Disputas: Inger Auestad

Prøveforelesning

Bedømmelseskomité

Associate professor Elizabeth Ellen Crone, University of Montana
Associate professor Vigdis Vandvik, Universitetet i Bergen
Associate professor Einar Timdal, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Leder av disputas:  Professor David L. Bruton

Veileder:  Rune Halvorsen (UiO); Knut Rydgren (HSF) og Ingvild Austad (HSF)

Sammendrag

I det moderne landskapet blir tradisjonelle kulturmarker, som artsrike slåtte- og beitemarker, stadig sjeldnere. Dermed forsvinner viktige levesteder for ville blomster som blåklokke, gulmaure og gjeldkarve. Samtidig øker arealet av vegkanter i takt med økt vegutbygging. Vegkanter er lysåpne, klippes årlig og tilføres ikke gjødsel, og kan dermed likne tradisjonelle kulturmarker. I sin doktoravhandling viser Inger Auestad at selv om beitemarker gir bedre vilkår for ville kulturmarksplanter, kan lysåpne vegkanter være verdifulle reserve-voksesteder. Statens vegvesen og kommunene kan slik sett ta vare på plantemangfoldet i Norge gjennom årlig klipping.
Undersøkelsen viser mange fellestrekk i planteliv og økologiske forhold mellom vegkanter og naturbeitemarker i Lærdal kommune i indre Sogn. Vegkantene kan dermed være viktige reserve-voksesteder for mange ville blomster. Videre viser det seg at variasjon i antall klippinger gjennom sommeren (ingen, en eller to ganger) på kort sikt gir liten effekt på plantelivet i vegkantene. Tørt innlandsklima og stor andel langlevde arter i de undersøkte områdene bremser trolig arts-utskiftingen. Samtidig forklarer de historiske forskjellene i bøndenes og veg¬myndighetenes driftsrutiner (fra 1930 og fram til i dag) forskjellene mellom plantelivet i beite¬marker og vegkanter bedre enn alle andre undersøkte faktorer. Selv om tradisjonell landbruksdrift gir bedre levekår for ville blomstene i kulturlandskapet, tyder dette på at kontinuerlig klipping av vegkanter over tid kan sikre gode forhold for mange ville arter. Fjerning av gras tidlig i sesongen (slik det blir gjort i beitemarkene) bør prøves ut i vegkanter også, siden dette gir bedre levekår enn sommerklipping av vegkantene.
Hvordan ulike klipperutiner faktisk påvirker levevilkårene for sårbare, ville planter fra kulturlandskapet ble undersøkt gjennom studier av populasjonsdynamikken til skjermplanten gjeldkarve (Pimpinella saxifraga). Den blomstrer i juli, og får store problemer med å sette frø dersom den blir klippet to ganger om sommeren. På lang tid vil arter som gjeldkarve dø ut under slike forhold. Ingen klipping gir gjeldkarve mulighet til å sette frø, men øker dødelig¬heten av enkeltplanter. I og med at arealene nærmest vegbanen klippes oftere enn arealene lenger vekk, lager vegkantklippingen en fin mosaikk av ulike vokseforhold. Dermed kan frø fra uklipte områder spire i de delene der artene ikke kan sette frø selv. Samlet sett kan altså vegkanter gi et spesielt bidrag til å bedre vilkårene for gjeldkarve og andre ville blomster.
Studiet er gjennomført av Inger Auestad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF), med formell tilknytting til Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, og finansiert av Norges forskningsråd og HSF.

Kontaktperson

For mer informasjon, kontakt elisabeth aronsen.