I anledning 50-årsjubileet for Odd Hassels Nobelpris er det laget en egen side om Hassel her.
Kronikk i Aftenposten, torsdag 22. mai 1997
Norges nobelprisvinner i naturvitenskap
TOR DAHL
17. mai i år var det 100 år siden Odd Hassel, Norges eneste nobelprisvinner i naturvitenskap, ble født. I dagens kronikk minnes professor i fysikalsk kjemi Tor Dahl ved Universitetet i Tromsø, Odd Hassels sterke personlighet og vitenskapelige kreativitet. Kronikkforfatteren var Hassels siste forskningsassistent ved Universitetet i Oslo.
Blant det relativt begrensede antall norske statsborgere som har fått en nobelpris, vil navn som Nansen, Bjørnson, Hamsun og Undset være vel kjent for en majoritet av det norske folk ennå i mange generasjoner fremover. Andre er allerede glemt av de fleste.
Da meldingen kom i 1969 om at Odd Hassel hadde fått prisen i kjemi, førte det til hovedoppslag i presse og kringkasting den første dagen. Han var da også den første norske statsborger som hadde fått en nobelpris innen naturvitenskap. Året før hadde riktignok Lars Onsager, som var oppvokst og utdannet i Norge, fått den tilsvarende prisen, men han var da amerikansk statsborger. En annen utvandret nordmann, Ivar Giæver, har forøvrig senere fått fysikkprisen. Da Hassel døde i 1981, ble det imidlertid bare så vidt nevnt i de største avisene.
Nå er ikke hensikten med denne artikkelen å klage over manglende oppmerksomhet omkring våre naturvitenskapsfolk. De driver en virksomhet som er mer eller mindre uforståelig for mange, og de fleste av dem gjør for lite for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hassel selv hadde lite til overs for dem som elsket å stikke seg frem i utide. Desto viktigere er det at man benytter enkelte anledninger til å minnes en ener som Odd Hassel, og til å gjøre noen refleksjoner omkring hans arbeid i lys av dagens situasjon innen norsk forskning. Foranledningen i dette tilfellet er at det 17. mai i år var 100 år siden Hassel ble født.
La oss starte med noen biografiske fakta: Hassel ble født i Kristiania. Han vokste opp i en familie med betydelige akademiske interesser, men det var ikke mye i hans familiebakgrunn som tilsa at han skulle velge kjemien som sitt fag. Etter avlagt embedseksamen med hovedfag i kjemi ved Universitetet i Oslo i 1920 dro han ut i Europa. Han var bl.a. i Paris og Munchen før han slo seg mer til ro i Kaiser Wilhelm Institut i Berlin. Her tok han sin doktorgrad i 1924.
Vi som kjente Hassel på hans eldre dager og hørte ham fortelle fra disse årene ute i Europa, har fått et levende inntrykk av hva de betydde for ham. Det var da også en usedvanlig rik og spennende tid for den naturvitenskapelige forskningen i Europa. Blant de mange Hassel traff i den tiden og som enten allerede var berømt eller senere skulle bli det, kan nevnes Max von Laue, Kasimir Fajans, Leo Szilard, Eugene Wigner og Lars Onsager.
I Berlin fant han frem til sitt fremtidige spesialområde, strukturkjemi, som, enkelt sagt, er læren om molekylenes romlige oppbygning. Røntgenkrystallografien var under utvikling i Berlin nettopp på denne tiden. Dette har i alle år siden vært den dominerende metoden innen strukturkjemien, og brukes i våre dager bl.a. til å studere oppbygningen av proteiner og av virus. Hassel tok sine nye kunnskaper og erfaringer med seg til Universitetet i Oslo i 1925, hvor han først var stipendiat, senere dosent og fra 1934 professor i fysikalsk kjemi. Han fortsatte med røntgenkrystallografien, men tok etterhvert i bruk også andre strukturkjemiske metoder. Særlig nytte hadde han av elektrondiffraksjon, som kunne brukes til å studere molekylenes struktur i gassfase.
For Hassel var det alltid det kjemiske problemet som var viktigst. Han hadde en egen evne til å velge problemstillinger som var sentrale for forståelsen av kjemien, samtidig som de umiddelbart virket konsise og spennende. Metoden han benyttet, var bare et middel til å løse problemet. Dersom han mente at en metode ikke egnet seg for det problemet som opptok ham, tok han i bruk nye metoder i stedet for å endre problemstillingen, som mange andre ville ha gjort.
