—Santa Barbara var helt fantastisk!
Luiza Angheluta er nettopp hjemme etter et forskningsopphold ved Kavli-instituttet for teoretisk fysikk ved University of California.
I ett år har hun vært førsteamanuensis i seksjonen kondenserte fasers fysikk. En god del av den tiden har hun vært i mammapermisjon og i USA.
—Hva er det du forsker på, Luiza?
Jeg bruker teori og numeriske metoder til å studere komplekse fenomener som oppstår gjennom samspill mellom enkle strukturer, og ser på hvordan mønstre i slike systemer utvikles i tid og rom.
—Det må du forklare?
Et snøkrystall er et dagligdags eksempel: Veksten til iskrystallene styres av enkle, fysiske prinsipper. Likevel er hver snøkrystall som en person – individuell og kompleks.
Hvis jeg skal fortelle fysikere hva jeg forsker på vil jeg si at jeg studerer et bredt spekter av komplekse problemer og ikke-likevekts-problemer, fra turbulent strømning i rør og irreversibel deformasjon av materialer til topologiske defekter og kvanteturbulens.
Noen av forskningstemaene mine er motivert av praktiske anvendelser og geologiske prosesser, som reaktiv strømming gjennom komplekse, porøse bergarter og i industrielle rørledninger, eller effektiv, storskala deformering av stein på grunn av lokal oppløsning eller utfelling indusert av stress på små-skala korngrenser.
Andre emner er mer teoretisk orientert og motivert av nysgjerrighet for å forstå hvordan naturen fungerer ut fra grunnleggende prinsipper, fra liten til stor skala.
—Hvorfor valgte du å studere akkurat fysikk?
—Fysikk og matematikk har alltid vært min greie, sier Luiza. På skolen var jeg både fascinert av, og god i de fagene. Jeg er glad i å forstå hvordan naturen fungerer «bak kulissene», og jeg finner stor glede og skjønnhet i at dette kan gjøres matematisk. Det føltes bare naturlig for meg å studere teoretisk fysikk.
—Jeg kan høre at du ikke er fra Norge. Hvordan havnet du akkurat i Oslo?
Ja, jeg holder fortsatt på å lære norsk. Opprinnelig er jeg fra Romania, men jeg i forbindelse med studier og forskning har jeg vært ved flere universiteter og land, fra Niels Bohr-instituttet i Danmark til Weizmann Institute of Science i Israel, før jeg landet i Oslo i 2006 da jeg startet på en doktorgrad i fysikk ved PGP.
Siden 2009 har jeg reist frem og tilbake til University of Illinois i Urbana-Champaign i USA, og jobbet som postdoktor i samarbeid med en gruppe ved Institute for Condensed Matter Theory.
Helt fra jeg kom hit har jeg likt det skandinaviske forskningssystemet, og hvordan den moderne, liberale akademiske verden er her. Og jeg ønsket å være en del av det for en lengre periode. Så jeg var veldig heldig som hadde mulighet til å søke om en førsteamanuensisstilling ved UiO, og til slutt få det.
—Og nå blir du her?
—Ja, nå har jeg hendene fulle, med baby og arbeid.
Luiza viser fram bilder av en blid gutt på 10 måneder. Dette semesteret jobber hun halv tid og bedyrer at det går helt fint å gå hjem tidlig. —Samtidig merker jeg at jeg blir i kjempegodt humør av å jobbe, sier hun.
—Når du ikke jobber og ikke er mamma, hva gjør du da?
—Jeg trener Aikido, japansk kampsport. Og så spiller jeg klassisk gitar i Oslo Gitarensemble. Jeg har hatt en pause fra begge deler en stund, men har planer om å ta interessene opp igjen.