News and events

Research news from Titan

  • Tareskogens skjulte sårbarhet Aug. 3, 2021 11:41 AM
    Tareskogens skjulte sårbarhet
    MNKOM-studentene tir 03/08/2021 - 11:41

    Artikkelen er skrevet av Simon Kline

    Det var en litt utypisk varm vestlandsdag. Vinden var stille og den eneste lyden man kunne høre var måkeskrik og havets vanlige uro av bølger. Vi var et stykke fra land og selv om det var godt å føle solen varme kroppen, følte jeg at bølgene lokket meg ut i dypet igjen.

    Saltvannet hang godt i luften den dagen og jeg prøvde å tørke bort belegget av salt som hadde limt seg på leppene mine. Jeg er litt klønete av natur i ganglaget mitt, men med bølger og alt dykkerutstyret jeg hadde på, ble det en litt ekstra spesiell vaklende dans bort til kanten av båten.

    Som marinbiolog blir jeg fascinert av å kunne oppleve en verden under overflaten som ikke er ment for oss. Jeg får nesten en følelse av at jeg bryter en naturlov når jeg dykker, som om at alt som kravler, kryper, flyter og svømmer og hører hjemme i havets mørke kroker ser på meg og sier: Skal du være her?

    Jeg glir ned fra båten og blir omfavnet av bølgene. De første sekundene er desorienterende, alt jeg ser er bobler som kommer fra munnstykket og bevegelsene i vannet gjør at jeg mister litt retningssans.

    Simon Kline er masterstudent ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.
    Et innblikk i det ukjente

    Sakte, men sikkert får jeg litt bedre kontroll over hvordan kroppen min dyttes og dras av bølgene og jeg blir påminnet av havet å ta det med ro. Og der, gjemt under overflaten og den varme vestlandsdagen rett over oss, var den uendelige store undervannsregnskogen igjen.

    Den strakk seg i alle retninger, en brun eng som vaiet til og fra i klare lysstråler som brytes i vannet. Jeg var igjen kommet til tareskogens verden. Stortarens herredømme.

    Stortare er en mektig brunalge som kan vokse opp mot tre meter og bli opptil 20 år. Den er arkitekten bak mesteparten av tareskogen langs norskekysten. Selv om det ikke er den eneste taretypen vi har, mener jeg det er den mest praktfulle.

    Med et sterkt festeorgan som klamrer seg fast, en solid stilk og blader som oppdeles i flere deler som mange lange fingre, får jeg nesten en litt utenomjordisk følelse når jeg svever over alle disse bladene som koreografert svanser rundt.

    Jeg prøver å gjøre meg selv usynlig, for det er i usynligheten at tareskogen våkner til. En taskekrabbe smyger seg litt ut på bunnen, klørne klar til angrep. På kanten av skogen titter en enslig lyr ut på meg, foran valfarter noen sei forbi. Det er en bevegelse under meg og jeg skimter den karakteristiske grønnbrunlige fargen av en ulke, men på noen sekunder er den så godt kamuflert igjen i den tjukke taren at den forsvinner.

    Og her er det mye jeg ikke ser, uansett hvor usynlig jeg prøver å late som jeg er. Dette er et levende økosystem, stortare på stortare som sammen danner et kritisk habitat for andre arter.

    Livet på en stortare

    Hadde jeg dratt opp et individ av stortare hadde jeg kunne sett at hver enkelt stortare er dekket av beskjedne rødalger med poetiske navn, sånn som fagerving, eikeving, rødlo og fjærehinne, alle klamret fast til stilken på stortaren. Kanskje en nakensnegl eller to som kryper opp og ned, lett å se med sterke farger og mønstre som kan nesten bare beskrives som psykedelisk.

    Med mikroskop kan man også kanskje se et samfunn av diatomeer (mikroskopiske encellede alger), bakterier eller kanskje noen mosdyr, et fascinerende dyr som har en krans av tentakler som den bruker til å filtrere vannmassene på jakt etter mat.

    Stortare med epibionter (påvekster) på stilken. Foto: Janne Gitmark/NIVA (CC BY SA 3.0)

    Det er lett å undervurdere betydningen av tareskog som habitat. Tidligere studier utført har vist at det kan være godt over 100 000 smådyr i en kvadratmeter av tareskog.

