Norsk stedsnavnarkiv hundre år

Den 9. februar 1921 ble det sendt en søknad til det daværende Statens forskningsfond om penger til et «Norsk stedsnavnarkiv». Dette arkivet skulle gå til «planmessig historisk-sproglig optegnelse og bearbeidelse av norske stedsnavn og til studium av vor historiske topografi». Søknaden var underskrevet av Magnus Olsen og Edvard Bull, begge framstående forskere innen filologi og historie. Den 1. juli samme året kom den første bevilgningen, og dermed kan en si at Norsk stedsnavnarkiv (oftest Norsk stadnamnarkiv) var grunnlagt. Historikeren og navneforskeren Gustav Indrebø fikk i oppdrag å lede den nye institusjonen, med Magnus Olsen som leder for tilsynsnemnda. I starten måtte Indrebø nøye seg med timelønt arbeidshjelp, og det skulle gå flere år før staben ble utvidet med fast ansatte.

Opprettelsen av et stedsnavnarkiv lå i tiden. Med den reviderte matrikkelen av 1886 var det gjort et stort sprang fram mot et norskere navneverk. Publiseringen av Oluf Ryghs Norske Gaardnavne fra 1897 og årene framover åpnet en gullgruve for lokalhistorikere, språkfolk og andre navneinteresserte. Her var både uttale, eldre skriftformer og forklaring av gårdsnavna gjort tilgjengelig. Stedsnavn på topografiske kart skulle fra 1913 skrives «i stedets dialekt med landsmaalets retskrivning». I 1918 og framover kom det en strøm av fornorskete former av bygdenavn og distriktsnavn. Benevnelsen amt ble erstattet med fylke, og de fleste fylkene fikk nye navn tuftet på gamle landskapsnavn. Den faglige drivkraften bak disse navneendringene var de to framstående målgranskerne Hjalmar Falk og Marius Hægstad.

Samlingene etter Oluf Rygh med originalmanuskriptene og de rundt 200 000 navnesedlene etter arbeidet hans ble forvaltet av Riksarkivet, men stilt til rådvelde for Stedsnavnarkivet. Både uttaleopplysningene og de mange historiske navneformene som var samlet fra jordebøker, middelalderdiplom og skattemanntall, var viktige for videre forsking. Gustav Indrebø tok på seg arbeidet med å katalogisere dette store materialet.

Oppgavene til Stedsnavnarkivet gjekk i flere retninger. Én oppgave var å videreføre registreringene av stedsnavn i sagaer og andre historiske dokument. Et annet prosjekt var å bygge opp et register over navn som fantes på ulike karttyper. For at dette materialet skulle kunne utnyttes vitenskapelig, var det viktig å ha opplysninger om uttalen. Et ledd i dette arbeidet var å sende filologisk skolerte studenter og andre medarbeidere ut i marka for å notere uttalen av navna på de enkelte kartbladene. Alt tidlig hadde Indrebø begynt å gi undervisning til studenter, et tilbud som ble utvidet med årene. Indrebø arbeidet selv mye med innsamling, særlig interesserte han seg for naturnavn. Han publiserte to bøker om innsjønavna i Buskerud og Oppland og en bok om stedsnavn langs Oslofjorden. Blant annet merket han seg at informantene sa Huøya om Hovedøya og Bånnefjorden om Bunnefjorden innerst i Oslofjorden. Pålitelige opplysninger om uttale har alltid vært grunnleggende i det navnefaglige arbeidet. Det var da også naturlig at oppdraget som statens navnekonsulent gikk til en person med tilgang til vitenskapelig basert navnemateriale. Indrebø var navnekonsulent fra 1921 til han døde i 1942. Han ble da avløst av Per Hovda.

