News and events

Research news from Titan

  • 3 menn studerer skjerm med ormer på The tiny worm that can help treat trauma patients and facilitate long-distance human space travel Oct. 5, 2022 12:10 PM
    The tiny worm that can help treat trauma patients and facilitate long-distance human space travel
    Hilde Lynnebakken ons 05.10.2022 12:10

    “You’re not dead till you’re warm and dead.”

    This saying reflects clinical observations, including by doctors at the University hospital in Tromsø in Northern Norway, who have treated patients surviving several hours without a heartbeat, provided they were also very cold.

    In 1999, 29 year old Anna Bågenholm survived a body temperature of 13,7 degrees C, after a skiing accident sent her under ice in a river. Her heart did not beat for several hours. The story was later relayed by the BBC.

    Now, a group of researchers in Oslo have come closer to explaining what happens in cells that experience deep cooling.

    Their work is relevant for both hibernation and accidental hypothermia. It has ramifications for treating trauma patients in hospitals, neurodegenerative diseases like Alzheimer’s and Parkinson’s and, in the future, might help humans travel in space.

    Tag along as we find out how.

    You can also read this article in Norwegian.

    “This project began quite a few years ago as an ambitious masters’ project, where the student wanted to work on something “cool”. Obliging, we began studying proteins involved in cold responses,” says Rafal Ciosk, professor in the Section for Biochemistry and Molecular Biology at the Department of Biosciences, University of Oslo.

    C. elegans lives in soil. The worm is around 1 mm long. Photo: R. Ciosk

    “We started looking at them in our favourite model organism, the nematode Caenorhabditis elegans,” he says.

    Better known as C. elegans, the tiny worm - just around 1 millimeter long - is widely used in biological research. It has won its “exploiters” three Nobel prizes.

    Hibernating worms prolong their lifespan

    Through their research, Ciosk and his colleagues realised how little is known about organismal responses to cold. 

    They saw that if they cool the C. elegans in a particular way, they will survive for a very long time without affecting the total lifespan.

    The researchers kept the worms at 4 degrees for a week, then took them out from the cold and measured their lifespan. Remarkably, the total life span was a week longer than that of animals cultivated in the normal temperature. 

    Researcher Jędrzej Małecki in the worm lab. Photo: Hilde Lynnebakken

    “It looked like they were hibernating, and this is something that has not been described for this organism before,” Ciosk says, and continues

    “We started looking at what happens in this organism and, while doing genetics on this model, we realised that there are certain manipulations we can do that make the survival of these animals in the cold even more effective.”

    An iron storing protein is the key

    By following one particular manipulation, they realised that increasing the levels of a particular protein called ferritin, a protein that stores iron, strongly protected from cold.

    Iron is an essential element for us, however free iron can be toxic. Ferritins make huge nano cages that can accommodate thousands of iron atoms, thus making it possible to store and transport iron in a safe and non-toxic way.

    Ciosk explains they also tested whether this may be relevant for the mammalian cells. They chose neurons, nerve cells in the brain and nervous system, which are very sensitive cells. 

    “We found that when we induced ferritin in these cells, and exposed them to cold, the ferritin had protective effects,” he says.

    The researchers also found that mimicking the effect of ferritin with drugs also had beneficial effects for the neurons.

    “We were able to show that we can use a very simple model system and identify cold-protective pathways that are conserved in mammalian cells. This could open new ways to treat hypothermia and potentially neurodegenerative conditions,” Ciosk says.

    Hibernating our way through space?

    You might think the tiny C. elegans worm has very little in common with humans.

    “The physiology IS very different, but at the basic cellular level, many processes are conserved. The way the cell works is very similar across species,” Ciosk explains.

    Head Engineer Yanwu Guo handling the tiny worms. Photo: Hilde Lynnebakken

    Hibernation is rare among primates, but there are examples of hibernating lemurs in Madagascar.

    “In C. elegans and the neuron cells, we overexpressed ferritin and then showed that it has benefits. But, apparently, ferritin is expressed naturally in those hibernating primates. Possibly this is the way they survive the cold in nature,” Ciosk says.

    Humans do not hibernate, but a hibernation-like sleep is suggested to facilitate long-distance space travel some time in the future.

    Cooling trauma patients to 10 degrees

    An application that is much nearer in time is cooling of patients in hospitals.

    Ciosk explains that cooling is used in several ways clinically. With moderate cooling, the patient's body temperature is lowered to 32-33 degrees. In deep cooling, however, the body temperature will be lowered to approximately 10 degrees.

