Før vi kan svare på hva året 1319 har betydd i den norske historiske bevisstheten, må vi ha klart for oss hvorfor 1319 har blitt forstått som et vannskille i norsk historie i utgangs-punktet. Hva var det egentlig som skjedde i tiden frem mot og etter Håkon 5.s død? Kong Håkon hadde et problem, og det var det samme problemet som hadde hjemsøkt utallige konger før ham. Han hadde ingen sønn, og det var derfor uklart hvem som skulle overta styringen av landet etter hans død. Likevel var ikke kongen barnløs. Sammen med dronning Eufemia hadde Håkon datteren Ingebjørg, og det var hun som kunne føre kongens blodslinje videre. I 1302 ble arvelovene, som tidligere bare hadde tillatt arvefølge gjennom mannsledd, endret slik at Ingebjørg, eller en fremtidig sønn av henne, kunne arve tronen.
Etter 1302 lå det altså an til at enten Ingebjørg selv eller Ingebjørgs fremtidige sønn skulle overta den norske tronen etter kong Håkons død. Dermed ble spørsmålet om hvem Ingebjørg skulle gifte seg med, helt avgjørende i skandinavisk politikk og maktspill. Mens det norske kongeriket hadde vært preget av relativ fred etter at Håkon Håkonsson beseiret opprøreren hertug Skule i 1240, kunne ikke det samme sies om naborikene. Danmark var preget av splittelse etter drapet på kong Erik Klipping, og de danske stormennene som var anklaget for drapet, hadde søkt tilflukt i Norge. Sverige var på sin side revet mellom kong Birger, som var en nær alliert av den danske kongen Erik Menved, og kong Birgers brødre, hertugene Erik og Valdemar, som også søkte støtte i Norge. Det skandinaviske maktspillet sto altså mellom to grupperinger: den svenske og den danske kongen på den ene siden, og den norske kongen på den andre, alliert med opprørere mot den svenske og den danske kongen. I en slik spent situasjon var spørsmålet om hvem som skulle overta den norske tronen etter Håkons død, og i forlengelsen hvem som skulle bli Ingebjørgs ektemann, helt sentralt.
I 1312, i et storslått bryllup i Oslo, ble Ingebjørg gift med den svenske hertugen og kongssønnen Erik. Fire år senere fikk Ingebjørg og Erik en sønn, og ifølge den nye norske tronfølgeloven var det denne sønnen, med navnet Magnus, som var den rette arvingen til den norske tronen. Det var dermed duket for at det svenske Folkunge-dynastiet, representert av Magnus Eriksson, sønn av en svensk prins, skulle overta den norske tronen etter Sverre-ætten.
Det er likevel viktig å bemerke at dette ikke hadde trengt å bety starten på noen unionstid ettersom Magnus Eriksson ikke var arving til noe annet rike enn det norske. Vendepunktet kom i 1318, da den svenske kongen ble avsatt i et opprør, og de svenske stormennene valgte nettopp toåringen Magnus som ny konge. Når kong Håkon døde, ville det altså ikke bare være en prins fra et svensk dynasti som arvet den norske tronen, men en svensk konge.
Våren 1319 lå Håkon 5. på dødsleiet i Tønsberg, og han visste at han skulle etterfølges av sin dattersønn, som også var konge av naboriket. Usikker på fremtiden kalte Håkon sammen det norske rikets viktigste stormenn og utpekte dem som regenter for den ennå så unge Magnus. Håkon lot stormennene sverge høytidelig, med hendene på biten av Jesu kors som Sigurd Jorsalfar hadde tatt med hjem fra Jerusalem to hundre år tidligere, at de skulle vokte de norske lovene, styrke riket, og ikke la utlendinger styre over kongens undersåtter.
I etterpåklokskapens lys er det lett å se kongens befalinger som en slags profetisk advarsel om det som skulle komme senere. I de påfølgende tiårene fortsatte det utstrakte inngiftet mellom de skandinaviske kongehusene, og det ble regelen heller enn unntaket at én konge hersket over flere riker. I Norge var alle kongene etter Håkon 5. også konger av ett eller flere av de andre skandinaviske rikene. Fordi disse kongene gjerne oppholdt seg utenfor Norges grenser, omgitt av svenske eller danske adelsmenn, var det ofte utlendinger som kommanderte norske festninger og inndrev kongens skatter, stikk i strid med Håkon 5.s formaninger, simpelthen fordi det norske aristokratiet ikke sto kongen nær nok. Denne utviklingen kulminerte i 1537, da Norge mistet status som selvstendig kongerike og formelt ble en provins under det danske riket.
