Av de tre store folkelige, motkulturelle bevegelsene – arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og målrørsla – er det bare avholdsbevegelsen som har fått så å si hele sitt maksimumsprogram, totalforbud, realisert. Det varte imidlertid bare en stakket stund, i 12 år fra seinsommeren 1914 og ut 1926. Det ble realisert i ulike varianter og på måter ingen, verken tilhengere eller motstandere, hadde kunnet forestille seg på forhånd. Kampen mot sprit og brennevin har en lang historie i Norge, men realiseringen av brennevinsforbudet var ikke resultat av en bevisst politisk handling fra avholdsbevegelsens side og er et eksempel på at historiens gang også er et resultat av uforutsette og tilfeldige begivenheter.
Det var i de vel første 25 årene av det 20. århundret at alkoholspørsmålet og avholdsbevegelsen sto i de politiske begivenhetenes sentrum. Regjeringer måtte gå, handelsavtaler med andre stater måtte reforhandles under de vanskeligste forhold, og det ble stemt over totalforbud mot brennevin i to folkeavstemninger, i 1919 og 1926. En totalls-lov ser for øvrig ut til å gjøre seg gjeldende når det gjelder folkeavstemninger i Norge: to om republikk/kongedømme, to om totalforbud, to om medlemskap i EEC / Den europeiske union.
I de 12 årene fra 1914 til og med 1926 var alkoholspørsmålet et politisk stridsspørsmål som ingen kunne unnslippe, og det var avholdsbevegelsens mest spektakulære periode med seire og nederlag. Men fra og med 1927 ble alkoholspørsmålet skjøvet nedover på den politiske dagsordenen, og avholdsbevegelsen kom til å prege samfunnsdebatten i mindre grad enn før.
Forbudstida førte til at myndighetene måtte håndtere dilemmaer som i ettertid kan virke komiske, og som ga karikaturtegnere motiver og vittighetspressen vann på mølla. For å kunne eksportere fisk til Frankrike, Spania og Portugal måtte staten importere konjakk og hetvin, men kunne ikke videreselge disse varene verken i Norge eller til andre land. Under spanskesyken, influensaepidemien som rammet Norge hardt i fjerde kvartal 1918, i oktober og november døde det daglig 223 og 245 personer av influensaen, vedtok Stortinget 5. november 1918 at hver husstand skulle få utlevert en halv flaske brennevin. Dette skjedde angivelig av medisinske grunner, og styret i Den norske lægeforening støttet legenes rett til å skrive ut resepter på sykebrennevin. Det førte naturlig nok til intens strid i legestanden om alkohol var et legemiddel, men den overveldende majoriteten av landets medisinere støttet styret. Sosialminister Lars Abrahamsen var forbudstilhenger og motstander av utdeling av brennevin til husstandene under spanskesyken. Det er blitt hevdet at regjeringen benyttet anledningen til å fremme proposisjonen i Stortinget mens sosialministeren var sykmeldt. Grundige arkivundersøkelser skal imidlertid ha avsannet denne forklaringen.
Forbudstida begynte med en provisorisk anordning av 4. august 1914, bare vel en uke etter utbruddet av verdenskrigen. Da ble det innført forbud mot framstilling av øl og brennevin fra korn og poteter samt forbud mot salg og skjenking av brennevin. Forbudet var midlertidig og fra først av begrunnet i forsyningssituasjonen. Det ble også stadig endret, var meget detaljert og krevde et stort kontrollapparat.
Det var først 16. september 1921 at Stortinget vedtok en lov om varig forbud mot brennevin og hetvin i tråd med resultatet av folkeavstemningen i 1919. Loven innehold også bestemmelser om monopolisering av innførsel og salg og dannet det legale grunnlaget for Vinmonopolet, som ble opprettet som aksjeselskap med statsgaranti. Vinmonopolet fikk enerett på innførsel av brennevin og hetvin til medisinsk, teknisk og vitenskapelig bruk og enerett på innførsel og handel med vin og øl over 4,75 prosent alkoholstyrke. Da brennevinsforbudet ble opphevet i 1927, fikk Vinmonopolet også ansvaret for import og detaljsalg av brennevin. Med opprettelsen av Vinmonopolet ble de private vinimportørene ekspropriert, og fra 1927 fikk Vinmonopolet også ansvaret for import og omsetning av brennevin.
Alkoholspørsmålet hadde imidlertid en lang forhistorie, og i denne sammenhengen passer det å begynne med frigivelsen av brenning i 1816. Enhver skatteyter eller eier av matrikulert jord fikk rett til å produsere brennevin. Konsekvensen var en flom av brennevin som førte til så mye fyll og elendighet at brenningen ble sett på som en trussel mot nasjonens framtid, og Stortinget vedtok i 1842 produksjonsforbud, men kongen nektet å sanksjonere forbudet. I stedet ble det innført restriksjoner på brennevinsbrenningen som i realiteten fratok bøndene retten til å brenne. Det ble satt en nedre grense for den kapasiteten produksjonsutstyret kunne ha, og det førte til en industrialisering av brenningen. I tillegg ble salg og skjenking av brennevin avgiftsbelagt. Dette førte til et sterkt fall i brennevinsforbruket. Eilert Sundt mente at den nedgangen i antall selvmord som ble registrert etter 1842, skyldtes at brennevin ble mindre tilgjengelig enn tidligere.
