Disputas: Heidi Solstad

Prøveforelesning

Bedømmelseskomité

PhD Lynn J. Gillespie, Canadian Museum of Nature, Ottawa, Canada
Professor Hilde Nybom, Swedish University of Agricultural Sciences, Kristianstad, Sverige
Professor Brita Stedje, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Leder av disputas:  Elen Roaldset

Veileder:  Prof. Reidar Elven, Prof. Christian Brochmann, Prof. Inger Nordal

Sammendrag

Fjell- og polarvalmuene – Papaver sect. Meconella – er vakre og velkjente planter i de fleste nordlige fjellstrøk og i Arktis. Til tross for mange forsøk de siste 100 årene, eksisterer det liten enighet om hvor mange arter som finnes, hvordan de skal navngis, og hvordan de er oppstått.

I doktoravhandlingen: "Taxonomy and evolution of the diploid and polyploid Papaver sect. Meconella (Papaveraceae)" har Heidi Solstad ved Naturhistorisk museum tatt i bruk DNA for å studere plantegruppen. Planter ble først gruppert genetisk og deretter undersøkt for andre kjennetegn og for kromosomtall. Både morfologi (utseende) og genetikk viser at det største mangfoldet i denne gruppen finnes i nord-Asia og i områdene på begge sider av Beringstredet ('Beringia'). Fire nye arter ble funnet i disse områdene. Utviklingssenteret for disse valmuene har trolig ligget i nordøst-Asia og nordvest-Amerika, i områder som har vært isfrie under istidene. Mye av variasjonen i gruppen kan være oppstått nettopp under vekslingene mellom istider og mellomistider, da plantene trolig vandret, ble adskilt og gjenforent mange ganger. Med ett unntak finnes ingen av de mange valmue-artene i Beringia utenfor Beringia. Dette tyder på at Beringia ikke har vært så viktig som spredningssenter etter siste istid. Til nå har man trodd at den nærmeste slektningen til de nordiske artene fjellvalmue, kolavalmue og svalbardvalmue var i Alpene, som geografisk ligger nærmest. Denne avhandlingen viser derimot at de norske valmuene har sine nærmeste slektninger i Nord-Asia og Nord-Amerika.

Antall kromosomer i arter av denne plantegruppen varierer fra 14 til 105. De fleste artene har, nokså uventet ut fra tidligere undersøkelser, to eller flere ulike antall kromosomer. Det har vært vanskelig å konstruere slektskapstre og spore opprinnelsen til de ulike artene på grunnlag av DNA-analyser fordi at de fleste artene trolig er oppstått ganske nylig ved hybridisering og dobling av kromosomtall.

Denne avhandlingen rydder opp i plantegruppens systematikk og navnsetting. Avhandlingen inneholder også en behandling av valmuefamilien for en kanadisk arktisk flora, og resultatene er i tatt bruk i det internasjonale panarktiske flora-prosjektet (PAF).

Kontaktperson

For mer informasjon, kontakt Elisabeth Aronsen.