    Og vi har mye tareskog i Norge – over 10 000 kvadratkilometer av kysten vår er kapret av tareskog som står imot havets krefter og bruser av liv. En størrelse som tilsvarer omtrent det samme som de gamle fylkene Akershus og Østfold til sammen. Dag ut og dag inn, fra sør til nord, vokter tareskogen norskekysten.

    Tarens trusler

    Men selv om det på denne vestlandsdagen virker som om tareskogen er uendelig og uforanderlig, vet jeg at den er sårbar for endringene som skjer i havet. De fleste tarearter finner vi i omgivelser med kaldt, næringsrikt og grunt vann.

    Som fotosyntetiserende alger, er tare avhengig av gode lysforhold for å kunne overleve. Små endringer i miljøforhold kan derfor ha store konsekvenser. Siden 1990-tallet har Skagerrak og Vestlandet opplevd en stor nedgang i sukkertare, en annen viktig tareart i dannelsen av tareskog langs norskekysten.

    I sukkertarens fravær har de opportunistiske trådalgene festet grepet, ullaktige alger som legger seg som et teppe over bunnen og hindrer reetablering av den artsrike tareskogen. Med økte temperaturer som følge av klimaendringer og økt avrenning fra jordbruk, avløp og akvakultur som har mørklagt vannmassene, har de rasktvoksende trådalgene fått blomstre på bekostning av stortare og sukkertare.

    Det er ikke bare i Norge at klimaendringer og menneskelig påvirkning fører til at tareskog og tarearter forsvinner. I Vest-Europa utgjør høyere havtemperaturer en trussel mot fingertare i deler av England og Frankrike.

    Den tette tareskogen langs California-kysten, som består av kjempetare, en vill og langstrakt art som kan bli over 45 meter lang, har måtte slåss mot varmere vann og overbeiting fra kråkeboller, med dramatiske konsekvenser. Det samme har man sett i Australia og Tasmania, Japan og flere områder i Alaska.

    Så lett kan den produktive og levende tareskogen forvitre i kampen mot endringer i miljøet. Tareskog er viktig i primærproduksjon, hvor sollys omgjøres til energi som kan benyttes av andre arter.

    Tareskog fanger CO2 fra atmosfæren og lagrer det mer effektivt per kvadratmeter enn skogene på land gjør. Og tareskog er et uerstattelig habitat for veldig mange arter. Hva skjer da når mye av verdens tareskog er i tilbakegang?

    Håp i den nordnorske tareskog

    Kanskje Nord-Norge kan gi litt håp. Der er nemlig mye av tareskogen på vei tilbake. Etter flere tiår der kråkeboller beitet ned tareskogen i nord, har klimaendringer og varmere vann ført til at de kaldtvannlevende kråkebollene har begynt å dø ut.

    Det varmere vannet har vist seg å være for varmt for det larvene til kråkebollene kan overleve i, men innenfor det stortaren kan tolerere. Med mindre beitepress har tareskog begynt å krype tilbake, og stortaren kan igjen innvies til dens naturlige rolle langs kysten.

    Det er en ny vestlandsdag. Jeg vet hva som skjuler seg litt lenger ut fra land og litt lenger ned i dypet. Jeg lukker øynene og minnes tareskogen og ser den for meg, som en film på et lerret. Like klart og like grenseløst som sist gang. Jeg besøker ikke tareskogen denne dagen, men jeg vet at den er der ute, valsende, voktende og ventende.

    Kilder:

    Forskning.no, NIVA, Havforskningsinstituttet og Artsdatabanken.

    Filbee-Dexter mfl: Marine heatwaves and the collapse of marginal North Atlantic kelp forests, Scientific Reports, august 2020.

    Estes mfl: Using Ecological Function to Develop Recovery Criteria for Depleted Species: Sea Otters and Kelp Forests in the Aleutian Archipelago, Conservation biology, juni 2010.

  • Hva er den brune guffa inni krabbene? Aug. 2, 2021 10:03 AM
    Hva er den brune guffa inni krabbene?
    Eivind Torgersen man 02/08/2021 - 10:03

    Om du bruker hammer, tang eller annet verktøy for å få hull på krabbeklørne, så er innsatsen verdt det når du får tilgang til det hvite delikatessekjøttet innenfor.

    For noen er festen over når klørne er fortært, men det finnes fortsatt muligheter inne i selve krabbehuset, selv om ikke alt der inne er spiselig.