    “This is in the range of hibernating animals,” he says.

    There are clinical trials exploring deep cooling at a hospital in the USA.

    Relevant for diseases like Alzheimer’s and Parkinson’s

    The research conducted by the group in Oslo is also relevant for neurodegenerative diseases like Alzheimer’s and Parkinson’s.

    “In the neurons we are experimenting on, we are looking at cold-related degeneration. A couple of years ago, a study showed that certain cold-induced proteins have protective effects against various neurodegenerative diseases,” Ciosk says.

    “So, if you find how hibernators protect their neurons in the cold you may also find pathways that are relevant for patients,” he explains.

    The next step for the researchers in Oslo is to take what they have found in C. elegans and cultured neurons and move it to an in vivo mammalian model.

    Scientific paper: Ferritin-mediated iron detoxification promotes hypothermia survival in Caenorhabditis elegans and murine neurons | Nature Communications

  • RRebekah Oomen og Torsten Struck Forskere vil samle DNA fra alle arter i Europa — før det er for sent Sep. 28, 2022 12:22 PM
    Forskere vil samle DNA fra alle arter i Europa — før det er for sent
    Elina Melteig ons 28.09.2022 12:22

    Prosjektet er en del av «biologiens månelanding»: Forskere i hele Europa er med på å samle og analysere genmateriale fra alle arter, unntatt bakterier. Arvestoffet fra hver eneste art skal lagres og tilgjengeliggjøres digitalt. 

    Fakta

    The Biodiversity Genomics Europe (BGE): Vil samle arvematerialet (DNA) fra arter i hele Europa. I forkant har forskerne etablert samarbeid og fått på plass juridiske avtaler. 28. september 2022 lanseres prosjektet.

    På sikt håper forskerne at prosjektet bidrar til bedre samarbeid, miljøovervåkning, kunnskap om økologi og evolusjon, og bevaring av det biologiske mangfoldet. 

    BGE er en del av Earth BioGenome Project hvor forskere i løpet av ti år skal samle DNA fra alle eukaryote arter i hele verden. Dette prosjektet kalles populært for biologiens månelanding.

    En eukaryot art har en cellekjerne – kort fortalt alt liv unntatt bakterier. 

    Sekvensering:  Når arvematerialet (DNAet) til en organisme "leses" som bokstaver i en bok kaller vi det å sekvensere. Denne lesingen foregår på laboratorier. I dag lagres og analyseres DNA-data digitalt.

    Ti år på å gjennomføre biologisk månelanding

    – I Norge er det om lag 47 000 arter vi kjenner til. Noen få av disse er sekvensert, sier prosjektleder for det norske bidraget, Rebekah Oomen ved CEES.

    Det er vanskelig nok å sekvensere artene forskerne vet om, for ikke å snakke om alle de ikke har beskrevet vitenskapelig. Det er anslått å være cirka 25 000 ubeskrevne arter bare i Norge. 

    Situasjonen er ikke bedre i resten av Europa. Tvert imot finnes det land hvor det er vesentlig færre ressurser satt av til å samle inn DNA og overvåke biodiversiteten. Oomen understreker at noe av poenget med prosjektet er å bygge opp sekvenseringskapasiteten. 

    Er det realistisk å sekvensere alle arter på ti år

    – Det handler veien dit, ikke om målet. Dette er en månelanding for biologien. Det er en rekke utfordringer det vil være vanskelig å forutse, men vi har et mål, sier hun. 

    Oomen mener oppgaven er utfordrende, men at det er viktig å prøve. Hele det menneskelige genom tok 13 år å sekvensere. I dag ville den samme sekvenseringen tatt et par dager. Derfor håper forskerne at bedre metoder og teknologi vil gjøre oppgaven mulig. I tillegg vil prosjektet mobilisere forskere i hele Europa. 

    Ønsker å lagre mest mulig før det går tapt

    Ifølge forskerne haster det. I den engelske pressemeldingen fra organisasjonen The Biodiversity Genomics Europe står det at en av fire arter på planeten står i fare for å dø ut. 

    – Vi vet at vi er midt i den sjette masseutryddelsen. Dette er en anerkjennelse av at vi må vite mer om artene vi ikke kan se. Det er noen arter som opplever en nedgang uten at vi forstår hvorfor. Hvis vi vet mer om det vi ikke kan se, kan vi kanskje forstå mer av prosessene i hele økosystemet. Å samle inn DNA er den mest grunnleggende informasjonen vi kan få for å spore endringer, sier Oomen.

