For da kunne de både høre og se atletene i aksjon på stadion i den italienske hovedstaden - i nøyaktig samme øyeblikk.

Slikt gjorde at fjernsynet fortonet seg som et mirakel. Fjernsynet seiret elegant over alle geografiske avstander og brakte TV-bilder med synkron lyd direkte fra Roma til Norge. Aviser og ukeblader var fulle av TV-stoff - og entusiasmen var stor. Leserne fikk artikler om hvordan de kunne ominnrede stuene sine for å få plass til fjernsynsapparatet. For fjernsynet var ikke bare et massemedium - det var også et møbel. Det så alle når de fikk den store pappesken inn av døren. Barna jublet, far monterte antennen mens mor fulgte med på skjermen. Så kom de første signalene inn. De liknet et kaotisk snedrev. Men så kom de første bildene. De var skarpe og klare. Folk stod eller satt - og bare så på. Naboer, venner og kjente strømmet til. Ethvert TV-program var en attraksjon. Husmødre som ville servere alle sine nye gjester fikk snart problemer. Men nye produkter kom på markedet: TV-kannen holdt kaffen varm slik at husmoren slapp å gå på kjøkkenet mens det foregikk noe på TV-skjermen.

Slik ble folk TV-seere - hjemme i sine egne stuer. Nye opplevelser stod i kø: Dagsrevyen, Sportsrevyen, Fjernsynsteatret, barne-programmer, opplysende og underholdende programmer, Nordvisjons-sendinger fra våre naboland, nyttårskonsert fra Wien - og den årlige Melodi Grand Prix. Egne spesialsendinger ble laget før kommune- og stortingsvalg. Kongen talte i fjernsynet på nyttårsaften, statsministeren dagen etter. Hele det offentlige livet syntes etterhvert å flytte inn i det nye massemediet. Og entusiasmen var stor, selv om det fantes advarende røster. En innsender i Trønder-Avisa skrev den 15. september 1961: "Fjernsynet kan jeg karakterisere som vår tids "atomoppfinnelse" i den åndelige verden. Vi må aktivt vise at den kan brukes til "fredelige" formål og bare det."

Det ga unektelig visse perspektiver når fjernsynet ble sammenliknet med atomkraften, men mediet lot seg ikke stanse av skeptikerne. Tvert om: TV ble raskt en enorm suksess. Folk gikk mann av huse for å kjøpe TV-apparater. Salget eksploderte. Alle prognoser ble sprengt. Ved starten i 1960 var det Oslo og Bergen som fikk inn TV-signalene. I Oslo kom TV-signalene fra Tryvann, i Bergen fra Ulrikken. Tanken var at lisensinntekter fra disse folkerike strøk skulle finansiere den kostbare utbyggingen til resten av landet. Et digert sendernett ble nå bygd ut: Sør-Norge og Trondheim ble nådd fra 1960-61, Bodø i 1964, Hammerfest og Tromsø i 1966. Den 1. desember 1967 ble TV-senderen i Øst-Finnmark åpnet. Dermed fikk også Kirkenes fjernsyn. Da var stamnettet fullført. Den kvelden sendte Dagsrevyen sin første virkelige riksutgave. Der sa kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt at Norge såvisst ikke ble samlet i året 872. Radioen hadde lenge gjort sitt for å samle Norge til ett rike – og nå kom også fjernsynet, sa han. Beskrivelsen var treffende: for hver gang en ny TV-sender ble fullført kom hele området inn i lang rekke populære TV-serier.

TV2 og NRK var konkurrenter fra første dag. Begge måtte nå kjempe om seerne i det som snart ble kalt "den store TV-krigen." Den snudde opp ned på alt. Seer-tallene ble nå TV-produksjonens nye grunnlag. En hel vitenskap vokste frem omkring seer-tallene. NRK og TV2 utviklet avanserte strategier for hvordan programmene kunne legges opp for å bygge seer-formasjoner som var mest mulig gunstig for dem. TV2 brukte seertallene overfor annonsørene: jo høyere seertall, jo høyere annonsepriser og inntekter. For NRK ble seertallene viktig for å forsvare TV-lisensen som finansierte hele institusjonen. Seertallene ble altså avgjørende for begge - men med helt forskjellig begrunnelse.