    – Det første jeg gjør når jeg skal spise krabbe, er å ta ut paven, sa biolog Julie Sørlie Paus-Knudsen da NRKs vitenskapsprogram Abels tårn skulle svare på spørsmålet.

    Paven er magesekken til krabben, og den har tenner for å kverne maten.

    – Paven er ikke giftig, men den er ikke spesielt god å spise. Det samme er det med gjellene på siden av krabbehuset. De er heller ikke gode, så de skal du heller ikke spise, sa Paus-Knudsen.

    Hvis krabben har spist noe som er giftig for mennesker og dette fortsatt ligger i magesekken, vil det være giftig å spise. Som er organ er ikke paven giftig, men hvem vil spise tenner?

    Julie Sørlie Paus-Knudsen har vokst opp i Kragerø på Telemark-kysten og har spist mye krabbe. Foto: UiO
    Lever og bukspyttkjertel

    Noen ganger er det en oransje eller rosa farge inne i huset.

    – Det er på grunn av rogna, så det betyr i tilfelle at det er en hunnkrabbe. Hunkrabben har først rogna inni skallet før hun etter hvert slipper det ut, sa Paus-Knudsen, som er stipendiat ved Institutt for biovitenskap.

    Men det meste der inne er en brunaktig gjørme.

    – Denne gugga er det som heter hepatopankreas. Det er leddyrenes og bløtdyrenes svar på lever og bukspyttkjertel, sa Paus-Knudsen.

    Hepar og Pankreas er de greske navnene på henholdsvis lever og bukspyttkjertel. Også hos mennesker.

    – Det er på en måte fordøyelsessystemet, det som tar opp næring hos krabben. Vi spiser jo lever av torsk og vi spiser jo lever av dyr, så det er ikke noe rart å spise dette hos krabben, sa Paus-Knudsen.

    Etter hvert som den vokser, skifter krabben skall. Med nytt og større skall, trenger den litt tid for å fylle det opp. Ifølge Store norske leksikon er det best å bruke krabber med fullt skall når de skal serveres som menneskemat – altså krabber som er fanget rett før et skallskifte.

    Skal være forsiktig

    Man skal være litt oppmerksom når man spiser hele krabben.

    – Gravide blir for eksempel anbefalt å ikke spise brunt krabbekjøtt, sa Paus-Knudsen.

    Det er fordi hepatopankreas, denne lever-bukspyttkjertelen, kan samle opp miljøgifter. I Norge er det særlig to miljøgifter det er snakk om: tungmetallet kadmium og det som kalles polyklorerte bifenyler.

    – Kadmium kan blant annet gi beinskjørhet og nyreskader, sa Paus-Knudsen i Abels-tårn-sendingen.

    Det er Mattilsynet som setter grenseverdier for hva som er trygt å spise. Når det gjelder kadmium, varierer nivåene ulike steder i landet. Prøver som er tatt langs hele norskekysten, viser for eksempel at krabbene i Nord-Norge har mer kadmium enn krabbene i Sør-Norge.

    – Hvis du bare spiser det hvite kjøttet, kan du spise 470 krabber i året. Hvis du spiser det brune også, kan du spise 13–14 hvis vi snakker om kadmium, sa Paus-Knudsen.

    Den andre miljøgiften, polyklorerte bifenyler, som vanligvis forkortes PCB, er en gruppe kjemiske forbindelser som inneholder klor. Igjen har det mye å si hvor krabben er fanget.

    Fakta
    Abels tårn

    Sammen med programleder Torkild Jemterud svarer tre forskere på spørsmål fra lytterne om hvordan verden henger sammen.

    Abels tårn går på NRK P2 hver fredag mellom klokka 9 og klokka 11. Programmet blir også publisert som podcast.

    Her finner du alle Abels tårn-sendingene

    – PCB-nivået er veldig avhengig av område. Ved Jomfruland ved Kragerø kan du spise ti krabber. I Frierfjorden litt lenger innover i landet ved Porsgrunn, der det er mye gammel industri, bør du bare spise én krabbe i året hvis du spiser det brune, sa Paus-Knudsen.

    Selv spiser krabben alt

    Det er ikke rart at det samler seg slike uhumskheter i krabbekjøttet. Den blir blant annet kalt havets renovasjonsarbeider.

    – Den spiser jo alt, sa Paus-Knudsen.

    – Det som også er litt artig, er at man ser forskjell på fargen på hepatopankreas. Krabber lenger sør har ofte en lysere farge. Det er på grunn av dietten.