I storsamfunnet er det de mer kjente stedsnavna, medregnet gårdsnavn, som har størst interesse. Men grunnleggerne av Stedsnavnarkivet var på det rene med at hvert lokalsamfunn rundt om i landet forvaltet hundrevis eller tusenvis av stedsnavn gitt og tradert gjennom generasjoner. Det gjaldt både navn på naturformasjoner som hauger, berg, daler, søkk, bekker og elver og navn på steder med spor etter menneskelig virksomhet som teiger, stier, båtstøer, møteplasser, slåtter, setrer og fangstområde. Mange av disse navna stod alt da i fare for å bli glemt. Året før Stedsnavnarkivet ble til, hadde Magnus Olsen, særlig kjent for sine omfattende studier i førkristne kultiske navn, gitt ut en rettledning om innsamling av stedsnavn og andre språkminner. På det tidspunktet hadde Gustav Indrebø selv samlet inn nærmere 3000 lokale stedsnavn fra 20 gårder i bygda Haukedalen i Førde i Sunnfjord og således fått et inntrykk av hvilken navnemengde som fantes i landet. Ved å gå ut fra et snitt på 100 stedsnavn fra hvert gårdsområde (altså mindre enn i Haukedalen), kom han til et samlet tall på rundt fem millioner navn for de omtrent 50 000 matrikkelgårdene i lendet.

Nå tenkte verken Indrebø eller Magnus Olsen at det var realistisk å få samlet inn alle disse. En måtte nytte de knappe ressursene til å gjøre markarbeid der det lå best til rette. Ett tiltak var å motivere lokale historielag til å samle inn stedsnavn. Et annet var å få skoleelever med på en slik dugnad. Også her tok Indrebø grep. Etter at han i 1930 ble ansatt ved Bergens museum, fikk han sendt ut tusenvis av forhåndstrykte skjemaer til folkeskolene i landet. På disse skjemaene skulle elevene sammen med foreldre og besteforeldre notere alle innmarks- og utmarksnavn på gården hjemme, sammen med segner og annen tradisjon som knyttet seg til stedet. Disse oppskriftene resulterte i rundt en million lokale stedsnavn og ble således en stor tilvekst til stedsnavnsamlingene i landet.

Mange studenter skrev hovedoppgave om stedsnavna i hjembygda og skaffet således mye veldokumentert materiale til arkivet. Fram gjennom årene ble det levert inn over 200 hovedoppgaver ved de ulike universitetene, de fleste med tilknytting til Universitetet i Oslo. De rundt 240 000 navna fra disse arbeidene samt en del monografier har i senere år blitt registrert i en egen database. Gjennom Instituttet for sammenliknende kulturforskning fikk Stedsnavnarkivet tilgang til 80 000 seternavn som ble ordnet i en egen seddelsamling. Andre delarkiv var bostedsnavnregisteret og registeret over middelalderformer.

Arkiveringsprinsippet gjekk fra starten ut på å skrive hvert enkelt navn på sedler, hovedsakelig i A8-format, med oppslagsform, uttale, kartfesting og andre opplysninger. I starten ble også andre format brukt. Disse ble satt i skuffer, ordnet alfabetisk under herredene i de enkelte fylkene. I tillegg til herredsregisteret ble det i senere år bygd opp et alfabetisk landsregister og et etterleddsregister. Samlingene vokste jevnt og trutt til rundt 1,5 millioner navnesedler. For en lang rekke kommuner ble det etterhvert etablert relativt fullstendige navnesamlinger.

I senere tiår har ansatte ved Stedsnavnarkivet og andre vitenskapelige institusjoner holdt kurs for lokale innsamlere og således fått inn store tilskudd til samlingene. Bruk av skreddersydde navneskjema, lydbånd og kart i stor målestokk har effektivisert innsamlingsarbeidet. Et videre steg i oppbyggingen av arkivet har vært å skanne og dataregistrere navna. Seddelsamlingene og innsamlingskartene er gjort tilgjengelige på Internett gjennom et program kalt «Fra skuff til skjerm», utført som en del av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i perioden 1991–1997 (se https://www.dokpro.uio.no/stedsnavn.html). Men også andre universiteter og arkiver samt en rekke kommuner har deltatt i dataregistrering av stedsnavnmateriale.

Det ligger i ordet stedsnavnarkiv at institusjonen skulle samle og registrere stedsnavn i ulike format, både skriftlig og muntlig, men materialet skulle også brukes til forskning. Gustav Indrebø gjorde sitt også til dette med en rekke utgivelser om naturnavn, eldre inndelingsnavn og stedsnavnnormering. I Per Hovdas tid ble det gitt ut en egen skriftserie om ulike typer stedsnavn. Etter hvert som staben økte, kom det ut flere verker, også om personnavn, og dertil et stort antall artikler, blant annet i årsmeldingene til Stedsnavnarkivet og i rapportene fra nasjonale konferanser i navnegransking. Mange store og små forskingsresultater har sett dagens lys, som at over 60 ulike ord for oppstående formasjoner er brukt i stedsnavn på Hardangervidda, og at imperativuttrykk av typen Passopp og Stuput forekommer godt over 100 ganger som plassnavn i Østfold. Formidling har gjennom hele perioden vært en viktig oppgave.

