News and events

Research news from Titan

  • Øyvind Hammer. Foto: Eivind Torgersen/UiO Plantenes indre liv avslørt av røntgenbilder Sep. 4, 2020 10:47 AM
    Plantenes indre liv avslørt av røntgenbilder
    Eivind Torgersen fre 04/09/2020 - 10:47

    – Jeg er helt sykelig forelsket i røntgen. Både vitenskapelig og estetisk er det helt fabelaktig, sier professor Øyvind Hammer ved Naturhistorisk museum.

    Sammen med botaniker og ektefelle Marte Holten Jørgensen har han laget boken Flora Norvegica Radiographica, med 110 røntgenbilder av norske planter.

    – Før jeg begynte på denne boken, var jeg ikke så opptatt av planter. Det er så mye planter, de er overalt. Men da jeg så dem i røntgenmaskinen, fikk jeg øynene opp for hvor spennende plantene i Norge egentlig er, sier Hammer til Titan.uio.no.

    Rynkerose, en av 110 utvalgte planter. Oppslag fra Øyvind Hammer og Marte Holten Jørgensen: Flora Norvegica Radiographica, Spartacus 2020Viser plantenes indre liv

    Røntgenbilder har vært brukt i medisinens tjeneste siden 1890-tallet. Om det er for å lete etter hull i tennene, sjekke mulige beinbrudd eller 3D-variantene som avslører meniskproblemer i kneet.

    Annen forskning har også mye å takke røntgen for. Geologer, biologer og arkeologer er storbrukere av røntgenmaskinen på Naturhistorisk museum.

    – Det er for det meste stein og dyr vi tar bilder av. Og fossiler. Vi kan se fossiler inni steinen som du ikke ser fra utsiden, sier Hammer.

    Røntgenbilder avslører også plantenes indre liv. Ting du ikke ser til vanlig.

    – Du ser blant annet nektarier og alle detaljer inne i blomsten du ellers ikke ser fordi det ligger blader utenpå, sier Hammer.

    De tredimensjonale og fargerike plantene blir til flate svart-hvite bilder der alt ligger oppå hverandre. Tettheten og tykkelsen på de ulike elementene i planten avgjør hvor sterk «skyggen» i bildet blir.

    – Maskinen vår er egentlig en CT-skanner som kan lage 3D-bilder, men det har vi valgt ikke å gjøre med plantene. Vi synes det er finest med god gammeldags røntgen, sier professoren.

    – Jeg kaster bort altfor mye av arbeidstiden min på å putte alt mulig rart inn i maskinen for å se hvordan det ser ut med røntgen, sier Øyvind Hammer. Foto: Eivind Torgersen/UiOFunnet i veikanten

    – Det å ta røntgenbilder av planter har vært en slags undergrunnskunst i over 100 år, forteller Hammer.

    Han har ikke sett en systematisk samling av røntgenbilder som den han nå har vært med på å lage selv. I boka presenteres 110 røntgenbilder – alle ledsaget av en tekst som forteller en historie om hver enkelt plante.

    – Vi har med bilder av sjeldne planter som vi har fått lov å plukke i Botanisk hage. Men det er også flere planter du kan finne i veikanten. Vi har prøvd å ha et bredt utvalg av forskjellige plantegrupper, sier Hammer.

    Alt er organisert som i en gammeldags flora. Tittelen er da også en henvisning til Norges første flora, Flora Norvegica, utgitt av forsker og biskop Johan Ernst Gunnerus i 1766 og 1776.

    En vanlig plantesamling, i det som kalles et herbarium, består av flatklemte pressede planter. Hammer har latt planter og blomster stå, ligge eller henge i sin naturlige form når han har røntgenfotografert dem.

    – Jeg hadde ikke lyst til å klemme dem flate. Da blir det ikke det samme bildet. Blader som er foldet, gir en helt spesiell effekt som forsvinner hvis du klemmer dem flate.

    Det gjør jobben vanskeligere og har satt krav til fantasien og oppfinnsomheten når plantene plasseres i røntgenmaskinen.

    – Planter beveger seg etter at du plukker dem, sier Hammer.

    Flora Norvegica Radiographica. Omslag: Spartacus
    Skavgras fra verdensrommet

    Boka inneholder røntgenbilder og tekster om kjære planter som liljekonvall, hvitveis og markjordbær. Men også de mindre populære skvallerkål og løvetann.

    – Mine favoritter er dem jeg har fått til rent teknisk, hvor bildet er sylskarpt, sier røntgenoperatør Hammer.

    Men han lar seg også fascinere av andre aspekter ved bildene.

    – Skavgras er en snelleplante som jeg synes ble veldig rar. Den er ikke veldig spennende å se ute i naturen – det er en grønn stilk med en dusk på toppen. På røntgenbildet ser den litt alien-aktig ut.

