Oktober og november
Men kuppet i Russlands hovedstad i november 1917 hadde en helt annen historisk betydning enn selv britenes erobring av Gaza. De «Maximalisterne» som grep makten, var et ytterliggående revolusjonært parti kjent som bolsjevikene. De beholdt makten etter en langvarig og blodig borgerkrig og etablerte verdens første sosialistiske stat: Sovjet-Russland, senere Sovjetunionen. De hadde som ambisjon å skape et helt nytt samfunn, ikke bare i Russland, men i resten av verden også. De etablerte et politisk system verden aldri hadde sett maken til, historiens første ettpartistat. Kuppet i november 1917 satte i gang historiske prosesser som kom til å koste mange titalls millioner mennesker livet. Antagelig er oktoberrevolusjonen i Russland den viktigste enkeltbegivenheten i moderne tid. Den fikk følger også i Norge.
Russlands hovedstad var blitt omdøpt fra St. Petersburg til Petrograd tidligere under verdenskrigen. Begrunnelsen var at det gamle navnet hørtes for tysk ut. Senere ble navnet endret til Leningrad. Etter Sovjetunionens fall fikk byen sitt gamle tyskklingende navn tilbake. Mer interessant i almanakksammenheng, kanskje, er den noe forvirrende dateringen. Oktoberrevolusjonen foregikk den 25. oktober i Russland. I Norge foregikk den 7. november. Forklaringen er at Russland i 1917 fortsatt holdt fast på den julianske kalenderen. Norge hadde gått over til den gregorianske kalender den 18. februar 1700, mens landet ennå var underlagt Danmark. Det foregikk ved at dagene mellom 18. februar og 1. mars ganske enkelt ble strøket fra kalenderen.
Tilsvarende foregikk februarrevolusjonen – den revolusjonære oppstanden da tsaren ble styrtet – i mars etter den norske kalenderen.
«Det lysner i øst»
Den politiske arbeiderbevegelsen i Norge så med stor interesse og velvilje på begivenhetene i Russland i 1917. Arbeiderpartiet var et erklært demokratisk, ikke-revolusjonært parti og ønsket å gjennomføre en sosialistisk samfunnsorden gjennom politiske, demokratiske reformer. Men et betydelig mindretall i partiet var erklært revolusjonære, eller i det minste åpne for revolusjonære løsninger. Ikke minst var ungdomsforbundet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) preget av revolusjonære strømninger. Det kom tydelig til uttrykk i forbundets avis Klassekampen. I utgaven 1. mai 1917, ble det for eksempel konstatert at revolusjon var satt på dagsordenen også i Norge: «Det er ikke længer krigen som nu staar paa Europas dagsorden! Vi er kommet til næste punkt: Revolutionen.»
Mindre enn et halvt år senere kunne avisen triumferende konstatere at den revolusjonen man ønsket seg, nå var et faktum i Russland. Overskriftene var følgende:
«Det lysner i øst!
Den russiske revolution fuldbyrdes i socialistisk retning. Kapitalist-agenten Kerenski styrtet. Vort russiske broderparti, bolschewiki, har erobret magten.»
Avisens redaktør, Eugène Olaussen, uttrykte seg ofte i blomstrende vendinger, og han båndla seg ikke spesielt mye i kommentarene til kuppet i Petrograd: Den «blodige Nicolai» og «den latterlige Bismarck-ape Kerenski» var blitt feid ut av Vinterpalasset. Isteden var det de russiske millioner, «gjennem sine hyldede og elskede førere, Lenin, Trotskij, Zinoviev, Kameneff, Kollontay osv.» som hadde tatt makten.
Reaksjonen på mer ansvarlig partihold var noe mer avdempet, men også der var den sterkt velvillig. Situasjonen i Russland var svært labil, og det var vanskelig å vite hva bolsjevikenes maktovertagelse egentlig betydde. I første omgang ville de nye makthaverne trekke Russland ut av krigen og innlede fredsforhandlinger med Tyskland, noe som styrket velviljen i norsk arbeiderbevegelse.
