Universitetet kunne ha valgt andre datoer og årstall å feire. Undervisningen ved det nye universitetet kom i gang først sommeren 1813. Og leser vi teksten i Frederik 6.s reskript av 2. september 1811 nøyere, ser vi at dette egentlig er en modifikasjon av en beslutning kongen hadde tatt året før om å opprette en høyere læreanstalt i Norge. Hvorfor feirer vi så ikke 1810 – eller 1813 – som året for universitetets start?
Grunnen til at 2. september 1811 er blitt stående som universitetets grunnleggelsesdag, er at den beslutningen kongen tok den dagen, var en stor seier for et vel organisert politisk fremstøt fra Norge, og et tilsvarende nederlagt for den eneveldige kongen. Frederik 6. var erklært motstander av å gi Norge et eget universitet. Når han måtte gi etter, var det fordi nordmennene hadde samlet seg bak kravet om et norsk universitet og organisert opinionen i Norge på en måte som selv en eneveldig konge måtte bøye seg for.
Grunnleggelsen av det norske universitetet stiller det i en særstilling i Europa. De eldste universitetene var blitt til i middelalderen ved at lærere og studenter søkte sammen og organiserte seg under kirkens og den verdslige maktens beskyttelse. Senere universiteter var stort sett opprettet av fyrster eller av bystater. Det norske universitet var opprettet etter det vi best kan beskrive som en folkeavstemning – en folkeavstemning kombinert med en stor nasjonal innsamlingsaksjon som la startkapitalen på bordet.
Kravet om et eget universitet i Norge hadde vært reist mange ganger. Det var fremme i 1661. Det ble gjentatt på 1770-tallet, og det ble drevet iherdig agitasjon for et norsk universitet i årene 1793–95. Kravet oppstod først som et resultat av at det ble obligatorisk med universitetsstudier for å bli prest. Fra middelalderen av hadde det lavere presteskapet vært utdannet lokalt ved domkirkene, mens høygeistlige som biskoper og erkebiskoper gjerne hadde studert ved utenlandske universiteter. På 1600-tallet ble presteutdannelsen sentralisert til Københavns universitet. Alle som skulle bli prester, måtte heretter ta eksamen i København. I det følgende århundret ble det også innført krav om juridisk eksamen fra Københavns universitet for å bli dommer eller få andre juridiske embeter i Danmark og Norge. Veien til en stilling i statens tjeneste gikk heretter gjennom Københavns universitet, for både nordmenn og dansker.
Vi finner mange uttrykk for at Københavns universitetsmonopol var en torn i øyet på nordmennene. Da det ble innført full trykkefrihet i Danmark-Norge i 1771, kom det en hel serie skrifter som tok opp saken. At det ikke var noe eget universitet i Norge, var en uakseptabel forskjellsbehandling av kongens danske og norske undersåtter, ble det hevdet. Norske foreldre måtte betale mye mer enn danske foreldre for at deres barn skulle studere, siden avstanden var så mye lenger fra Norge. Dessuten ble det hevdet at det var risikabelt å sende unge nordmenn alene til København. I storbyen lokket det mange farer, og der kunne en uheldig student gå aldeles til grunne. Det var ikke få norske studenter som hadde møtt en slik skjebne, ble det sagt.
Men det var også overordnede grunner til at nordmennene fant Københavns universitetsmonopol utålelig. I noen av skriftene ble regjeringen åpent beskyldt for å bruke dette som et middel til å holde Norge og nordmennene nede i avhengighet og lydighet. Om ikke alle var med på å utfordre kongemakten så åpent, var det mange som pekte på den nasjonale vanæren det var at Norge ikke hadde et universitet. Norge var det eneste kongeriket i Europa som ikke hadde sitt eget universitet, ble det sagt. Om Norge lenge hadde hatt felles konge med Danmark, var det fortsatt et eget rike og hadde krav på respekt!
Under opplysningstiden, som 1700-tallet gjerne kalles, fikk tanken om et norsk universitet også en videre betydning. Københavns universitet var i hovedsak en presteskole med et lite juridisk fakultet ved siden av. Det norske universitet skulle bli noe mer. Det ble lagt planer for et moderne universitet i Norge hvor naturvitenskap, økonomi og teknologi skulle gis en bred plass. Mange tenkte seg et demokratisk universitet hvor fremtidige embetsmenn skulle studere side om side med fremtidige odelsbønder, handelsmenn og industridrivende. Opplysning ville være nyttig for alle næringer og alle lag av befolkningen – og den ville være nødvendig for å få Norge på fote. Landet ble holdt nede – økonomisk, kulturelt og sosialt – gjennom mangel på kunnskap og mangel på folk med kunnskap om lokale forhold blant dem som styrte riket i København eller var satt til å være embetsmenn i Norge.