    – Jeg liker også rynkerosen veldig godt fordi den ble godt komponert. Den er det ingen andre som liker fordi det er en invaderende art.

    Slike hensyn kan man ikke ta når man elsker røntgen.

    Referanse:

    Øyvind Hammer og Marte Holten Jørgensen: Flora Norvegica Radiographica, Spartacus 2020.

    Kontakt:

    Øyvind Hammer, professor ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

    Les mer på Titan.uio.no:

    Kaster nytt laserlys over senmiddelaldersk kirkekunst

    Dette er de fem vakreste bergartene

    Vet endelig hvordan et av naturens underverk ble til

  • Lindesvermer Den lille larven som møtte opp til studiestart Aug. 21, 2020 10:48 AM
    Den lille larven som møtte opp til studiestart
    Eivind Torgersen fre 21/08/2020 - 10:48

    Sensommerens vakreste eventyr er å se studentene komme tilbake til universitetet. Spente, forventningsfulle og sprudlende som bare ungdom kan være, gir de liv til de ellers så trauste murbygningene.

    Denne uken oppdaget vi en annen eventyrlysten ungdom på oppdagelsesferd. En larve kom krypende over brosteinen, ned i en sprekk og så opp på den neste.

    Akkurat som med studentene er det ikke lett å vite hva den skal bli når den blir voksen. En sommerfugl kanskje. Men hvilken? Det finnes over 2000 arter av dem bare i Norge.

    Vi tok et noen bilder for å finne ut mer. Første sjekkpost er Artsorakelet, en app fra Artsdatabanken som ved hjelp av kunstig intelligens kan gi svar på slike spørsmål.

    100 prosent treff

    Og orakelet var ikke i tvil, selv om det minner om at resultatet «kan være feil, også når Artsorakelet oppgir høy treffprosent». Vi fikk 100 prosent treff på lindesvermer (Mimas tiliae).

    Skjermdump fra appen Artsorakel.

    For å være helt sikre tok vi kontakt med en ekspert. På Naturhistorisk museum i Oslo sitter forsker Hallvard Elven med oversikt over de fleste av insektene som kryper og flyr rundt i Norge.

    – Ja, denne krabaten er det blitt postet mange bilder av i det siste på diverse fora. Den har tydeligvis et bra år, sier Elven.

    Han bekrefter at det er larven til en lindesvermer som er på vei for å finne et sted å forpuppe seg.

    – Larven lever mest på lind, men når det er tid for å forpuppe seg, kryper den ned fra treet og legger ut på vandring etter et bra sted. Samtidig skifter den farge fra grønn til mer lillaaktig.

    Grønn antenne

    Som larve er den inne i sin andre av fire livsfaser. Først er den egg, så larve, deretter puppe før den slår ut i blomst og blir ferdig sommerfugl.

    – Lindesvermeren forpupper seg nede i bakken eller i en råtten stubbe. Den tilbringer vinteren som puppe og klekker i mai eller juni.

    Hvis larven vår finner et trygt gjemmested, er det altså nesten et år til den slår ut i sommerfuglblomst.

    Ved første øyekast ser det nesten ut som larven går baklengs. I den ene enden stikker det nemlig ut en blågrønn antenne. Den minner om et følehorn – bortsett fra et den ikke leder larven på vei, men snarere henger på enden.

    – Hornet på rumpa er et karaktertrekk ved mange av artene i familien tussmørkesvermere. Det kan ikke brukes til å stikke med, forsikrer Elven.

    Som en kolibri

    Ifølge Artsdatabanken lever lindesvermeren på det sørlige Østlandet og på Sørlandet.

    Den voksne sommerfuglen tar ikke til seg næring, men lever på det den har lagret opp som larve.

    Vingene kan variere litt i utseende med ulike sjatteringer av grønt, oker, rødbrunt eller brunt, men det er den olivengrønne fargen som er dominerende, ifølge Artsdatabanken.

    En voksen lindesvermerhann. Foto: Didier Descouens/Wikimedia Commons/CC BY-SA 4.0

    Vingespennet til lindesvermeren kan bli opptil 7–8 centimeter. Den tilhører en sommerfuglfamilie som heter tussmørkesvermere (Sphingidae), og som gjerne har kraftige, strømlinjeformete kropper og smale vinger.

    Det er observert 15 ulike arter av tussmørkesvermere i Norge, og de utmerker seg ved å stå stille i luften, som en kolibri, når de spiser.

    Les mer om insekter på Titan.uio.no

    Har du sett en kolibri i hagen?