Tidlig i 1918 skjedde det noe viktig i det revolusjonære Russland. I god tid før oktoberrevolusjonen var det avgjort at det skulle avholdes valg til en grunnlovgivende forsamling. Valget foregikk i desember. Resultatet ble en stor skuffelse for bolsjevikpartiet. Partiet fikk bare et mindretall av stemmene og 168 av 703 representanter. Men da den grunnlovgivende forsamlingen trådte sammen i januar 1918, ble den oppløst med makt av bolsjevikene. Sommeren 1918 var alle andre partier – også revolusjonsvennlige – oppløst de også. De nye makthaverne hadde demonstrert at de ikke ville la seg diktere av noe politisk demokrati.
Oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen ble behørig kommentert i Arbeiderpartiets hovedorgan Social-Demokraten. Velviljen ble erstattet av en kritisk tone. Bolsjevikenes handlemåte var «en tro gjengivelse av zarismens metode», het det i en leder 21. januar 1918. Fem dager senere var Social-Demokraten enda mer kritisk på lederplass:
«Hvad der nu vil ske i Russland lar sig ikke saa let forutsi. Men utsigterne for friheten, demokratiet, socialismen og freden er utvilsomt blit mørkere.»
Man kan vel si det slik at denne forutanelsen ikke akkurat var vilt overdrevet.
Revolusjonært klassekampparti
Det var imidlertid også krefter i Arbeiderpartiet som hadde større forståelse for bolsjevikenes maktbruk. Og det gjaldt ikke bare ungdomsforbundet. Frontfiguren for den revolusjonære opposisjonen i partiet var journalisten og fagforeningsaktivisten Martin Tranmæl. Han kommenterte oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen i Russland på en helt annen måte enn lederen i hovedorganet:
«Socialismen er for dem [bolsjevikene] ikke bare en fremtidsdrøm eller et slagord, men en virkelighet som bør og kan gjennemføres i dag. Derfor tillater de heller ikke institutioner som har sin rot i borgerlige eller kapitalistiske samfundstilstande, at forstyrre frihetsverket.»
Denne uenigheten innad i Arbeiderpartiet ble satt på spissen på partiets landsmøte i månedsskiftet mars–april 1918. På dette landsmøtet vedtok partiet en uttalelse der det blant annet het:
«Som et revolutionært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjende de besiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter seg til et flertal i folkerepresæsentation.
Det norske Arbeiderparti maa derfor forbeholde sig retten til at anvende revolutionær masseaktion i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse.»
Dermed var Arbeiderpartiet et erklært revolusjonært parti. Den umiddelbare følgen av uttalelsen var at den gamle ledelsen i partiet trakk seg. Den tilhørte et ikke-revolusjonært mindretall og hadde fremmet et alternativt forslag der det het at «den socialistiske samfundsordning bygger paa folkeflertallet».
Det er flere grunner til at den revolusjonære fløyen kunne få flertall på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918. Verdenskrigen førte helt allment med seg en betydelig radikalisering av den politiske arbeiderbevegelsen i Europa. Venstrefløyens stadig tydeligere protester mot krigen fikk større og større tilslutning etter som krigen trakk ut i tid. Det finnes også særnorske grunner til radikaliseringen i Arbeiderpartiet. Men én faktor var helt avgjørende: oktoberrevolusjonen i Russland. Den revolusjonære maktovertagelsen skapte entusiasme og begeistring verden over, blant sosialister som hellet i revolusjonær retning, skapte den fremfor alt en tro på at den revolusjonære drømmen om et nytt og bedre samfunn kunne bli virkelighet her og nå. Det kan sikkert argumenteres for at Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 ble avholdt i revolusjonsrus.
Men i så fall var det ikke snakk om noen kortvarig rus. Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 vedtok en ny uttalelse som uten videre forkastet det eksisterende politiske demokratiet i Norge:
«De nuværende samfundsorganer maa ansees for uskikket til at løse de oppgaver som vil melde sig i et socialistisk samfund.»
På det samme landsmøtet vedtok Arbeiderpartiet å melde seg inn i den nystiftede Kommunistiske Internasjonale, Komintern.