Både det reelle og det symbolske i det norske universitetskravet gjorde at kongen i København naturlig strittet mot. Frederik 6. – som styrte rikene fra 1784 – holdt strengt på helstatsprinsippet. Norge og Danmark skulle styres som ett land. Nasjonal separatisme i Norge kunne ikke tåles, og et universitet i Norge kunne lett bli sentrum for en norsk selvstendighetsbevegelse.
I 1795 kunne kongen avvise det norske universitetskravet med den begrunnelse at pengene ikke fantes. Statskassen var tom. Det hadde kongen for så vidt også rett i. I Norge hadde det vært forsøkt å samle inn penger til et universitet, men planene falt i fisk. Dårlige tider og dårlig organisering hadde gitt dette resultatet.
Det skulle bli annerledes da universitetssaken igjen ble tatt opp i Norge i 1809. Da hadde Norge bak seg to år med fullstendig isolasjon fra omverdenen, som følge av krigen med England og Sverige som var brutt ut i 1807. Blokaden hadde vist hvor sårbar den norske økonomien var. All eksport stanset, og det ble hungersnød når importen av korn stoppet opp. Mange i Norge var misfornøyde med at regjeringen hadde ført en politikk som endte i en krig som var ødeleggende for landet. Det trengtes en selvstendig politikk for Norge for å få landet på fote igjen. I hvert fall trengtes det en egen næringspolitikk, basert på kunnskap om hvordan norske råvarer best kunne utnyttes, for å gjøre Norge mest mulig selvhjulpent for fremtiden.
Høsten 1809 ble det tatt et initiativ til et Selskab for Norges Vel. I navnet var det en fortsettelse av lokale «patriotiske» selskaper som var dannet under tilskyndelse av regjeringen for å fremme landbruk og næringsliv på en politisk lojal og ufarlig måte. Men i gavnet strakte Selskabet for Norges Vel seg mye lenger. I løpet av få måneder hadde selskapet over 2000 medlemmer landet over – mange flere enn noen tidligere forening. Det etablerte seg med en sentral direksjon og fagkomiteer («klasser») i Christiania og lokalforeninger rundt om i landet. Her var det etablert en form for privat folkerepresentasjon, med en «skyggeregjering» og fagdepartementer, og selskapet la opp til et bredt arbeidsprogram som spente fra oppdyrking av myrer og oppstart av nye industrigrener til oversettelse og utgivelse av Snorres kongesagaer.
Selskabet for Norges Vel gjorde universitetssaken til sin hovedsak. I selskapet møttes de norske elitene: landets fremste embetsmenn, velstående kjøpmenn og skipsredere i byene og godseiere, prester, dommere og offiserer rundt om i bygdene – og i tillegg ganske mange av den vanlige bondebefolkningen. Én stor sak kunne denne spredte medlemsmassen samle seg om: universitetet. Det hadde en symbolsk verdi og en praktisk nytte som alle kunne enes om. Vi vet at det var noen som ønsket å gå lenger og gjerne ville ha brukt selskapet som et instrument for å få Norge ut av fellesskapet med Danmark og heller tilsluttet Sverige. Lederen for denne fløyen var grev Herman Wedel-Jarlsberg, som for sin del var overbevist om at Norge ikke hadde noen fremtid under den danske kongen. Men grev Wedel innså at dette var et standpunkt som splittet – og ikke samlet – de norske elitegruppene som sluttet opp om Selskabet for Norges Vel. I stedet engasjerte grev Wedel seg for universitetssaken.
Kong Frederik hadde forstått at kravene fra Norge om høyere utdannelse i landet selv ikke lenger kunne overses uten stor politisk risiko. Selv en eneveldig konge måtte ta hensyn til folkemeningen når det var fare for at folket ville gjøre opprør og slutte seg til et annet land! Samtidig ønsket han for all del å unngå et universitet som et fremtidig sentrum for nasjonal separatisme og politisk opposisjon. Først tenkte han på å lage små «distriktshøyskoler» som påbygg til de norske katedralskolene. Senere tilbød han nordmennene en moderne teknisk-merkantil høyskole i stedet. En slik skole ville gi nordmennene teknisk og økonomisk ekspertise som landet trengte, mens prester og jurister fortsatt ville utdannes i København.