    Disse vårtegnene er biologenes favoritter

    Skogflåtten kan suge blod av mange ulike vertsdyr

    Insektene i Botanisk hage flytter inn på hotell

  • Kon-Tiki Thor Heyerdahl får uventet støtte fra «hun som senket Kon-Tiki» Aug. 3, 2020 9:29 AM
    Thor Heyerdahl får uventet støtte fra «hun som senket Kon-Tiki»
    Eivind Torgersen man 03/08/2020 - 09:29

    I 1994 publiserte Erika Hagelberg forskning på gamle skjeletter fra Påskeøya (Rapa Nui). Hun fant bare polynesisk DNA, ikke søramerikansk DNA – som burde vært der hvis Thor Heyerdahl hadde hatt rett.

    Hagelberg ble omtalt som «hun som senket Kon-Tiki», og Heyerdahl ble rasende på Cambridge-forskeren som motsa teorien han hadde brukt en stor del av livet på.

    Stridsøksen ble fort begravet, og de to ble gode venner selv om de hadde ulike syn på om Påskeøya ble befolket fra Polynesia i vest eller fra Sør-Amerika i øst.

    – Jeg beroliget ham ved å si at det bare var en liten bit med DNA. Jeg sa til ham «Jeg kan ikke motbevise hypotesen din med en liten DNA-bit», forteller Hagelberg.

    Nå er hun professor ved Universitetet i Oslo og er fortsatt full av beundring for Heyerdahl, i motsetning til mange andre i det vitenskapelige miljøet.

    Erika Hagelberg har jobbet med DNA-prøver fra Polynesia i over 25 år. Foto: UiO

    – Han er en av Norges største helter. Han inspirerte folk, blant annet meg selv, til å gå inn på dette feltet og forske videre. Da er det ikke så farlig om han tok feil, sier Hagelberg til Titan.uio.no.

    Hun synes det er litt trist at Heyerdahl ikke er i live og kan se de siste resultatene hun har vært med på å forske fram. Selv om de ikke er i nærheten av å vise at han hadde rett, så åpner de for at flåteferden ikke var helt ute av kurs.

    Størrelsen betyr mye

    Sammen med en internasjonal forskergruppe har Hagelberg undersøkt hele genomet til 800 nålevende mennesker i Polynesia, på vestkysten av Sør- og Mellom-Amerika og på Påskeøya.

    – Med våre metoder kan vi både se hvor de ulike fragmentene av genmaterialet kommer fra og hvor lenge de har vært der, forteller Hagelberg.

    De kan altså se om ulike komponenter i DNA-et opprinnelig stammer fra Polynesia eller fra Sør-Amerika, og de kan også se hvilke europeiske biter som er blandet inn.

    Størrelsen på de ulike bitene forteller hvor lang tilbake i tid sammenblandingen har skjedd. De største bitene får vi fra far og mor, så blir de mindre for hver generasjon bakover. Og de aller minste peker flere hundre år tilbake i tid.

    – Blant befolkningen på Påskeøya er det ganske mange søramerikanske komponenter i DNA-et. Men det er ganske store biter, like store som de europeiske bitene, og de går bare rundt 150 år tilbake, sier Hagelberg.

    Disse store bitene kommer først og fremst fra Chile. Men de fant også små biter med søramerikansk DNA blant dagens Påskeøya-befolkning og andre polynesiere.

    Disse stammet ikke fra Chile, men fra det som i dag er Colombia. Forskerne antar at de colombianske DNA-segmentene ankom rundt år 1380, altså lenge før europeere kom seilende til denne delen av verden.

    Dermed er det ikke tvil om at det var kontakt mellom Polynesia/Påskeøya og Sør-Amerika i god tid før Ferdinand Magellan rundet Kapp Horn i 1520.

    DNA-analysene tegner også et tydelig bilde av hvordan de amerikanske DNA-bitene havnet på Påskeøya.

    Fatu Hiva år 1150

    – De små bitene med colombiansk DNA fant vi også på Marquesasøyene, men der går de helt tilbake til en gang mellom 1150 og 1200, forteller Hagelberg.

    Det tyder på det først har vært kontakt mellom denne øygruppa og det amerikanske kontinentet, før disse bitene med DNA er blitt med videre derfra til bosetninger på Påskeøya.

    Marquesasøyene ligger ganske langt nordvest for Påskeøya, men ifølge Hagelberg er det svært sannsynlig at folk reiste mellom dem.

    – Disse tidlige oppdagelsesreisende kunne virkelig bruke båtene sine, de kunne navigere etter stjernene og kjente havstrømmene.

    – Arkeologer tror det var kontakt mellom disse øygruppene. Men det er stor uenighet om når dette skjedde.

    Hagelberg og kollegaene hennes tidfester dette til rundt 1150, og de stedfester møtet mellom øst og vest til Fatu Hiva, den sørligste av Marquesasøyene.

    Fatu Hiva var for øvrig åstedet for Thor Heyerdahl aller første opphold i Stillehavet. Det var her han og kona Liv bodde i 1937–1938.

