Slik het det i en artikkel fra 1918. Selv om Norge var nøytralt, var slutten av første verdenskrig en dramatisk tid for landet. I begynnelsen av 1917 hadde Tyskland startet en uinnskrenket ubåtkrig, og bare i løpet av årets første halvdel ble tre hundre norske skip senket og over fire hundre sjøfolk omkom. I løpet av hele verdenskrigen mistet over 2000 sjøfolk livet, og av dem var 1400 norske statsborgere. Men fra sommeren 1918 ble Norge også rammet av spanskesyken, og den tok langt flere liv.
Spanskesyken var en influensaepidemi som antakelig startet i en militærleir i Kansas i USA i mars 1918. Noen uker senere ble en halv million soldater sendt til vestfronten i Europa, for USA hadde erklært krig mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. De første tilfellene i Europa oppsto i de franske byene der de amerikanske soldatene gikk i land. I mai -hadde epidemien spredd seg til Spania. Den spanske kongen var en av de første som ble smittet, og offentliggjøringen av dette har vært regnet som den første kunngjøringen av epidemien som derfor fikk navnet spanskesyken.
Epidemien spredde seg raskt til resten av Europa og til de andre verdensdelene. Den tok livet av langt flere mennesker i Europa enn det første verdenskrig gjorde. Til sammen døde mellom 30 og 35 millioner mennesker i hele verden. Noe mystisk og uhyggelig med spanskesyken var at den først og fremst angrep yngre folk, i alderen 20–40 år, noe som var helt annerledes enn epidemier flest, som vanligvis rammet de aller yngste og de gamle.
Sommeren 1918 gikk det enkelte rykter om en ny sykdom som herjet i Europa: «En forferdelig sykdom var opstått. ʻSpansken’ kaltes den. Den hadde alt krevd tusenvis av liv, ble det sagt. Ja, den ble sammenlignet med ‘Svartedauden’, pesten som herjet Europa på midten av 1300-tallet, men forhåpentligvis kom den ikke hit, tenkte vi,» heter det i et til-bakeblikk fra en beboer i Østfold.
Men så vel gikk det ikke. De første tilfellene av epidemien er kjent fra Kristiania i juni 1918, mest sannsynlig på grunn av smitte fra England eller Skottland. Fra hovedstaden spredde epidemien seg utover landet i tre faser. Først en ganske lett fase på to til fire uker sommeren 1918, deretter en kraftigere fase på to til tre måneder høsten 1918 og til sist en fase fra desember 1918 til mars 1919 som rammet mer spredt.
Av Norges 2,6 millioner innbyggere ble i overkant av én million smittet. Mer enn hver tredje innbygger ble altså smittet. Om lag 15 000 døde, noe som betydde at dødeligheten var ganske lav, ca. 1,5 prosent. Som i resten av verden var det særlig de mellom 20 og 40 år som var utsatt. «En uhyggesstemning lå over byen: ‘Hvem blir den neste?’ Værst var det at det var de unge og sterke som bukket unner og døde, de eldre klarte seg bedre,» heter det i en senere opptegnelse fra Østfold. En av dem som ble smittet, var Edvard Munch. Maleriet «Selvportrett i spanskesyken» fra 1919 viser en kunstner som ser ganske elendig ut. Men Munch overlevde; han var da også betydelig eldre enn de mest utsatte årgangene.
Spanskesyken skyldtes et influensavirus som antakelig spredte seg ved dråpesmitte mellom mennesker. Symptomene var plutselig høy feber, hoste, smerter i øynene, ørene og ryggen, neseblod og svimmelhet. De fleste ble friske igjen etter noen dagers og opptil en ukes sykdom. Hvorvidt man ble immun etter å ha vært smittet, har vært mye diskutert i ettertid, men uten at det er trukket noen klar konklusjon. Først i 1930-årene ble man klar over at epidemien var forårsaket av virus og ikke bakterier. Viruset var et såkalt influensavirus type A, som nettopp er et virus som kan forårsake store epidemier. Det hadde antakelig en spesiell genetisk struktur som forklarer at det fikk så kraftige virkninger.
Den store utbyggingen av samferdselsmidler som hadde pågått de siste hundre årene, viste seg nå også å ha en uheldig side, for spanskesyken spredde seg ved hjelp av dem. Bergensbanen, som var ferdig i 1909, brakte smitten til Bergen, og hurtigruta brakte den videre til Nord-Norge, der lokalbåtene brakte den videre til de enkelte bygdene. Spanskesyken kom også til Svalbard. I 1998 ble faktisk gravene til syv nordmenn som døde i spanskesyken åpnet; permafrosten hadde bevart kroppene slik at viruset kunne studeres nærmere.