Når man vet hva som skjedde, hvordan historien utfoldet seg, er det lett å tenke at pro-sessen som ledet frem mot tapet av norske selvstendighet, begynte med Håkon 5.s død i 1319. Dette var begynnelsen på unionstiden, og det er naturlig å anta at unionstiden var begynnelsen på tapet av norske selvstendighet. Året 1319 har derfor vært en viktig dele-linje i norsk historieskrivning. Både Peder Andreas Munch og Ernst Johan Sars, to av 1800-tallets mest toneangivende norske historikere, avslutter sine flerbindsverk om norsk historie med året 1319. Vi finner den samme tendensen i nyere historieskrivning, der Knut Helles autoritative bok Norge blir en stat fra 1964 også avsluttes med Håkon 5.s død. Implisitt i disse historikernes inndeling av den norske historien er at 1319 er et naturlig skille. Slutten på noe og begynnelsen på noe annet; slutten på selvstendighet og begynnelsen på union.
P.A. Munch er et illustrerende eksempel. Som de aller fleste av historikerne som har kommet etter ham, mente han at det norske aristokratiets svake stilling kan forklare tapet av norsk selvstendighet i unionstiden. Munch tolket de norske borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet som konflikter mellom kongemakten og aristokratiet, og han mente at da kong Sverre gikk seirende ut av disse krigene, hadde han etablert et enevelde, en sterk kongemakt som regjerte med stormennene i sin tjeneste og ikke på deres nåde. Da Sverre-ætten døde ut på mannssiden i 1319, kunne denne sterke kongemakten overtas av unionskongene, mente Munch, og det innenlandske aristokratiet var ikke sterkt nok til å gjøre motstand. Det var altså den sterke norske sentralmakten som gjorde året 1319 til et vendepunkt.
Det var likevel ikke nødvendigvis sånn at 1319 så ut som noe vendepunkt for dem som levde gjennom hendelsene frem mot og etter Håkon 5.s død. I Magnus Erikssons barndomsår ble Sverige og Norge styrt av hvert sitt riksråd, det vil si en gruppe av de mektigste stormennene i hvert land, og disse riksrådene styrte de to naborikene mer eller mindre uavhengig av hverandre. Fordi Magnus Eriksson var et barn, tok det altså flere år før kongefelleskapet med Sverige fikk noen reell effekt, og det var nettopp de stormennene P.A. Munch mente var så svake, som styrte landet i kongemaktens sted. Også etter at kong Magnus ble myndig, fungerte administrasjonen av de to rikene relativt uavhengig av hverandre. Noen svenske skikker ble innført i Norge, men påvirkningen gikk også den andre veien.
Det virker også klart at man i samtiden ikke så for seg at unionen skulle vedvare. I 1343 bad det norske riksrådet kong Magnus om å overgi den norske tronen til sin yngste sønn Håkon, mens eldstesønnen Erik skulle arve Sverige, og noen år senere ble Håkon innsatt som norsk konge. På denne måten ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst. Nå vet vi at dette ikke betydde slutten på unionene mellom Norge og nabolandene. Håkon 6.s giftermål med den danske kongens datter og arving Margrethe skulle lede Norge inn i en ny union med Danmark. Likevel viser riksrådets beslutning at de norske stormennene på 1300-tallet gjorde det de kunne for at året 1319 ikke skulle bli det vendepunktet ettertidens historikere har tolket det som.
Hva var så årsaken til tapet av norsk selvstendighet i senmiddelalderen? Mange historikere har i likhet med Munch pekt på det svake norske aristokratiet, som var få i antall og avhengig av å tjenestegjøre i kongemaktens administrasjon for å opprettholde sin makt-posisjon. Det er derimot ikke Magnus Erikssons maktovertakelse i 1319, men snarere svarte-daudens ankomst i 1348 som gjerne blir tolket som det avgjørende vendepunktet for den norske eliten. Man har tenkt at den store nedgangen i folketallet etter pestens ankomst forårsaket et sammenbrudd i den norske kongemaktens administrasjon. For det norske aristokratiet, som var så avhengig av å tjenestegjøre i denne administrasjonen for å opprett-holde sine inntekter og sin posisjon, var et slikt sammenbrudd derfor en eksistensiell krise. Inntektene fra utleie av land sank i takt med folketallet, etter hvert som mye av den jorda som hadde blitt dyrket mens folketallet var høyt, ble lagt øde. Med svartedauden og den medfølgende nedgangen i folketallet ble altså den norske eliten, som allerede før pesten hadde befunnet seg i en utsatt posisjon, dyttet enda nærmere stupet.