    Stillehavet med Påskeøya helt til høyre. Marquesasøyene ligger litt lenger mot nordvest. Kart: Erik Bolstad/Store norske leksikon. (CC BY-SA 3.0 NO)Østover eller vestover?

    Så langt er det lite som støtter Heyerdahls teorier. Hans hovedanliggende var at Påskeøya ble befolket fra øst, fra Sør-Amerika, og han mente Peru var utgangspunktet for oppdagelsesferdene.

    Hagelberg og kollegaenes DNA-prøver bekrefter tidlig kontakt og genblanding mellom Polynesia og Sør-Amerika, men altså mellom Colombia og Marquesasøyene.

    Men de forteller ikke hvilken vei genene reiste. Var det polynesiere som seilte mot øst eller var det amerikanere som fløt mot vest?

    – Vår hypotese er at spredningen gikk vestover, både på grunn av vindretningen og på grunn av måten DNA-segmentene ble distribuert på. Men vi kan ikke påvise at det ikke var motsatt.

    – Vindene går fra Sør-Amerika til Polynesia. Fra øst til vest. Og vi vet at folk på den tiden var avanserte sjøfarere. Folk kunne også seile mot vinden i Polynesia, sier Hagelberg.

    Hun innrømmer at hun liker ideen om at det var søramerikanere som dro på oppdagelsesferd vestover.

    – Fordi det var så enkelt. Husk at Thor Heyerdahl ikke kunne svømme da han la ut på sitt eventyr med Kon-Tiki. Mannskapet hans var bra folk, men de var ikke store seilere, og tre måneder senere var de i Polynesia.

    Kanskje var det ikke så vanskelig for foretaksomme søramerikanere?

    – Kon-Tiki-ekspedisjonen viste at en slik overfart sannsynligvis var ganske enkel for erfarne sjøfolk, selv med en så enkel farkost, sier Hagelberg.

    Sjokkert over behandlingen av Heyerdahl

    Heyerdahl møtte stadig mer motbør fra forskningen. Likevel ble Hagelberg overrasket da hun overvar et foredrag han holdt i ved Universitetet 2002.

    Heyerdahl var da nesten 90 år gammel, og Hagelberg trodde han skulle hedres og hylles.

    – Folk i salen var frekke og uhøflige overfor Thor Heyerdahl, sier Hagelberg.

    Hun likte ikke medfarten Heyerdahl fikk fra vitenskapsfolk, selv om han snakket om sin kontroversielle teori om at Odin var en reell historisk person som i sin tid kom fra Russland.

    I en kronikk i Aftenposten beskrev hun hvordan hun var «vitne til at respekterte middelaldrende universitetsfolk på en barnslig måte brukte dette som en anledning til å lufte egne kjepphester og sette på plass det de mente var vranglære fra Heyerdahls side».

    – Noe av det han gjorde, var litt uvitenskapelig. Men han var også veldig åpen. Mange forskere er ganske trangsynte, sier Hagelberg til Titan.uio.no.

    Derfor er hun også veldig fornøyd med den nye studien.

    – Hvis folk nå får et mer åpent sinn, vil de lete videre etter disse sporene av amerikanske gener, sier Hagelberg.

    Vitenskapelig artikkel:

    Alexander G. Ioannidis, Javier Blanco-Portillo, Karla Sandoval, Erika Hagelberg, Andrés Moreno-Estrada mfl: Native American gene flow into Polynesia predating Easter Island settlement. Nature, juli 2020.

    Kontakt:

    Professor Erika Hagelberg, Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo

    Les mer på Titan.uio.no:

    Skjelett fra Oslos middelalderby forteller om en glemt og dødelig feber

    Mektige islandske vikinger fikk hingster med seg i graven

    Fuglearter dør ut mye fortere enn vi trodde, men vernetiltak hjelper

Events

Oct. 1, 2020 1:15 PM , Zoom Add to calendar

Doctoral candidate Tariku Mekonnen Gutema at the Department of Biosciences will be defending the thesis "Behavioral ecology of the African wolf (Canis lupaster) and its implication for Ethiopian wolf (Canis simensis) conservation in the Ethiopian Highlands" for the degree of Philosophiae Doctor.

Oct. 5, 2020 1:15 PM , Zoom Add to calendar

Doctoral candidate Vilte Stonyte at the Department of Biosciences will be defending the thesis "Different aspects of the response to environmental challenges in fission yeast: roles of PP2A-B56 and a novel 4E-BP" for the degree of Philosophiae Doctor.

Oct. 9, 2020 1:15 PM , Zoom Add to calendar

Doctoral candidate Christine Syrowatka at the Department of Biosciences will be defending the thesis "Evolvability and Robustness: A Paradox in Evolutionary Theory" for the degree of Philosophiae Doctor.

Research news