Da jeg begynte å studere i 1973, så øvre Blindern nesten akkurat ut som i dag. Den største forskjellen er at trærne som nå danner en skyggefull allé opp mot HF og SV, den gangen var spinkle og nyplantede. Rett som det var, brakk ett av dem og måtte erstattes med et nytt.
Selv om jeg har vokst opp bare 12 mil unna, hadde jeg knapt vært i Oslo før jeg begynte å studere. Foreldrene mine bestemte seg for å kjøre meg inn en tur på forhånd slik at jeg kunne se meg om i fred og ro, og et stort fredeligere sted enn Blindern en søndag midt i juli kan knapt tenkes. Alt var stengt, men jeg fant i hvert fall frem til matematikkbygningene. Det var stolte navn: Niels Henrik Abels hus, Vilhelm Bjerknes' hus og Sophus Lies auditorium.
Til og med bokhandelen var stengt, men jeg kunne i det minste ta en titt på bøkene som var utstilt i vinduene. Det var to matematikkbøker der: Emil Artins lille bok om Galois-teori og Karl Egil Auberts forelesninger om algebra fra Universitetet i Tromsø. Jeg følt meg straks hjemme – jeg hadde lest kapitlene om Galois-teori i Reed og Aarnes' bok "Matematikk i vår tid", og tenkte det var slik universitetsmatematikken skulle være. Senere viste det seg å være skuffende lite om grupper og ringer og kropputvidelser i første års matematikkpensum.
Det som isteden møtte oss, var et lite innføringskurs med det mystiske navnet Fo 1-2, undervist etter første bind av Knut Sydsæters "Matematisk analyse", pluss første del av et to-semesters kurs i lineær algebra, MA101, basert på Serge Langs "Linear algebra". I tillegg måtte vi ta ex.phil. som den gangen bestod av et mylder av varianter og forelesningsrekker fordi HF-fakultetet mente at ex.phil. burde fylle et helt semester, mens MatNat mente det fikk holde med et halvt. Jeg hadde lest Arne Næss' "En del elementære logiske emner" og Peter Wessel Zapffes "Den logiske sandkasse" på gymnaset og tenkt at hvis det var slikt Norges fremste filosofer drev med, kunne det være det samme for meg. Sammenlignet med den logiske spensten jeg fant hos Reed og Aarnes, minnet ex.phil.-pensumet mest om stavsprang for potetsekker.
Fo 1-2 ble undervist av John Johnsen som kom fra en doktorgrad i tallteori ved Columbia University, og som skulle videre til en karriere som storbonde på Brandbu. Det stod visstnok "John Johnsen, Ph.D." på potetsekkene hans, men bonden selv hevdet beskjedent at "Ph.D" stod for "Potethandler og -dyrker". Ellers var det lite beskjedent over ham. Han fylte hele rommet når han foreleste, og han var en av de få som brukte tavlene i Sophus Lies auditorium. Forelesningene var elegante og velstrukturerte, men vi så aldri noen tegn til notater. "Han forbereder seg i heisen ned," sa ryktet.
Foto tatt av en av studentene (ukjent hvem).
Tor Gulliksen foreleste MA101, og istedenfor å bruke tavlen utnyttet han et av tidens teknologiske underverker, en overhead-prosjektor utstyrt med en transparent-rull som man kunne skrive på og deretter sveive videre når man trengte mer plass. MA101 var et krevende kurs; etter et par uker med vektorregning i Rn var det rett over til abstrakte vektorrom. "Du skjønner det til påske," var trøsten man fikk av eldre studenter om man ikke skjønte noe i september. Tor var en glimrende foreleser som ikke bare formidlet lærestoffet på en klar og pedagogisk måte, men som i tillegg greide å skape en stemning som gjorde at man gledet seg til å gå på forelesning. Man lurte alltid på hva han hadde på lager: Var det en ny apekattregel eller var det enda et "barskt børnerim"?
*******
På den tiden var det noe som het "Matematisk aften" – kveldsmøter der et matematisk foredrag ble etterfulgt av lett bevertning, gjerne landganger og øl. Sammen med et par medstudenter dristet jeg meg til å gå på et av møtene og fikk høre Aanund Hylland og Dag Normann snakke om utvalgsaksiomet. I diskusjonen etterpå illustrerte Jens Erik Fenstad forskjellen på sko og sokker: Har du en uendelig samling sokkepar, trenger du utvalgsaksiomet for å plukke ut én sokk fra hvert par, men har du uendelig mange par sko, greier du deg uten – det er bare å si at du velger høyreskoen fra hvert par.