Jeg skal ikke her gi meg inn på en detaljert beskrivelse av de problemene som Hassel arbeidet med og de resultatene han oppnådde. Men om det arbeidet som førte frem til nobelprisen, må det sies noen ord:
Sentralt her sto et molekyl som heter sykloheksan. Dette er et meget enkelt molekyl, men det inngår som byggesten i en rekke andre molekyler, som f.eks. steroider og, med en liten modifikasjon, også karbohydrater. Det Hassel gjorde, var i første omgang å bestemme hvordan sykloheksanmolekylet og andre nært beslektede molekyler ser ut. Men dette arbeidet førte også til en oppdagelse av mer generell karakter. Mens den vanlige oppfatningen til da hadde vært at ett og samme molekyl måtte ha en bestemt form, viste Hassel og hans medarbeidere at mange molekyler i gassfase foreligger som en blanding av flere former. Disse formene, som kalles konformasjoner, går lett over i hverandre.
I begrunnelsen fra Kungliga Vetenskapsakademien het det at han fikk nobelprisen for sin innsats for konformasjonsbegrepets utvikling og anvendelse innen kjemien.
Stor betydning fikk også de krystallstrukturundersøkelsene som Hassel og hans medarbeidere gjorde av en type svake forbindelser mellom molekyler som kalles "charge-transfer"-komplekser. Resultatene her viste seg å være stikk i strid med hva den fremragende amerikanske kjemikeren Robert Mulliken hadde forutsagt. Mulliken innrømmet da også senere at "all my suggestions have turned out to be wrong". I sine siste år levde Hassel nokså stille og tilbaketrukket i Oslo. I anledning av hans 70-årsdag i 1967 var det blitt innstiftet en årlig forelesningsserie, "The Hassel Lecture", gjennom et samarbeid mellom Norsk Kjemisk Selskap og Universitetet i Oslo og med økonomisk støtte fra norsk industri. I 1981 skulle denne forelesningen holdes 11. mai. Bare få timer før kom meldingen om at Odd Hassel var død.
Alle som kjente Hassel, vil være enige om at denne biografiske skissen gir et svært overfladisk og ufullstendig bilde av mennesket Odd Hassel. Han var en helt særegen personlighet. Av det som allerede er sagt, skulle det fremgå at han gjerne gikk sine egne veier, og at han ofte stilte seg kritisk til andres konklusjoner, selv når de kom fra anerkjente autoriteter.
Dette preget ham også på andre områder i livet. Han nølte ikke med å si fra når han mente at noe var galt, og han pakket ikke sine meninger inn i diplomatiske formuleringer. Mange var det som fikk oppleve hans bitende tunge, og ikke så rent få av hans replikker blir fremdeles flittig sitert av hans gamle venner. Typisk for Hassel var også hans kompromissløse holdning til nazismen. Han var selv involvert i motstandsarbeid under krigen og satt på Grini.
Men det vi husker aller best, er vel den entusiasmen han hadde for alt han var opptatt av. Dette gjaldt ikke bare hans eget fag. Med like stor innlevelse kunne han snakke om Mozart og Dostojevskij, for å nevne to av hans favoritter, og hans fortellerglede nådde de store høyder når han beskrev den rødvinen han fikk servert på Kunstlerhaus i Munchen i 1923.
Hassels holdninger til forskningen har selvfølgelig smittet over på oss som tilhører de neste generasjoner. Dette er nok en vesentlig grunn til at mange av oss ser med en viss uro på utviklingen innen forskningspolitikken her i landet. Tendensen i de senere år har gått i retning av at et forskningsprosjekt, for å oppnå økonomisk støtte, helst skal kunne inngå i et større program som er prioritert av våre sentrale forskningspolitiske organer, og det skal gjerne også ha et relativt konkret, kortsiktig mål. Hassels forskning var basert på egne ideer og den siktet i første omgang utelukkende mot å øke vår forståelse av naturen.
Spørsmålet som naturlig melder seg, er om Hassels prosjekter, vurdert ut fra slike kriterier som det nå legges opp til, ville kunne ha blitt nedprioritert på bekostning av forskning som holdt et middelmådig nivå, men som falt innenfor rammene av et på forhånd prioritert program.
Det ligger naturligvis en fare i at man kan stirre seg blind på Hassels forskning og glemme at han var et særegent tilfelle. Styring er nødvendig også innen forskningen, og selvsagt skal man i rimelig grad prioritere prosjekter som kan gi konkrete resultater i relativt nær fremtid. Men noe må vi kunne lære av å se tilbake på Hassels virksomhet. Det er uheldig dersom styringsmekanismene blir slik at de skaper for snevre rammer for forskningen og ikke gir rom for prosjekter basert på forskernes egen originalitet og kreativitet. Det vil ha konsekvenser, ikke minst for våre muligheter til å bidra til den langsiktige utviklingen.
Vi må ikke nå, ved 100-årsdagen for Hassels fødsel, gi opp den type forskning som han selv var en så fremragende eksponent for.