For NRK ble TV2 en stor utfordring. NRK svarte med mobilisering og fornyelse. Utover i 1990-årene ble det stadig tydeligere at NRK endret karakter som følge av konkurransen med TV2: NRK tok opp konkurransen på en svært offensiv måte; institusjonen ville ikke bli en akterutseilt museumsgjenstand, men ville hevde seg - ikke minst innenfor brede programformer som nyheter, underholdning og sport. NRK måtte også appellere bedre til unge seere - og da trengtes en ny generasjon programfolk. Rekrutteringen foregikk i ungdomsprogrammet U, som startet i 1991. Derfra gikk de over til andre programavdelinger. Mange av de nye ansiktene som dukket opp i NRKs TV-programmer i 1990-årene startet i U. Noen av dem skapte 1990-tallets nye ironiske humor - som åpenbart appellerte til jevnaldrende seere. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og deres generasjon programfolk fornyet et NRK der mange av de ansatte fra 1960-tallet var blitt livsvarige veteraner. Fornyelsen ble oppmuntret av kringkastingssjef Einar Førde, som ledet NRK fra 1989 til 2001. Han ønsket seg et yngre, friskere og frekkere NRK - og det fikk han.

Nå i 2010 er det altså gått 50 år siden norsk fjernsyn åpnet offisielt. Vi kan slå fast at fjernsynet også i Norge er blitt det mest dominerende massemediet vi kjenner. Intet annet medium eier en slik gjennomslagskraft som fjernsynet. Det var den som virket så skremmende mot slutten av 1960-årene. Det er den som er basis for TV-reklamen idag: annonsørene merker salgsøkning etter sine TV-kampanjer. Fjernsyn - eller TV - er for lengst blitt hverdagslig. TV er populært og folkelig - det forbindes med kjendiser og glamour. Og det skaper hele tiden oppsikt - også om seg selv. Alt dette gjør at det er svært lett å kritisere fjernsynet – det er mye vanskeligere å ta det på alvor. Fortsatt er fjernsynet mer kommentert enn analysert, mer utskjelt enn forstått. Positive vurderinger av TV-programmer er nok fortsatt langt sjeldnere enn de kritiske. Fortsatt er mediets historie så nær oss i tid at vi ikke helt evner å se dets vidstrakte betydning - ikke bare på områder som nyheter, sport og underholdning, men også på en lang rekke lite påaktede vaner og detaljer i våre liv. Ett enkelt TV-program kan uten videre få 500 000 seere, men også 800 000 eller 900 000 - eller over en million. Det høyeste seertall NRK noensinne har registrert var kampen mellom Norge og Mexico den 19. juni 1994. Den ble sett av 2 139 000 seere - altså godt over to millioner mennesker. Avslutningsseremonien under Vinter-OL på Lillehammer i 1994, fotballkampen Norge-England i 1992 og Melodi Grand Prix-finalen i 1996 er andre eksempler på TV-programmer der NRK har registrert over to millioner seere. Slike tall kan ingen andre makte - det er mer enn hva alle landets teaterscener kan klare gjennom et helt år sammenlagt. Det er lett å undervurdere og bagatellisere fjernsynet. Denne formidlingsformen er slett ingen kuriositet, men vår tids betydeligste massemedium - med alt som det innebærer på godt og vondt.

Jubileet nå i 2010 gjelder først og fremst NRK-fjernsynet - for det vi idag kaller NRK1. Dette er NRKs ur-kanal - den brede folke-kanalen som innførte selve mediet her i landet. Etter 50 år er NRK1 fortsatt landets mest sette TV-kanal. Idag står nye tekniske dingser og duppeditter i kø. Kan vi idag ane hva all den nye teknologien vil gjøre med oss i de neste 50 år? Nei, det kan vi ikke. Men en ting er ihvertfall sikkert: idag vet vi ting om fjernsynet som de ikke hadde anelser om i 1960. Viktigst er kanskje dette: at ingen er forblitt uberørt av dette mediet - og slik har det vært helt siden den historiske lørdagskvelden i 1960 da startskuddet gikk.

Her kan du lese mer:

Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie, Universitetsforlaget, Oslo 2008

Av Dr. art. Henrik G. Bastiansen (forsker ved Høgskolen i Volda)
Publisert 24. jan. 2011 12:13