    Nestleder for det norske samarbeidet i prosjektet, professor Torsten Hugo Struck ved Naturhistorisk museum, stemmer i: 

    – En årsak til at det er så viktig å samle DNA fra alle arter, er at genomet kanskje er det eneste vi har hvis de dør ut, sier Struck. 

    Ifølge Struck er det flere gode grunner til å sekvensere alle arter i Europa. En av årsakene er at det vil gjøre det lettere å analysere prøver fra utdødde eller sjeldne organismer i Naturhistorisk museums samlinger. DNA fra beslektede arter kan brukes til å fylle inn hull i den informasjonen de får fra museets prøver. 

    Alle land, og alle arter, skal med

    I første omgang skal alle land i Europa sende inn ønskearter: Det vil si arter de ønsker å prioritere å få kartlagt DNA fra. Deretter er det forskerne i Norge som får oppgaven å se på hvilke arter som skal prioriteres og koordinere arbeidet slik at hver art bare blir kartlagt én gang. Slik forklarer Oomen hvilke faktorer som spiller inn: 

    – Det kan være arter som er viktige økologisk. For eksempel er det arter som bare finnes ett sted eller i ett land. Det kan være evolusjonært viktige arter, som for eksempel en art som tilhører en gren av livets tre som vi vet lite om. Eller det kan være sosiale årsaker, slik som at alle land skal delta i prosjektet, forklarer Oomen.

    Det siste kriteriet i prioriteringen handler om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å kartlegge DNAet. Hos noen arter er det svært vanskelig å få gode DNA-prøver, mens andre har svært store genom som er vanskelige å jobbe med. 

    – Hos slimormer er det vanskelig å få gode DNA-prøver på grunn av slimet. Noen arter er vanskelige fordi den er liten av størrelse. Hos andre arter vil DNAet gå i oppløsning veldig fort av ukjente grunner, forklarer Struck.

    Slik ser det det ut når store mengder biologisk materiale lagres. Foto: Torsten StruckÉn misteltein for fem hundre sommerfugler

    Ifølge ham er alt vi vet om eukaryotisk liv basert på analyse av noen få utvalgte arter. Disse artene har til felles at de er enkle å holde på lab. De er gjerne altetende og tilpasningsdyktige. Slike arter er gode forsøksdyr, men de er i mindretall på planeten.

    – De fleste artene kan ikke tilpasses et liv på lab, mener Struck. Derfor vet vi svært lite om dem. For eksempel er det gjort få eksperimenter på parasitter fordi de som regel ikke kan leve noe annet sted enn på eller i, sin vertsorganisme. Å få samlet genmaterialet er første steg i retning av å bevare dem, forklarer han.

    Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

    Noen arter har store genom. Dette er i seg selv en svært stor utfordring. Et av artene er misteltein. 

    – I prosjektet har vi bare penger til å kartlegge en og en halv art med mistelteinmengde DNA. Til sammenlikning kan vi kartlegge 500 sommerfugler på det samme budsjettet, forklarer Oomen. 

    Den Norske gruppens bidrag skal blant annet gå til nettopp de vanskelige artene. Målet er å lage prosedyrer for å sekvensere nye artsgrupper hvor det ikke finnes gode og effektive metoder i dag.

    Å samle inn DNA vil likevel ikke redde artene

    Det er ikke bare selve sekvenseringen av DNA som er ressurskrevende. Når forskerne skal vurdere hvilke arter som skal ha prioritet, vil de også vurdere hvorvidt det vil være mulig å redde dem. 

    – Hvis vi skal kunne redde en art fra å bli utryddet, trenger vi å vite hvilke som faktisk kan reddes. Noen vil det nok være for sent for, sier Struck dystert. 

    Målet er å bruke ressursene effektivt slik at flest mulig arter blir bevart. Noen av artene forskerne veldig gjerne vil vite mer om er de som har klart store omskiftninger og masseutryddelser tidligere. 

    – På Nesodden er det flerbørstemark som har sett helt lik ut i 14 -18 millioner år. Det er flere arter som er umulig å skille fra hverandre utseendemessig, men de forskjellige arter. Nesodden-marken har en slektning som ikke har endret utseendet på 140 millioner år. Den har med andre ord overlevd en masseutryddelse, mens marken på Nesodden ikke har det. Vi er interesserte i å finne ut hvilke arter som overlever slike omveltninger og hvilke som tilpasser seg. Kanskje går det an å finne slike svar i genene, forklarer Struck.