Landsmøtet i 1920 var enda klarere. I en resolusjon som ble vedtatt med overveldende flertall – 285 mot 32 stemmer – het det:
«I en revolutionær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen at skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske magt. Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning, som svarer til den revolutionære situation og lægger den hele samfundsmagt i hænderne paa de revolutionære kræfter – haandens og aandens arbeidere.»
Det var ikke noen liten ekstremistgruppe som vedtok disse militante uttalelsene. Ved stortingsvalget i oktober–november 1918, et drøyt halvår etter partiets landsmøte, ble Arbeiderpartiet det største partiet i Norge (hårfint større enn Venstre og Høyre) med 31,6 prosent av stemmene. Valget fant også sted i de siste dagene av første verdenskrig, mens Europa ble kastet ut i noe som så ut som et revolusjonært kaos og et sammenbrudd for hele den etablerte orden. I Tyskland var det revolusjonære oppstander flere steder, med opptøyene i Berlin og München i første rekke. Tidligere i 1918 hadde Finland gjennomgått en blodig borgerkrig mellom revolusjonære «røde» og kontrarevolusjonære «hvite», med terror på begge sider og med noe sånt som 37 000 døde.
Ikke rart om tilhengerne av den bestående samfunnsordenen i Norge ble svette. Oktoberrevolusjonen og de umiddelbare ringvirkningene av den skapte naturligvis ikke bare begeistring. En alternativ reaksjon – ikke så rent lite utbredt i borgerlige politiske miljøer – var frykt og avsky. Aftenposten var nøktern i sine første meldinger om maktovertagelsen i Russland. Men snart ble tonen en helt annen. Den konservative avisen slo bolsjevikenes voldsbruk og diktatur stort opp. Som en kommentar til oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen i Petrograd, konstaterte avisen nærmest litt fornøyd at den ville være «det bedste skræmsel mod de revolutionære tendenser» rundt i Europa. Også den venstreliberale avisen Dagbladet, som i det minste var litt mer velvillig stemt overfor bolsjevikenes motiver, fordømte oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen i januar 1918.
Pansret neve og åpen hånd
Nå ble det ikke noen revolusjon i Norge, ingen blodig borgerkrig mellom røde og hvite. Arbeiderpartiet hadde ingen Lenin og ingen makterobringsstrategi. Hva revolusjon angår, ble det med praten. Mange land i Europa opplevde væpnede konfrontasjoner mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære krefter i kjølvannet av oktoberrevolusjonen og første verdenskrig. Norge ble i det store og hele spart for det, til tross for at et erklært revolusjonært klassekampparti fikk en oppslutning på over 30 prosent.
En viktig grunn – av flere – til den fredelige utviklingen i Norge er denne: Det bestående samfunnet kunne i prinsippet møte den revolusjonære trusselen på to måter. Den ene var den som ble kalt «den pansrede neve». Den andre var det som i samtiden ble omtalt som «den åpne hånd» – å tilby arbeiderbevegelsen reformer og å demonstrere at både arbeiderklassen og den politiske arbeiderbevegelsen skulle inkluderes i et demokratisk norsk fellesskap. Også i Norge var det krefter som ville gå hardt til verks mot det de oppfattet som en dødelig revolusjonær trussel. Men det dominerende politiske svaret i den kritiske perioden 1919–1920 var så definitivt en åpen hånd. Valgordningen, som hadde favorisert de store borgerlige partiene Venstre og Høyre på bekostning av Arbeiderpartiet, ble endret i 1919. Samme år ble åttetimersdagen innført i Norge. Begge reformer hadde vært sentrale krav i lang tid fra den politiske arbeiderbevegelsen. I 1919 ble også tariffoppgjøret påfallende sjenerøst. Da vinden for alvor gikk ut av de revolusjonære seilene i Europa i 1921, var den reelle revolusjonstrusselen over.
Arbeiderpartiet kom ganske raskt på kant med Komintern og meldte seg ut i slutten av 1923. Men også etter 1923 ble Arbeiderpartiet preget av sin revolusjonære periode. Det tok tiår før restene av den revolusjonære ideologien var helt ute av retorikk og partiprogrammer. Og med en litt annen historisk utvikling i perioden 1918–1920 kunne bordet ha fanget. De erklært revolusjonære kunne ha blitt nødt til å være revolusjonære også i praksis.