Fjellsider med vulkanske lagganger i de vestre delene av Karoobassenget i Sør-Afrika. Laggangene intruderte en tykk sekvens med svarte skifre for 183 millioner år siden, og førte til dannelse og utslipp av store mengder metan. Foto: Henrik H. Svensen.
Livet på jorden har vært nær utryddet en rekke ganger de siste 540 millioner år. De store masseutryddelsene, som den på grensen mellom perm og trias for 252 millioner år siden, påvirket både livet på land og i havet. Samtidig skapte store utslipp av drivhusgasser langvarig global oppvarming. Et av de store spørsmålene innen geovitenskapen i dag, er hvorfor krisene skjedde.
Kun en av krisene, den for 65 millioner år siden, kan forklares med et meteorittnedslag. Hva med de andre? Vi vet at masseutryddelsene sammenfaller i tid med utviklingen av såkalte Store vulkanprovinser. Dette er perioder på opp til en million års varighet der store landområder ble dekket av lavastrømmer.
Vi vet derimot ikke hva som er årsakssammenhengen mellom vulkanprovinser og masseutryddelser. Ble livet på jorden nær utryddet på grunn av en rask global oppvarming? I så fall, hvorfor ble jorden varmere? En av arbeidshypotesene til CEED er at svaret ligger i jordskorpens sammensetning: grunnstoffer som karbon, svovel og klor kan transporteres til atmosfæren når jordskorpen varmes opp av vulkansk aktivitet. Dette kan være oppskriften på katastrofe.