Luksusutgaven av "Matematisk aften" het "Matematisk festaften" og ble avhold én gang i semesteret. Jeg ble ikke sluppet inn der før det var gått noen semestre til, og det var vel like godt – instituttet var yngre den gangen, og stemningen kunne bli høy både på godt og ondt. En gang var Atle Selberg gjest, og han hadde med seg Dennis Hejhal som var i ferd med å skrive et to-bindsverk om Selbergs sporformel. Utpå kvelden kom samtalen naturlig nok inn på rekenes kjønnsliv, og diskusjonen ble så pass tilspisset at man etter hvert måtte gå ned på professor Auberts kontor for å konsultere Store Norske Leksikon. Der viste det seg at Selberg tok feil – rekene skifter faktisk kjønn fra hann til hunn. Hejhal spratt jublende i været og ropte: "So he can be wrong, he can be wrong!" Noen mener å ha hørt Selberg mumle: "But only very seldom, very seldom."
Fra venstre: Grethe Fenstad, Jens Erik Fenstad, Hans Skoie (delvis skult), Karl-Egil Aubert, Inger-Lisbeth Skoie (f. Asplin) og Bob Fossum (midt på med bakhodet mot fotografen).
*******
En doktordisputas bør man få med seg når man først er ved et universitet, og mitt første studieår bød på en sjelden anledning: Statsministerens sønn skulle disputere, og evenementet foregikk i Sophus Lies auditorium slik som var vanlig den gangen. Statsministeren var der, pressen var der, og jeg snek meg inn jeg også. Førsteopponent var Gert Kjærgaard Pedersen fra København, annenopponent var Johan Aarnes fra Trondheim, og disputasen begynte dårlig for min del. Førsteopponenten sa noe slikt som: "This is actually quite simple. Let X be a locally compact Hausdorff space and consider ...", og jeg var håpløst fortapt. Jeg kikket opp på statsministeren, og til tross for Trygve Brattelis berømte sfinksansikt var det liten tvil om at han var like fortapt som jeg.
Disputasen var for øvrig en underlig duell mellom to taleglade opponenter og en ikke spesielt taletrengt kandidat. Høydepunktet kom da Kjærgaard Pedersen avsluttet en fem minutters utlegning med å spørre "So couldn't you have done it this way?", og Ola Bratteli bare svarte "No." Det tok opponenten noen sekunder å gjenvinne nok fatning til å spørre "Why not?" Ola svarte bare "I tried."
**********
I det neste kurset, MA102, som begynte etter jul det første året, hadde jeg Bent Birkeland både som foreleser og gruppelærer. Jeg tror ikke Bent likte seg så godt i Sophus Lie, men han var en glimrende gruppelærer som greide å skape trygghet og samhold på gruppen. Da jeg senere ble gruppelærer selv, stjal jeg de fleste triksene fra Bent.
Jeg kan ikke fortsette å diskutere hvert eneste kurs, men jeg kan jo nevne foreleserne i tilfelle det skulle frembringe noen gode minner: I MA110 hadde jeg Erik Alfsen, i MA112 Nils Øvrelid, i MA120 Dan Laksov, i MA121 Stål Aanderaa, i MA140 Erling Størmer, i MA141 Terje Sund, i MA142 Colin Sutherland (en gjest fra Australia som forgjeves prøvde å få oss til å snakke engelsk), og i MA150 Anders Nyberg, som var universitetsstipendiat og snart skulle forsvinne til Distriktshøgskolen i Bø. Et høydepunkt var Christian Peskine, som var nyansatt som professor bare et par og tredve år gammel, og som foreleste algebrakurset MA151 med full forakt for den oppsatte læreboken. I likhet med John Johnsen viste han aldri frem et notat; forberedelsene hadde tydeligvis foregått i hodet, og det førte innimellom til at argumentene kom i gal rekkefølge eller at et lemma ikke var helt tilstrekkelig for å bevise teoremet det var tiltenkt. I slike tilfeller fortsatte forelesningene utover den oppsatte tiden helt til problemene var løst, og var det noen som dristet seg til å kreve retten til seminarrommet vi var i, ble undervisningen avsluttet på professorens kontor.