    Naturhistorisk museum lagrer mye biologisk materiale for ettertiden. Å samle DNA blir en viktig del av dette biblioteket. Foto: Torsten StruckMetoder for miljøovervåkning gir skattejakt i livets tre

    Se for deg livets tre. Det er lett å se for seg at vi vet hvordan greinene henger sammen, men i realiteten er det store kunnskapshull. Det kan være hele greiner som er feilplasserte, og svært mye av det vi vet at er der ute, mangler. 

    Ved å samle inn DNA fra alle organismene i treet vil det sannsynligvis se helt annerledes ut. Arter vi trodde var i slekt vil kanskje plasseres et helt annet sted. Mange arter har aldri blitt beskrevet av vitenskapen, men vi vet at de er der. 

    Ved å ta miljøprøver og søke etter DNA i luft og vann har forskere funnet flere arter. Ifølge Struck ble det tatt en prøve fra et akvarium. Den viste tilstedeværelsen av en art som fikk navnet Trichoplax adhaerens. Etter at den ble funnet i akvariet, fant forskerne den i naturen. Et annet eksempel er en gruppe arter som er kjent fra ugjestmilde steder som Grønland og Antarktis. En miljøprøve viste at den også skulle finnes i Pyreneene. 

    – Det var først da noen fant på å lete etter den der, forklarer Struck, og de fant den, legger han til. 

    – Det er en skattejakt, utbryter Oomen entusiastisk.

    Metabarkoding, en teknikk hvor du identifiserer en del av DNA-et i en art som er unikt for den arten og får en slags strekkode, kan brukes til mer enn å finne nye arter. Det er også mulig å lage verktøy for miljøovervåkning. Hvis forskerne har gode DNA-databaser er det mulig å bruke miljøprøver til å se hvor arter holder til, påvise at de finnes der, eller at de blir borte fra et område. 

    Lettere for et menneske å krysse grenser i EU enn for en vevsprøve

    Et av de største utfordringene prosjektet har støtt på er å finne gode måter å samarbeide på. 

    – Det er lettere for et menneske å krysse grensene i Europa enn for en vevsprøve, forklarer Oomen. 

    Før lanseringen av prosjektet har det blitt gjort et omfattende arbeid, blant annet av jurister, for å sikre gode avtaler. Noen land har gode laboratorier hvor det egner seg å sekvensere materiale, andre har stort biologisk mangfold, men mangler laboratorieressursene. Dette gjør at prøver og datamateriale må kunne transporteres over landegrensene i en skala som det har vært vanskelig å få til tidligere. 

    Et av de juridiske utfordringene handler om å sikre opphavsretten til materialet. Hva om en art som kun finnes i for eksempel Bulgaria plutselig viser seg å kunne kurere kreft? Da er det viktig at de som sitter på ressursen, også får noe av det økonomiske utbyttet. 

    – Det er en utfordring å verdsette den genetiske informasjonen før vi vet hva vi finner, sier Struck. 

    – Prosjektet er ikke bare harde fakta. De sosiale og samfunnsmessige aspektene er vel så viktige, understreker Oomen. Det er en balanse mellom det å tilgjengeliggjøre data og det å ha rettighetene til det du bidrar med, avslutter hun.

  • 3 menn studerer skjerm med ormer på En liten orm kan hjelpe traumepasienter – og bane vei for lange romreiser Sep. 19, 2022 3:03 PM
    En liten orm kan hjelpe traumepasienter – og bane vei for lange romreiser
    Hilde Lynnebakken man 19.09.2022 15:03

    «Du er ikke død før du er varm og død,» heter det blant akuttmedisinere. 

    I 1999 overlevde 29 år gamle Anna Bågenholm en kroppstemperatur på 13,7 grader °C etter at hun havnet under isen i en elv og ble sittende fast. Hjertet hennes slo ikke på flere timer.

    Historien vakte stor oppsikt, og ble blant annet gjenfortalt av BBC: How Skier Froze to Death and Lived.

    Nå har en gruppe forskere i Oslo kommet nærmere en forklaring på hva som skjer i celler under sterk nedkjøling.

