Kunstneren Kåre Tveter ville fylt 100 år i år. Han ble født 25. januar 1922 i Sør-Odal kommune og vokste opp på et småbruk ved Mobekk, øst for Skarnes i Innlandet fylke (tidligere Hedmark). Affiniteten til denne regionen har vist seg i mange av Tveters kunstverk. Landskapet ved farsgården, som ligger ved Glomma, var noe han stadig vendte tilbake til i sine malerier og akvareller. Motivkretsen omfatter elvelandskapet, skogsområdene og gårdene omkring. Motivene gjengis i tåke og snø, i skimrende juni-dager eller i varme, dunkle augustkvelder. Etter hvert utvides motivtilfanget, og Tveter blir særlig kjent for sine motiver fra Svalbard, hvor han på en var og poetisk måte gjengir de snøhvite fjellenes skarpe form mot himmelen eller kontrasten idet lyset treffer mørket i det arktiske landskapet.
Tilknytningen til hjemtraktene er befestet ved etableringen av Tveter-samlingen i Galleri Lyshuset på Skarnes, som ble åpnet av dronning Sonja i 2002. Samlingen består av et stort antall akvareller, malerier, grafikk og tegninger gitt i gave av kunstneren selv. Samlingen kompletteres stadig gjennom nye innkjøp og gaver.
Åpningen av den permanente samlingen skjedde 45 år etter Kåre Tveters debut i Unge Kunstneres Samfund. Allerede under en utstilling i Galleri KB i 1965 ble tre av hans verk innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Det ble et gjennombrudd. Med ett var han anerkjent og innlemmet i den norske kunsthistorien. I dag inngår 16 av Kåre Tveters verk i Nasjonalmuseets samling.
Tveters kunstnerskap, fra debutåret i 1957 og frem til han ble rammet av sykdom i 1998, har resultert i en stor og omfattende bildeproduksjon, hvor han teknisk sett stadig veksler mellom akvarell og olje. Noen av motivene er også gjengitt som silketrykk, en grafisk form som passer godt til Tveters rene og ofte presise formspråk.
I norsk kunsthistorie har han en fremskutt plass blant de kunstnere som på 1960-tallet utviklet en naturalisme basert på et abstrahert formspråk og en lyrisk holdning til naturen. I Kåre Tveters maleri kan vi, ifølge kunsthistoriker Hans-Jakob Brun, se «hvor glidende overganger det finnes mellom det direkte naturnotatet og det abstraherte meditasjonsbildet.»
Kåre Tveter var elev ved Statens kunstakademi under Per Krohg (1889–1965) og Alexander Schultz (1901–81) fra 1954 til 1957. Tveters tidlige motiver fra 1950-årene har et bildespråk som er fargesterkt, energisk og ekspressivt. Den tidlige fasen i hans kunstnerskap har en røffhet som det er vanskelig å se spor av på 1960-tallet, da han gikk i en ganske annen retning. Han valgte i stedet å utforsket det lyriske, abstraherte formspråket som siden skulle bli hans tydelige kjennetegn. Når han knyttes til den lyriske abstraksjonen, plasseres han i norsk kunsthistorie gjerne sammen med kunstnere som Olav Strømme (1909–78), Eilif K. Amundsen (1930–2007) og den litt yngre Kjell Nymoen (1939). Ingen av disse kunstnerne kan knyttes til en ren formalopptatt retning som gikk over i den totale abstraksjonen på 1950- og 60-tallet. Den uensartede gruppen etterkrigskunstnere som Kåre Tveter plasseres inn i, jobbet med gjenkjennelige og ukompliserte landskap. Motivene blir i tillegg til å ha en poetisk modus også karakterisert som atmosfæriske, intime og stillferdige. De representerer en holdning til det visuelle i naturen som krever en årvåken følsomhet både overfor det sette og overfor maleriet som uttrykksform. Tveter søkte i hele sitt kunstneriske virke å formidle lysets tilstedeværelse i landskapet, selv der hvor lyset ikke var mest fremtredende. På den måten er ikke landskapet i seg selv det primære i hans motiver, men landskapet som bærer av lyset og stillheten. Hans gjengivelser går langt utover kunstnerens egen personlige oppfatning av det naturen er eller kan være. Komposisjonene har en allmenngyldig appell.
Akademilæreren Alexander Schultz, som gjerne uttrykte seg gjennom akvarell-mediet, kom til å få betydning for Tveters forkjærlighet for kunst på papir og bruken av vannfarger. Men Tveter utviklet et høyst personlig, annerledes og tilsvarende personlig uttrykk. Han utnytter på unikt vis det hvite i arket for å skape lys og kontraster og veksler mellom å gjengi det fuktige værlaget som visker ut konturene, og skildringer av det skarpe lyset hvor de presist avsluttede formene trer frem. Den transparente malemåten overførte han også til oljemaleriet, som ofte preges av tynne, gjennomskinnelige sjikt som øker lysintensiteten i uttrykket.
Spesielt for Tveters abstraksjon av motivet er at han utnytter naturens egen abstraherende evne. Utsnittene av landskapet som han skildrer, er ofte hyllet inn i tåke og regn, noe som i seg selv gjør naturens former diffuse og sanselige. Akvarellens vare, gjennomskinnelighet gir motivene en karakteristisk kvalitet. Når Kåre Tveter fanger naturen, som så å si abstraherer seg selv, representerer hans bruk av akvarellmediet noe helt særegent i norsk kunsthistorie. Ved hjelp av sterkt forenklede former og en fargeskala som er begrenset til det aller mest essensielle, gjengir han inntrykk hentet fra elver, vann og skogsområder på Østlandet, gjerne høst- og vinterstemninger. Hans bruk av lyset er nær forbundet med årstidenes sykliske gjentagelser.