Alt tidlig stod det klart at Oluf Ryghs Norske Gaardnavne måtte videreføres. Med støtte fra Forskningsrådet ble prosjektet Norske bustadnavn satt i gang rundt 1950. Det ble ansatt tre vitenskapelige medarbeidere som fikk i oppdrag å registrere uttale og andre opplysninger om navn på gårdsbruk og husmannsplasser. Målet var en ny og sterkt utvidet utgave av Ryghs verk der alle eldre og yngre bostedsnavn kom med. Ambisjonene var høye, og det skulle vise seg at arbeidet ble for omfattende til å kunne føres i havn for hele landet. Det ble utført feltarbeid i om lag halvparten av fylkene i landet. Etterhvert startet det tidkrevende arbeidet med å drøfte materialet vitenskapelig med tanke på utgivelse. Ansatte ved arkivet nådde bare å ta for seg Østfold, et av de minste fylkene. Likevel skulle det vise seg at stoffet var så omfattende at det måtte gis ut med ett bind for hver (gammel) kommune. Og nå ved hundreårsmarkeringen til arkivet er det 20. og siste bindet for Østfold nettopp fullført i manuskript. Dermed er det største enkeltverket etter Oluf Ryghs Norske Gaardnavne i havn. Hva som kommer til å skje med bostedsnavna i resten av landet, er uvisst.

Stedsnavnarkivet har holdt hus ulike steder, for det meste i Oslo. I 1930 ble Gustav Indrebø professor i vestnorsk målgransking ved Bergens museum, men fortsatte som arkivstyrer og arbeidet videre med innsamling og utgivelse. Det var i Bergens-tiden han han fikk satt i verk innsamlingen ved hjelp av skolebarn. Mestedelen av samlingene ble værende i Oslo fram til 1939, da staten tok over driften. Indrebø døde i 1942, bare 53 år gammel. Filologen Per Hovda, som hadde vært arkivassistent en tid, ble da konstituert som ny styrer og fast ansatt i denne stillingen i 1946. To år før hadde navnesamlingene blitt sendt med tog tilbake til Oslo og plassert i Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket). I 1962 stod det nye Wergelands hus ferdig på Blindern, og Stedsnavnarkivet flyttet dit, sammen med ordbokavdelingene. I 1972 bar det til Chateau Neuf, det nye huset til Studentersamfundet på Majorstua. I denne perioden, i 1978, ble Stedsnavnarkivet overført til Universitetet i Oslo som eget institutt, og framtiden som vitenskapelig institusjon syntes sikret. Etter nesten tjue år bar det igjen opp på Blindern, nå med status som Avdeling/Seksjon for navnegransking. Nye 18 år gikk, og en ny flyttesjau endte opp i Veglaboratoriet ovenfor Blindern, for så endelig å havne i Sintef-bygget på Gaustad i 2012. Underveis hadde staben blitt redusert i takt med at medarbeiderne nådde aldersgrensa.

I 2014 avgjorde Universitetet i Oslo at det ikke lenger skulle drifte Stedsnavnarkivet, heller ikke de andre språksamlingene. Universitetet i Bergen sa seg da villig til å ta over under forutsetning av at departementet gav økonomisk støtte. I 2016 ble så stedsnavn- og ordboksamlingene sammen med fagbibliotekene ført over fjellet i flere trailerlass og plassert i Universitetsbiblioteket. I forbindelse med overflyttingen ble det opprettet noen få stillinger til å føre tilsyn med samlingene og arbeide videre med å legge materialet til rette for elektronisk bruk.

Norsk stedsnavnarkiv begynte i det små og ble med tiden en relativt stor enhet med opp til seks ansatte og timelønte medarbeidere og flere sivilarbeidere på det meste. Også ved de andre universitetene og flere høyskoler ble det opprettet navnesamlinger der ansatte kunne forske i navn. Nå har det navnefaglige miljøet i landet langt på vei tørket inn. Håpet knytter seg til det lille samlingsmiljøet i Bergen. For stedsnavna er en språklig og kulturhistorisk ressurs som også framtidige generasjoner må få del i.