    Arbeidet deres er relevant for å forstå både hvordan dyr i dvale beskytter seg mot kulde og hva som skjer ved ulykker hvor folk blir nedkjølt. Det kan også bidra til bedre behandling av traumepasienter på sykehus og av hjernesykdommer som Alzheimers og Parkinsons. Hvis forskerne virkelig tenker stort kan kunnskapen kanskje en gang i framtida muliggjøre lange reiser i rommet.

    – Prosjektet startet for ganske mange år siden som et ambisiøst masterprosjekt, der studenten ønsket å jobbe med et prosjekt som «kunne gi ham frysninger.» Dermed begynte vi å studere proteiner som er involvert i reaksjoner på kulde, sier Rafal Ciosk, professor i Seksjon for biokjemi og molekylærbiologi ved Institutt for biovitenskap.

    Forskerne studerte dette i sin favorittmodellorganisme, nematoden C. elegans (Caenorhabditis elegans).

    C. elegans lever naturlig i jordsmonnet. Ormen er rundt en millimeter lang. Foto: R. Ciosk

    Den lille rundormen er rundt en millimeter lang og mye brukt i biologisk forskning.

    Ormer som går i dvale lever lenger

    Gjennom forskningen oppdaget Ciosk og kollegene på laboratoriet hvor lite som er kjent om hvordan organismer takler kulde. 

    De fant ut at når C. elegans blir avkjølt på en spesiell måte, vil de overleve lenge uten at den totale levetiden blir påvirket.

    Forskerne holdt ormene ved fire grader i en uke, tok dem deretter ut av kulden og målte levetiden. Overraskende nok var den totale levetiden en uke lenger enn for dyrene som ble holdt i normal temperatur.

    – Det ser ut til at de gikk i dvale, og dette er noe som ikke har blitt beskrevet for denne organismen før, sier Ciosk.

    Forsker Jędrzej Małecki på ormelaben. Foto: Hilde Lynnebakken

    Forskerne så på endringer i genene til C. elegans og oppdaget at spesifikke genetiske manipulasjoner gjorde overlevelsen i kulden enda mer effektiv.

    Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

    Protein som lagrer jern er nøkkelen

    En bestemt genmanipulasjon som øker nivåene av ferritin, et protein som lagrer jern, beskyttet ormene mot kulde.

    Jern er et viktig grunnstoff for oss, men kan være giftig i fri form. Ferritiner lager enorme nanobur som kan romme tusenvis av jernatomer, og gjør det dermed mulig å lagre og transportere jern på en trygg og giftfri måte.

    Ciosk forklarer at de også har testet om dette kan være relevant for pattedyrceller. De valgte nevroner, nerveceller i hjernen og nervesystemet, som er svært følsomme celler.

    – Vi fant at når vi økte nivået av ferritin i hjernecellene og utsatte dem for kulde, hadde ferritinet beskyttende effekt, sier han.

    Forskerne oppdaget også at de kunne etterligne effekten av ferritin med legemidler og at dette også påvirket nevronene positivt.

    Gjennom verdensrommet i dvale?

    Du tenker kanskje at den lille C. elegans-ormen har veldig lite til felles med mennesker?

    – Fysiologien ER veldig forskjellig, men på grunnleggende cellenivå er mange prosesser bevart. Måten cellen fungerer på er veldig lik på tvers av arter, forklarer Ciosk.

    Foto: Sjefingeniør Yanwu Guo håndterer de bittesmå ormene. Foto: Hilde Lynnebakken

    Å gå i dvale er sjelden blant primater, men det finnes eksempler blant lemurer på Madagaskar.

    – I både C. elegans og nevronene økte vi ferritin-nivåene og viste deretter at det har fordeler. Det ser ut til at ferritinnivået er forhøyet i de primatene som kan gå i dvale. Muligens er dette måten de overlever kulden i naturen på, sier Ciosk.

    Mennesker går ikke i dvale, men en dvale-lignende søvn har vært foreslått for å lette romreiser over lang avstand en gang i framtiden.

    Nedkjøling av traumepasienter til ti grader

    En anvendelse som ligger mye nærmere i tid er nedkjøling av pasienter på sykehus.

    Ciosk forklarer at kjøling brukes på flere måter klinisk. Ved moderat avkjøling senkes pasientens kroppstemperatur til 32-33 grader. 

    Ved dypkjøling senkes kroppstemperaturen ned til omtrent 10 grader, noe som tilsvarer temperaturen hos dyr i dvale. Ved et sykehus i USA foregår det klinisk utprøving av dypkjøling.

    Relevant for sykdommer som Alzheimers og Parkinsons

    Forskningen utført av gruppen i Oslo er også relevant for nevrodegenerative sykdommer som Alzheimers og Parkinsons.