Pestens kortsiktige virkning kan likevel overdrives. Det norske statsapparatet brøt ikke helt sammen, men fortsatte å fungere etter at Håkon 6. tok over etter sin far Magnus Eriksson. I Håkons regjeringstid fortsatte det norske aristokratiet å tjenestegjøre i kongemaktens administrasjon som sysselmenn og lagmenn. De langsiktige konsekvensene av svartedauden ble derfor ikke følt før etter Håkon 6., da kongemakten forsvant ut av landet for godt, i forbindelse med opprettelsen av Kalmarunionen i 1397.
Unionen var det politiske prosjektet til Håkon 6.s kone, dronning Margrethe, som også var datter og arving til den danske kong Valdemar Atterdag. Margrethe hadde ønsket å samle de skandinaviske rikene under sin og Håkons sønn Olav, som var arving til den norske tronen og hadde et godt krav på den danske. Olav ble tatt til konge i begge rikene, men døde allerede som syttenåring. Med et politisk håndverk som nesten er uten sidestykke i skandinavisk historie, maktet Margrethe i stedet å realisere unionspolitikken gjennom grandnevøen Erik av Pommern. I 1397 var unionen mellom Norge, Sverige og Danmark en realitet, Erik var konge i alle de tre rikene. Margrethes håp var at Kalmarunionen skulle la de skandinaviske rikene danne en samlet front i konflikter med Hansaen og plagsomme nordtyske fyrster. For Norges del betydde begynnelsen på Kalmarunionen også slutten på et innenlandsk kongedømme. De neste fire hundre årene oppholdt kongen av Norge seg i Danmark.
Det er i møtepunktet mellom svartedauden og union vi finner den mest sannsynlige årsaken til tapet av norsk selvstendighet i senmiddelalderen. Svartedauden svekket stormennenes økonomiske stilling og gjorde dem mer avhengig av kongelig gunst og tjeneste for å opprettholde sin posisjon. Når kongemakten så forlot landet, ble det vanskeligere for det svekkede norske aristokratiet å tjenestegjøre i den kongelige administrasjonen. Kongene som oppholdt seg i Danmark, ville gjerne fylle de viktigste postene i Norge med danske menn som de kjente og stolte på. Det norske aristokratiets siste dødskrampe kom i 1502 da stormannen Knut Alvsson gjorde opprør mot kong Hans, men opprøret løp ut i sanden da Knut døde samme år. Etter hvert som det norske aristokratiet ble borte, forsvant også den eneste gruppen som hadde noen interesse av en egen innenlands kongemakt. For bøndene, lenger ned på den sosiale rangstigen, var det ikke så farlig om kongen oppholdt seg i Norge eller Danmark, så lenge gamle lover og sedvane ble holdt i hevd.
Å peke kun på året 1319 som begynnelsen på unionstiden, begynnelsen på slutten for norsk selvstendighet, blir derfor for enkelt. Tiden etter Håkon 5.s død var full av korsveier, vendepunkter der historien kunne gått i en annen retning. Hva hadde skjedd om Magnus Eriksson hadde dødd som barn? Hva hadde skjedd om Håkon 6. og Margrethes sønn Olav hadde blitt en gammel mann? Hva hadde skjedd om Margrethe ikke var slik en dyktig politiker og Kalmarunionen aldri hadde blitt noe av? Unionstiden var aldri forutbestemt. Det var mange små og store historiske hendelser som ledet Norge inn i en langvarig union, ikke ett avgjørende øyeblikk. Likevel kan vi peke på strukturelle årsaker til at Norge var spesielt sårbart for å bli den underlegne parten i en union. Det norske aristokratiets avhengighet av kongstjeneste, som bare ble mer utpreget etter svartedauden, la godt til rette for at dansk overherredømme skulle slå rot.
Litteratur:
Bagge, Sverre. 1996. «Udsigt og innhogg: 150 års forskning om eldre norsk historie.» Historisk tidsskrift nr. 75 (1): 37–77.
Helle, Knut. 1974. Norge blir en stat: 1130–1319. Bergen: Universitetsforlaget.
Helle, Knut. Håkon 5 Magnusson. Store norsk leksikon 2009. Tilgjengelig fra https://nbl.snl.no/H%C3%A5kon_5_Magnusson.