Det er åpenbart at spanskesyken spredde seg mest der det var mest kontakt mellom folk. Dødeligheten var høyere i byene, langs kysten og i områder som ble dekket av jernbane og hurtigrute, enn på landet, i innlandet og i områder uten jernbane og dampskipstrafikk. Dessuten ble menn, som sikkert hadde mer kontakt utad, rammet i høyere grad enn kvinner.
Posthus, telefonsentraler og landhandler var gjerne sentre for smittespredning, for de som arbeidet der, fortsatte vanligvis arbeidet selv om de ble syke. Videre spredde epidemien seg på fiskefelter, og fiskerne spredde den videre når de kom i land. På høstmarkeder mange steder i landet ble smitten effektivt spredd, og slik var det også med idrettsstevner, bygdefester, basarer, auksjoner og valgmøter (det var stortingsvalg høsten 1918). I Selbu og Tydal var det en utbredt oppfatning at spanskesyken fulgte treskeverket som gikk på omgang fra gård til gård.
«Kommer der sygdom i et hus, skal alle stikke indom og sjaa paa og diskutere tilfældet – kjender man til dette, finder man det ikke mindste rart, at en sykdom brer seg,» noterte en gammel tanaværing lenge etter. Andre steder var man mer forsiktige: «Det var en hektisk tid overalt – nesten alle var redde for å hjelpe hverandre – smitten lå og lurte overalt,» skrev en fra Vest-Agder.
Det ble mye diskutert i hvilken grad det skulle settes i verk forebyggende tiltak. Skulle man stenge skoler, kinoer, kirker og andre forsamlingslokaler? Erfaringen fra tidligere epidemier var at dette i liten grad hjalp. Dessuten ville det ikke være tilstrekkelig, også samferdselsmidlene måtte stoppes, og da ville samfunnslivet helt bryte sammen. Men noen steder ble skoler og forsamlingshus stengt noen uker høsten 1918.
Soldater, som bodde tett i kaserner, var en av de gruppene som ble hardest rammet av spanskesyken. Norge var nøytralt i verdenskrigen, og mange måtte gjøre tjeneste som nøytralitetsvakt. Førstegangstjeneste og repetisjonsøvelser gikk dessuten som vanlig. Allerede i juli 1918 begynte epidemien å herje blant soldatene. De som hadde vært på nøytralitetsvakt, var blant dem som ble først rammet. Til militærleirene kom epidemien ofte med nye rekrutter, repetisjonssoldater eller soldater som hadde vært på permisjon. Matroser som gjorde tjeneste på panserskip eller øvelsesskip, ble spesielt hardt rammet.
Noen mottiltak ble gjennomført. Permisjoner ble inndradd for å hindre overføring av smitte til det sivile samfunn, mange friske ble sendt hjem spesielt under høstepidemien, og det ble opprettet egne epidemiavdelinger på militære sykehus. Men særlig effektivt var dette neppe, det betydde mer at ordinære militærøvelser ble innstilt fra månedsskiftet september–oktober 1918.
I tillegg til alt annet var spanskesyken også en stor økonomisk belastning for landets kommuner. Utgiftene til de kommunale sykekassene ble tidoblet i 1918, og det var mange som brukte opp reservefondene og måtte låne penger for å greie utbetalingene. Det ble reist krav om at staten måtte bidra, og Stortinget bevilget noe for å dekke sykekassenes ekstra-utgifter.
Spanskesyken er uten sammenligning den mest alvorlige epidemien som har rammet Norge i moderne tid. Dødeligheten under for eksempel koleraepidemiene på 1800-tallet var atskillig lavere. Videre må man regne med at spanskesyken, slik som tuberkulosen, rev bort mange av landets unge talenter. Allikevel har spanskesyken fått ganske liten oppmerksomhet i ettertid. Stort sett er det bare en biografisk notis her og der om ukjente personer som døde i spanskesyken. Det finnes en ganske åpenbar grunn til dette: Spanskesyken falt sammen med avslutningen av første verdenskrig og har kommet helt i skyggen av dette. En mindre åpenbar, men kanskje mer interessant forklaring kan være at spanskesyken nettopp rammet unge og stort sett ukjente folk og ikke landets ledende personer. Den var de unge og ukjentes epidemi.
Litteratur:
Svenn-Erik Mamelund, Spanskesyken i Norge 1918–1920. Diffusjon og demografiske konsekvenser. Hovedoppgave i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo 1998.
Tom Borza, Spanskesyken i Norge 1918–19,Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 30, 2001.