    – I nevronene vi eksperimenterer med, ser vi på skader som skyldes kulde. For et par år siden kom en studie som viser at noen proteiner som produseres som reaksjon på kulde også har beskyttende effekt mot ulike hjernesykdommer, sier Ciosk.

    – Hvis vi finner ut hvordan dyr i dvale beskytter hjernecellene sine mot kulde kan det gi oss en pekepinn om mulig behandling av slike sykdommer, forklarer han.

    Neste steg for forskerne i Oslo er å undersøke om mekanismen de har oppdaget og studert i C. elegans og i cellekulturer også er viktig i levende pattedyr.

    Vitenskapelig artikkelFerritin-mediated iron detoxification promotes hypothermia survival in Caenorhabditis elegans and murine neurons | Nature Communications

  • Magisk video fra mikroskopet viser sebrafiskens immunceller i aksjon Sep. 14, 2022 10:55 AM
    Magisk video fra mikroskopet viser sebrafiskens immunceller i aksjon
    Eivind Torgersen ons 14.09.2022 10:55

    Denne uka fikk Julien Resseguier ved Institutt for biovitenskap to ganger hederlig omtale i den prestisjefulle mikroskopvideo-konkurransen Nikon Small World In Motion.

    – Jeg har blant annet forsket på immunsystemet hos fisk, sier Resseguier til Titan.uio.no.

    I videoene er det gjennomsiktige sebrafisk på babystadiet han har hatt under mikroskopet. Sebrafisk blir ofte brukt når forskere studerer menneskelige sykdommer.

    – Det er ganske krevende fordi fisken fortsatt er levende, men på denne måten kan vi på direkten undersøke komplekse biologiske spørsmål, sier Resseguier.

    Ser hvite blodlegemer i aksjon

    Den første videoen viser hvordan immunsystemet til sebrafisken reagerer på en infeksjon – hvordan de enkelte hvite blodcellene oppfører seg i det infiserte området.

    – Her ser du en fisk som er infisert med en slektning av tuberkulose-bakterien. I oransje ser du makrofager og i blått ser du nøytrofiler, to ulike typer hvite blodceller.

    – Du ser immunceller som patruljerer rundt og danner et granulom, en struktur immunsystemet vårt lager for å holde infeksjonen i sjakk. Det er litt som å sette den i fengsel, sier Resseguier.

    – Innimellom ser du at celler bare forsvinner. Det er infiserte celler som dør. I forskningen knyttet til videoen, undersøker jeg hvordan nye typer behandlinger faktisk når frem til kreft- og tuberkulosegranulom.

    Bevegelsene skjer egentlig ikke så fort som det ser ut som i videoen. Ett sekund i videoen tilsvarer 7,5 minutter i virkeligheten.

    Blodet renner, blodet renner

    Med det som kalles et Spinning Disc Confocal Microscope, har Resseguier også klart å filme blodstrømmen til sebrafisk. Arbeidet skjer ved Oslo NorMIC Imaging Platform.

    – Øverst ser du en arterie og nederst en vene. Du kan se at diameteren ikke er den samme, og du kan se at hastigheten ikke er den samme. Du kan se hvordan individuelle blodceller beveger seg. Du kan til og med se cellekjernen som en liten kul på cellen, sier Resseguier.

    Dette illustrerer også det store mangfoldet i biologien, understreker han. Hos mennesker har blodcellene mistet kjernene sine, og dermed DNA-et sitt, mens røde blodlegemer i fisk har beholdt kjernen.

    – I denne videoen ville jeg presse mikroskopet helt til yttergrensen.

    Mikroskopet tar ett bilde hvert 20. millisekund. Ett sekund i videoen tilsvarer 0,6 sekunder i virkeligheten.

    – Når jeg viser disse videoene til folk, blir noen helt hypnotisert og kan stirre lenge på dem. Andre føler seg rett og slett dårlige, sier Resseguier.

    Julien Resseguier jobber tålmodig med mikroskopet. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Events

Oct. 21, 2022 12:15 PM1:00 PM, Seminar room 3315 Terrarium

By Roger Pielke Jr. from University of Colorado Boulder, USA. Note the time: 12.15.

PhD candidate Camilla Lo Cascio Sætre at the Department of Biosciences will be defending the thesis "Genomic and phenotypic consequences of range  expansion and colonisation" for the degree of PhD.

Research news