Røykehatere får ha meg unnskyldt, men det kom en viff av den kontinentale verden inn på instituttet når Peskine ruslet gjennom gangene og opp trappene med pipen i munnen. Mange år etter at han hadde flyttet tilbake til Paris, møtte jeg en skiløper som med rykende pipe sakte skred frem gjennom løypene i Nord-Aurdal. Jeg hadde for stor fart i utforkjøringen til å være helt sikker, men jeg er ganske overbevist om at det var Christian Peskine.
Det var mange sentrale personer på instituttet jeg aldri hadde som forelesere. Noen foreleste på fagområder jeg aldri var innom (med skam å melde holdt jeg meg langt unna mekanikk, statistikk og numerisk matematikk), andre unngikk jeg ved tilfeldigheter selv etter at jeg kom på hovedfag: Karl Egil Aubert, Arnfinn Laudal, Per Holm, Per Tomter, Jon Reed, Johs. Østvold, Otte Hustad (som jeg likevel fikk muligheten til å høre da han ga en seminarserie om Radon-transformen noen år senere).
*********
Etter at man hadde avsluttet lavere grad, måtte man melde seg til høyere grad, omtrent det som kalles master i dag. Jeg gikk til Gerd Haug, som styrte det meste av undervisningssaker, for å registrere meg, men jeg var ikke forberedt på at hun der og da ville spørre meg om hvilket fagområde jeg hadde tenkt å studere. Litt forbløffet og forfjamset svarte jeg "logikk" uten å få tenkt meg særlig om, og dermed var jeg juniormedlem av logikkgruppen. I dag er denne gruppen bare en ørliten del av instituttet, men den gangen var gruppen stor og aktiv med to fast ansatte (Stål Aanderaa og Jens Erik Fenstad), en universitetsstipendiat på vei mot fast ansettelse (Dag Normann) og en rekke vit. ass.'er og besøkende som Johan Moldestad, Håvard Johnsbråten, Hans Engenes, Viggo Stoltenberg-Hansen, John Tucker og Ed Griffor. Jeg tok "Aksiomatisk mengdelære" med Stål, "Deskriptiv mengdelære" med Dag, og på sett og vis "Modellteori" med Jens Erik (siden jeg og Baard Meidell Johannesen var de eneste studentene som meldte seg, ble kurset omgjort til selvstudium). I tillegg tok jeg "Analyse I" med Raphael Høegh-Krohn, og det var en ganske overkommelig affære siden Raphael full av entusiasme hadde begynt å skrive et eget kompendium og deretter mistet interessen halvveis.
En smule dramatikk oppstod under muntlig eksamen i "Aksiomatisk mengdelære" der Stål spurte meg om forskjellen på to definisjoner jeg overhodet ikke kunne se noen likhet mellom. Heldigvis var sensor like forvirret som meg, men etter en liten oppklaringsrunde kunne vi alle være enige om at det var et fornuftig spørsmål. Situasjonen har alltid minnet meg om en gåte som var populær på den tiden: "Hva er forskjellen på én elefant?" Svar: "Den kan hverken sykle." (Det finnes en oppfølgervits: "Hva er forskjellen på to elefanter? De kan hverken sykle tandem.")
***********
I disse årene var det kantinen i første etasje som var midtpunktet for det sosiale livet i Abels hus. Her holdt Karl Egil Aubert hoff, og her møttes representanter fra de forskjellige fagene som til enhver tid var innom bygget. Den faste kjernen har vært matematikere, statistikere og mekanikere, men ellers har både teoretiske fysikere, informatikere, filosofer, geografer, geologer, historikere, pedagoger og didaktikere vært på besøk. En gang var det snakk om at teologene skulle flytte inn, men heldigvis slapp vi å døpe om bygget til Kain og Abels hus. Nå har kantinen vært ute av drift i mange år, og bygget mangler et samlingspunkt for alle som holder til der.
*************
Og da er kanskje på tide å slutte? Vi har kommet sånn omtrent til 1979, og det er 45 år frem til i dag. Kanskje blir det tid til mer en annen gang?