Ifølge alkohollovgivningen fra 1894 var det lokale folkeavstemninger som skulle avgjøre om en by skulle ha salg og skjenking av brennevin. Salgsstedene ble kalt samlag. Ved avstemningene kunne kvinner delta lenge før de fikk stemmerett ved kommunevalg. Samlagsavstemningene med allmenn stemmerett er derfor blitt kalt en skole i demokrati. Fra 1894 til 1913 ble antallet brennevinssamlag redusert fra 51 til 13 gjennom slike lokale folkeavstemninger. Avholdsbevegelsens strategi, å tørrlegge landet kommune for kommune, så ut til å skulle lykkes. Det oppsto imidlertid strid om strategien. En fløy av avholdsbevegelsen, tallmessig liten og ledet av Johan Scharffenberg, ville gå inn for folkeavstemning i hele landet om totalforbud, mens majoriteten, som ble ledet av Sven Aarrestad, ikke trodde at avholdsbevegelsen ville vinne en folkeavstemning og ville fortsette å legge ned brennevinssamlag etter lokale avstemninger. Samlagene fortsatte sin virksomhet også etter 1927, og i 1930 var det 14 vinmonopol- og 17 samlagsutsalg. Først i 1938 overtok Vinmonopolet samlagene.
Før verdenskrigen var slutt, ble spørsmålet reist om hva som skulle skje med brennevinsforbudet når det ikke lenger var begrunnet av forsyningssituasjonen. Stortinget bestemte at det skulle holdes folkeavstemning i 1919. Lederne i avholdsbevegelsen var under første verdenskrig i sterk tvil om den kunne vinne fram ved en folkeavstemning og nølte derfor med å gå inn for det, mens motstandere av forbudet gikk inn for en folkeavstemning fordi de trodde de kunne vinne. Det hadde også betydning at Arbeiderpartiet, som i 1911 hadde besluttet totalforbud mot brennevin, hadde vedtatt at før forbudet kunne oppheves, skulle det holdes folkeavstemning. Vedtaket om folkeavstemning kan ses som et resultat av at Martin Tranmæls fløy vant fram; en folkeavstemning passet godt til de antiparlamentariske tendensene som kjennetegnet hans fløy, som tok ledelsen i partiet i 1918.
Forbudstilhengerne hadde vært redd for å tape, mens forbudsmotstanderne hadde vært temmelig sikre på å vinne, men til deres felles forbauselse stemte hele 62 prosent ja til forbud 5. og 6. oktober 1919.
Etter seieren ved folkeavstemningen og vedtaket av alkoholloven og det permanente alkoholforbudet i 1921 var likevel vanskelighetene på ingen måte over for tilhengerne av forbudet. Smugling av sprit og brennevin i stort omfang hadde vært umulig så lenge verdenskrigen pågikk, men ble betydelig etter 1918. Spritsmugling var en ny type kriminalitet i Norge som krevde ressurser og organisasjon. Hovedsakelig tyske skip kom med sprit og brennevin og la seg like utenfor norsk territorialfarvann ved munningen av Kristianiafjorden. Dit kom norske smuglerne i snekker, seilbåter, racerbåter og skøyter og kjøpte 10 liters svartlakkerte blikkbokser med ren alkohol. Spriten ble fraktet til losseplasser langs Kristianiafjorden og derfra med raske biler og lastebiler til nærmeste by eller til Kristiania, der lasten ble fordelt til et nettverk av selgere som distribuerte varene lokalt eller brakte dem videre inn i landet. Profitten var høy og ble reinvestert i racerbåter med kraftige motorer og i raske biler. Politiet fikk en patruljebil først i 1923.
