Farmasihistorier

"Han har sittet i fengsel bl.a. fordi han har tatt gisler på et apotek. Så spør jeg Vet han at du forteller meg hvorfor han har sittet i fengsel? Og hun sier ja, selvfølgelig. Da sier jeg Hvis han vet at jeg vet hva han har gjort, så kommer han til å oppføre seg som en prins. Og han oppførte seg som en prins."

"Det var sånn den gangen at studentjentene fikk ikke lov til å ha guttebesøk på rommet. Da måtte de ha noen som skulle passe på at guttene var ute klokka ti. Jeg var så heldig at jeg hadde sånn en jobb, og da bodde og spiste jeg gratis i studietiden."

"Noen fikk lammelser i bena. En fortalte at han måtte dra seg etter armene inn fra merden. En annen fortalte at hver gang han drev med denne lusebehandlingen, fikk han ufrivillig urinavgang, altså lammelser i blæremuskulaturen."

"Det var ikke flust med folk. Det var faktisk veldig vanskelig å få tak i farmasøyter. Skremmende vanskelig. Jeg hadde jo jobbet i farmasien en stund, men jeg hadde vært på Østlandet. Jeg skjønte ikke fullt ut hvor store rekrutteringsproblemene egentlig var før jeg kom hit til Vestlandet."

"Da vi var ferdige med apotekpraksis og eksamen, kom apotekerne på labben vår. Da hadde vi begynt i tredje avdeling. Først henvendte de seg til alle gutta. Etter karakteren de hadde fått, spurte de om de var interessert i å jobbe hos dem. Så begynte de hos jentene, også etter karakterer. De kom aldri til meg. Ha, ha, ha!"

"Jeg holdt ut, og tenkte at det kommer vel bedre tider. Og det kom, for plutselig hadde vi mikrobiologi som fag. Jeg kikket ned i mikroskopet, og tenkte at hm, dette skal jeg gjøre. Jeg skal bli mikrobiolog."

"Vi så at sykepleierne ga avføringsmidler uten at det var forordnet av lege, og andre legemidler med symptomatisk effekt, sovemidler, smertestillende. Så vi laget et forslag til skriftlige retningslinjer, og så målte vi forbruket på sykehjemmene. Nina og jeg reiste rundt til alle sykehjemmene i Troms."

"Man hadde overvåkning, ja. Jeg ble overvåket. Jeg hadde mappe i PST med navn og bosted, det har jeg fått bevis på etterpå. Men akkurat hva som skjedde med de farmasøytene som ikke fikk jobb, vet jeg ikke. Men noen må ha fortalt apotekerne om det."

"Vi måtte også taksere alt for hånd. Fikk vi inn en resept, måtte vi finne ut hva det var slags preparat legen hadde skrevet. Så måtte vi stemple med datoen og finne ut hva det kosta."

"Min far og min storebror mente at det var mye bedre å være farmasøyt enn dyrlege. Det prøvde de å visualisere med et lite tablå om hvordan man gjorde rektalundersøkelser på ku. Så jeg sa det er greit, jeg gir meg. Da ble det farmasi."

"Det var opplegg i yrkeslivet som jeg mener man med god vilje kunne gjort veldig mye lettere for de som hadde ansvar for små barn. For eksempel må man ikke starte et firmamøte klokken syv om morgenen. Det gjør det veldig vanskelig for de som har barn."

"Farmasi og apotek for meg var noe litt fjernt og litt spesielt. Jeg tenker på Inger Hagerups dikt, ikke sant? «Min onkel triller piller på byens apotek.» Han er trist og alt det der. Og blek. Og triller hvite piller. Det var ikke så veldig spennende. Men jeg hadde jo sansen for det gamle apoteket."

"Jeg går fram og møter den første kunden. Hun ser på meg og sier Unnskyld, er dette et apotek? Ja, sier jeg. Er det et ordentlig apotek? Ja, sier jeg, dette er et ordentlig apotek. Men har dere legemidler her også? Så det var en veldig stor overgang fra et lukket rom til et åpent landskap."

"Firmaene selv ble veldig opptatt av å innføre regler på hvordan ting skulle fungere. Store multinasjonale selskaper blir beskrevet som onde vesener, men i virkeligheten er det ekstremt profesjonelle organisasjoner. Når de så tidene forandre seg, begynte alt dette å forandre seg veldig raskt."

"Min jobb var hver gang å gå og sjekke at alle hadde kommet seg ut etter de store festene. For med så mye sprit og så mye flotte farmasidamer i overskudd, sto jo gjerne kåte realistgutter rundt Farmasøytisk institutt på disse festene."

"Jeg måtte gå til overlege Årseth i et fantastisk kontor med løveføtter og tepper og store bilder. Du trodde du kom inn i et kongeslott. Jeg kom inn og sa at jeg hadde gjort noe forferdelig."

"Den første forelesningsserien som ble gitt om farmakokinetikk i Europa foregikk i Basel. Det var industrien der som arrangerte det. Vi som var doktorgradsstudenter i Zürich fikk lov til å være med på forelesningene."

"Det ble stille i telefonen og jeg begynte å ane uråd. Så kom det: «Wold!» ropte obersten. «Dette er alvor. Du har å innfinne deg på Sessvollmoen snarest! Der får du alt det utstyr du trenger». «Ja vel, oberst». Så var samtalen slutt."

"En gang vi skulle helt nord, hvor Idi Amin var fra, måtte vi spørre Genève om vi fikk lov til det. Røde Kors har ikke lov til å ha våpen. Vi måtte låne bil av Leger uten grenser, for de hadde lov på den tiden. Jeg glemmer ikke sykepleieren som var med oss. Hun så at jeg var livredd. Ut av vinduet satt en vaktmann med gevær."

"Samarbeid på tvers betyr veldig mye for oppbygging av forskning. Det man klarte ved farmasi i forhold til en del andre profesjonsutdanninger som er bygget opp er at man klarte å bygge opp forskning og undervisning samtidig."

"Vi fikk i oppdrag av departementet å lage læreplan. Det var veldig, veldig artig arbeid. Så jeg har jo egentlig bestemt. Vi hadde ikke læremidler heller."

"Det kom en mann med en p-pille-resept og skulle hente ut til kona si. Det var alltid mennene som kom på apoteket, ikke kvinnene. Jeg så at det var lenge siden noe var hentet ut. Jeg spurte ham om hun brukte tablettene hver dag. Litt forvirret og litt redd bøyde han seg frem og sa at hun ikke bruker mye, hun bare bruker av og til. Det er et kroneksempel på at kommunikasjon ikke er nådd fram."

"Samarbeidet med nyfødtavdelingen fortsatte i den tiden jeg var avdelingsleder på produksjonsavdelingen. Vi leverte også individuelle tilsetninger til nyfødte av den blandingen. På væskesentralen hadde vi startet levering av parenteral ernæring til en pasient som foretok dette hjemme. Den første i landet faktisk."

"Man var veldig skeptisk til å legge legemidler ut i selvvalget. Der gikk det nærmest en moralsk grense. Noen tenkte vel på jobben sin også og sa at hvis de kan plukke det sjøl, hva skal jeg informere om?"

"Unge jenter kom med resepter fra eldgamle leger. På ett av de andre apotekene på Majorstuen lå det sånne bunker på ett navn. Det ble ikke tatt affære. Så det var en del ting som jeg ikke likte."