Den norske opinionen avviste enstemmig et slikt alternativ til et universitet. Noen påpekte at et universitet var en middelaldersk institusjon som hadde lite å bidra med for å løse de utfordringer som norsk næringsliv stod overfor, men disse motforestillingene ble holdt internt i Selskabet for Norges Vel. I februar 1811 var grev Wedel i København. På selskapets og nordmennenes vegne slo han fast at i Norge ville man ikke være tilfreds med noe annet enn et fullstendig universitet, med samme rettigheter og samme status som Københavns. Og bare et slikt universitet ville få nordmennenes økonomiske støtte.
Uten å vente på kongens samtykke gikk Selskabet for Norges Vel i gang med en landsomfattende innsamling til et universitet sommeren 1811. Oppslutningen om innsamlingen overgikk all forventning. Tidene viste seg å være gunstige. I 1809 var trelasteksporten tatt opp igjen, og krigskonjunkturen drev prisene på det engelske markedet opp til tidligere uanede høyder. Det var overskuddet fra denne lønnsomme «lisensfarten» som nå ble lagt i et norsk universitet. Omtrent 80 prosent av det innsamlede beløpet kom fra næringsdrivende i trelastbyene på Østlandet. Men alle lag av befolkningen sluttet opp – fra visestattholderen, biskopen og generalen til lensmannen, kapellanen og underoffiseren, og et betydelig antall bønder. Ikke så rent få kvinner gav penger: småhandlere, embetsmannsdøtre og bondeenker. Nesten 4000 bidragsytere tegnet seg for en samlet sum av 873 000 riksdaler – og i tillegg årlige bidrag i penger og i korn. Det er vanskelig å regne om summen til våre dagers penger, særlig siden pengeverdien sank kraftig mens innsamlingen fortsatt pågikk. I «gode penger» fra før krigen ville det tilsvart kanskje én milliard i 2010-kroner. I alle tilfelle er det et av de største beløpene – kanskje det aller største – som noen gang er kommet inn ved en innsamlingsaksjon i Norge.
Innsamlingen var også en folkeavstemning eller opinionsmåling. Mange tegnet bidrag under forutsetning av at det måtte bli et «fullstendig universitet» og intet mindre. Frederik 6. forstod budskapet og gav etter. Nordmennene skulle få det de ønsket. Den utenrikspolitiske situasjon var igjen kritisk, og kongen hadde ikke råd til å overse den massive norske folkemeningen. Ingen landegrenser var sikre lenger. Det var for risikabelt å skyve nordmennene i armene på Sverige, hvor den franske marskalken Jean-Baptiste Bernadotte var valgt til tronfølger i 1810 og kunne ha ønske om å underlegge seg Norge.
Om Frederik 6 var skeptisk til tanken om et norsk universitet, valgte han å følge opp beslutningen med stor energi og sjenerøse forskudd fra statskassen. Bare to år senere kunne universitetet åpne sine dører for de første studentene i Christiania, – riktignok foreløpig i leide lokaler i privathus. Men kongen hadde kjøpt inn storgården Tøyen, hvor det skulle bygges store bygninger til auditorier, bibliotek og museumssamlinger samt boliger for 25 professorer. I løpet av en treårsperiode skulle universitetet på Tøyen være ferdig utbygget, og det skulle innvies ved en stor høytid 1. august 1815.
Slik skulle det ikke gå. I januar 1814 ble kong Frederik tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Nordmennene gjorde opprør og erklærte seg selvstendige med egen grunnlov og egen konge. Som vi vet, ble selvstendigheten kortvarig. I november 1814 ble den svenske konge valgt til konge av Norge av et Storting som ikke hadde noe annet alternativ. Men grunnloven bestod fortsatt som vern for en norsk selvstendighet – og likeså det norske universitetet, hvor den nye norske staten kunne utdanne sine egne embetsmenn og dyrke norsk historie og norsk kultur.
De store planene om universitetet på Tøyen ble det ikke noe av. Det nye Norge var i dyp økonomisk krise, og man fikk greie seg med ominnredede privathus frem til 1852, da det storslåtte universitetsanlegget ved Carl Johans gate ble tatt i bruk – som et synlig uttrykk for hvilken betydning det norske Stortinget og den norske stat tilla sitt universitet.