En av de mest spektakulære begivenhetene under hele forbudstida kalles Spritslaget på Bygdøy. En slepebåt med hemmelige rom kom i mars 1923 inn til Killingen, en liten holme på vestsiden av Bygdøy i Oslo, ved innløpet til Bestumkilen. Den ble trukket opp på en slipp, og etter noen dager ble spritkannene tatt ut av de hemmelige rommene og fraktet over til Bygdøy. Her hadde smuglerne vakter som passet på at kannene ble lastet om på biler som sto og ventet. Vaktene var nødvendige som beskyttelse mot lettere, en betegnelse på småkjeltringer som angrep smuglerne og stjal av lasset. Smuglerne kunne ikke anmelde tyvene til politiet og måtte sørge for lov og rett selv, og slik oppsto det en underverden. Sprittyvene eller letterne ga seg ofte ut for å være politi som kom for å beslaglegge spriten i lovens navn. Denne natta på Bygdøy ble det mye bråk og leven da smuglerne jaget letterne. Etter en stund kunne transporten av spritkannene komme i gang igjen men da dukket det opp to nye personer. De utga seg også for å være politimenn. Smuglerne tok ikke noe notis av det, men ga dem samme behandling som letterne hadde fått tidligere på natta; de ble ettertrykkelig banket opp, og det ble skutt mot dem med hagle. Det viste seg imidlertid at dette hadde vært to ekte politimenn, og det førte til et voldsomt rabalder da de ble avbildet i avisene med plasterlapper i ansiktet. I Aftenposten kalte advokat Per Rygh smuglerne for dyr og hevdet at banden på Bygdøy besto av «de typer enhver storby har i sin bærme: Individer, som efter forholdene på hvert sted snart lever av alfonseri, snart tyveri, snart tiggeri, kort sagt av hvad som byr sig, når det bare ikke er hederligt arbeid». Det måtte bli slutt på at smuglerne ble sett på som frihetshelter, mente Rygh.
Hovedmannen for spritslaget, seinere kjent som forfatteren Arthur Omre, skildret bataljen i sin debutroman Smuglere fra 1935. Han fikk i 1923 to og et halvt års fengsel og skulle sone i Botsfengselet. Her var ingen andre enn Johan Scharffenberg fengselslege. Den fengslede storsmugleren furnerte totalavholdsforkjemperen med informasjon om mektige smuglerkonsortier med gode forbindelser i politiet, om politimenn som lot seg bestikke, ja som til og med videresolgte beslaglagt sprit. På bakgrunn av opplysningene Scharffenberg fikk fra fangen, skrev han artikkelserier i avholdsavisen Folket og i Arbeiderbladet. Dette førte til avisdiskusjoner, injuriesøksmål, suspendering av politifolk og rettsaker på løpende bånd. Scharffenberg ble forsøkt avsatt; kunne en fengselslege drive etterforskning bygd på opplysninger fra innsatte?
Ved folkeavstemningen 18. oktober 1926 om brennevinsforbudet skulle forlenges, var det bare 44 prosent som stemte for fortsatt forbud, en tilbakegang på nesten 18 prosent fra avstemningen i 1919. Hva var årsakene? Smuglingen og alt den førte med seg, var opplagt en grunn, at mange opplevde forbudet som tvang, en annen. I tillegg hadde avholdsbevegelsen blitt tallmessig svekket gjennom krigsårene. Det er ofte slik at når en bevegelse får realisert sitt program etter år med store anstrengelser, slik avholdsbevegelsen hadde i 1919, inntrer det en slappelse. Det spilte dessuten en rolle ved folkeavstemning nummer to i 1926 at motstanderne av forbudet var enige og hadde tilgang på ressurser og riksdekkende presse, mens motstanderne var splittet, de hadde ikke noe program om forbudet som forenet dem. At forbudsfronten var politisk splittet, blir tillagt avgjørende betydning for totalforbudets nederlag. Den kom på defensiven.
Alt i alt innebar alle disse endringene som inntraff i de første par tiårene av det 20. århundret, at Norge var i ferd med å bli et moderne samfunn. Og kampen mot alkoholen bør ses i det perspektivet. Førte kampen om brennevinsforbudet fra 1914 til 1926 utelukkende til tull og tøys? Nei, den ga varige resultater. I disse turbulente årene ble Vinmonopolet etablert som en statlig sentral produsent, importør og distributør av vin, sprit og brennevin. Norge ligger i det såkalte spritbeltet som strekker seg fra Holland til Russland over Skandinavia til Canada og de nordlige statene av USA. Drikkeskikken i Norge var kjennetegnet av brennevin og at fest var fyll, tung alkoholrus med sprit som virkningsstoff. I forbudsårene gikk forbruket av sprit og brennevin kraftig ned. I ettertid er det lett å se at det moderne samfunn er helt avhengig av totalavhold i arbeids- og familieliv. Ingen arbeidsgiver vil sette en beruset mann til å passe verdifulle maskiner. Konsekvensen av at en hestekusk tok seg noen drammer over tørsten, var ikke store, som oftest fant hesten veien, men fulle lokomotivførere kan utløse katastrofer. Det er viktig å være klar over at forbudstida bidro til å ta knekken på det høye spritforbruket og til å bli kvitt den ødeleggende spritfylla. Dette bidro ikke bare til en bedring av folkehelsa, men moderne industriell produksjon og kommunikasjon forutsetter totalavhold i arbeidstida. Begge deler ble drevet fram hovedsakelig av den folkelige avholdsbevegelsen og avholdstilhengerne i arbeiderbevegelsen og blant lavkirkelige kristne. Embetsstanden, den øvrige øvre middelklassen og bedriftseierne som nøt godt av begrensningen av brennevinsforbruket, var preget av bekymring for å miste et gode de var i stand til å nyte i forholdsvis moderate mengder.