Blant disse mer hjemlige motivene finner vi akvarellen August (uten datering). August måned fanger i seg den lyse sommeren som er på hell, og den mørke høsten som snart kommer. Denne overgangen mellom det lyse og det mørke forsterkes av at motivet også viser overgangen mellom natt og dag, eller mellom dag og natt. Sent på kvelden eller tidlig på morgenen når lyset svinner eller sakte, sakte trer frem, når alt er stille og faller til ro, eller når alt omkring oss langsomt våkner, er naturen nær og sanselig på en helt særegen og kontemplativ måte.
Komposisjonen August deles i to av horisonten, som markerer elvebredden og åkerlandet på den andre siden. Til venstre i bildeplanet trer en mørk formasjon inn i motivet, en treklynge, som bidrar til at avstanden til horisonten defineres. Fargebruken er fullstendig monokrom. Med en karakteristisk, svært begrenset fargeskala rommes et helt univers – et øyeblikk når tiden står stille og ingen lyder høres.
Selv om elvelandskap og innlandsskog lå hans hjerte nær, har Tveter gjort seg aller mest bemerket med sine Svalbard-motiver. Det arktiske fascinerer ham. Da han takket ja til invitasjonen fra Kulturstyret i Longyearbyen i 1982 og møtte Svalbard-landskapet for første gang, tok kunsten en ny retning. De arktiske omgivelsene ble som en «åpenbaring» for ham.
Der oppe i isødet, i et landskap på grensen for den menneskelige eksistens, ble han fengslet av et lys og et mørke hinsides noe av det han tidligere hadde opplevd. Et naturinntrykk som ikke kan beskrives med ord, men som Kåre Tveter har gjort til sitt, i bildespråkets utilstrekkelighet.
Maleriet Savlbardlys viser en hvit og blå-grå isformasjon som reiser seg mot en gul himmel. En lysende hvit brekant markerer skillet mellom himmel og jord. Isformasjonen har en grasiøs, nærmest kvinnelig form og blir til en isdronning som troner i det lyse landskapet. De tynne, laserende lagene og landskapet som motiv finner vi i dette oljemaleriet. Her kombinerer han den tynt påførte malingen, som nærmest vaskes på med bred pensel, med noen små, markante og tykt avsatte penselstrøk som ses i øvre del av motivet. Maleriet er holdt i lyse og vare fargetoner som er karakteristisk for mange av Kåre Tveters kunstverk.
Tveter henter inspirasjon til sine bildestemninger fra så forskjellige landskap som det øst-norske og det arktiske. Landskapene fremstilles med en gjennomlyst, nærmest overjordisk letthet, eller som et nattsvart mørke. En evig syklisk gjentakelse er hans tema: Livet og livslysten som skapes og går til grunne, der lyset gir og mørket tar tilbake. I Tveters kunst finnes lyset, ikke bare i fargen, lyset er også en tid: sommer og vinter, dag og natt. Ungdom og alderdom. Kåre Tveter er en poetisk filosof. I tanken og i kunstverkets allegoriske form kretser han stadig rundt motsetningen mellom tilværelsens mystikk og livets beske realitet. Han besøkte øygruppen jevnlig i mange år, og var spesielt fascinert av lysets ualminnelige virkning på landskapet i midten av oktober, rett før mørketiden setter inn, eller i februar når solen vender tilbake.
Landskapssjangeren har lange tradisjoner og fikk for alvor en økt status på overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Inntil da hadde landskapet i bildekunsten fungert som bakgrunn eller kulisse for mytiske, religiøse eller historiske hendelser. Etter hvert forsvant figurene fra motivet, og landskapet fikk en egen verdi og en selvstendige posisjon i det kunsthistoriske sjangerhierarkiet, et hierarki som har sin egen historie, og som ikke lenger er i aktiv bruk. Men landskapet og naturobservasjonen har ikke sluppet taket og er fortsatt en vesentlig del av kunsten. Naturobservasjonen er fremtredende i et mangfold av kunstneriske uttrykk. Vi ser det i det tradisjonelle maleriet, i grafikken, fotografiet og i kunstneres engasjement for miljøet, hvor naturen som rent materiale blir en vesentlig del av uttrykket. Ut fra ideen om kunsten som estetisk erkjennelse, om at den kan øke vår bevissthet om mange fenomener, kan Kåre Tveters oversettelse av naturobservasjonen til visuell form bidra til å opprettholde en årvåkenhet som er høyst aktuell.
Tveters arbeider omfatter, i tillegg til malerier, akvareller og silketrykk, også illustrasjoner til litterære tekster. Han har blant annet illustrert
- - Boyson, Emil. Før sporene slettes. Oslo: Dreyers Forlag, 1981
- - Børli, Hans. Når kvelden står rød over Hesteknatten. Oslo: H. Aschehoug & Co, 1979.
- - Møller, Arvid. Vinterskog. Oslo: J.M. Stenersens forlag AS, 1980.
- - Møller, Arvid. Vinterlys: Lillehammer. Oslo: Labyrinth Press, 1993.
- - Rørholt, Arne. Heilt odøling. Drammen: Art Pro forlag AS, 1996.
Kilder
Samtaler med Kåre Tveter, 1990-tallet.
Brun, Hans-Jakob. «Maleriet 1940–1980». I Knut Berg (red.). Norges kunsthistorie. Bind 7. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1981.