  • Dyreverdenens råeste mødre July 26, 2021 1:52 PM
    Dyreverdenens råeste mødre
    Wenche Willoch man 26/07/2021 - 13:52

    Hva har bladteger, blekkspruter og edderkopper til felles? Dette kunne vært begynnelsen på en vits, men den gang ei. Disse tre organismene er, utrolig nok, noen av dyrerikets mest omsorgsfulle, beskyttende og selvoppofrende mødre. Men hvordan kan disse ikke spesielt storslagne dyrene være gode mødre? For å forstå hvordan dette er mulig, må vi først se på hvordan de ulike dyrene lever.

    Embla Imset er masterstudent ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.
    Med barna i bagasjen

    Den lille, grønne bredtegebillen livnærer seg ved å suge næring av planter ved hjelp av en snabelliknende munn. Ikke spesielt imponerende, tenker kanskje du. Hvordan kan bredtegen uten spesielt slående attributter være en god mor?

    Som alle insekter legger bredtegen egg. Bredtegen skiller seg likevel ut ved at hunnen steller og passer på eggene, og siden på barna.

    Morsfølelsen til tegen begynner allerede ved eggleggingen. Bredtegemoren leter etter det perfekte sted å legge eggene sine.

    Hvis du plukker blomster om sommeren, har du kanskje sett henne selv?  På undersiden av blomsterbladet, hvor hun passer på de tette klyngene av egg.

    Moren beskytter ungene mot rovdyr og går til og med til angrep på insekter som er dobbelt så store som henne selv for å forsvare avkommet sitt. Det blir som om vi mennesker skulle gå til kamp mot en bjørn - uten noe annet å forsvare oss med enn hendene våre.

    Breitegen går gjerne til kamp mot insekter som er mye større enn henne selv for å forsvare ungene sine. Foto: Sandy Rae/Wikimedia Commons CC BY-SA 3.0

    Morens flate form gjør det også ideelt for ungene å gjemme seg under henne hvis farer skulle true. Ikke bare er bredtegemoren utrolig beskyttende, men skulle det oppstå problemer på bladet den lille familien lever på, kan hun ta alle ungene på ryggen og søke lykken på et nytt blad! Hvem trenger stasjonsvogn når man er sin egen bil? 

    Kanskje du ikke ble så veldig imponert over dette. Kanskje det må mer ekstrem selvoppofrelse til for å imponere deg. Noe drastisk og brutalt.

    Hva da med hele samfunn hvor alle hunnene ofrer livet sitt for å gi ungene mat?

    Frivillig edderkoppkannibalisme

    Edderkopper er kanskje ikke det første dyret du tenker på når du hører ordene «gode mødre». Så feil kan man ta.

    Stegodyphus dumicola-ungene spiser mødrene sine. Foto: Bernard Dupont/Wikimedia Commons CC BY-SA 2.0

    Edderkoppene Stegodyphus dumicola lever sammen i reder. Noe helt spesielt med denne arten er at samfunnene består stort sett av kun hunner, og alle edderkopphunnene bidrar i oppveksten til avkommet. Selv edderkopphunner som ikke er i direkte genetisk slekt med avkommene, hjelper til. Dette fenomenet kalles «allmoderskap». Edderkopphunnene pakker eggene i edderkoppspinn og vokter over dem. Etter at ungene er klekket, fôrer hunnene ungene med ufordøyd oppgulp av byttedyr. Etterhvert som ungene vokser, trenger de mer føde. Dette skaffer de seg ved å begynne å jakte ned, angripe og spise hunnene levende. En etter en.

    Kanskje heller ikke dette gjør deg overbevist. Kanskje frivillig edderkoppkannibalisme virker litt tamt og at det må mer ekstreme tilpasninger til for å forbløffe. Hva da med mødre hvis livsoppgave det er å ofre livet for ungene?

    Anorektisk blekksprut

    Enkelte arter av blekkspruter får kun ett kull med unger. Dette er fordi eggleggingen og den påfølgende «rugingen» tar livet av moren.

    California Two Spot Octopus (Octopus bimaculoides) er blant dem som sulter seg til døde i arbeidet med å gi ungene liv. Foto: Jeremy Selan, Santa Monica Pier Aquarium/Wikimedia Commons

    Etter parring søker blekkspruthunnen etter en passende hule å legge eggene sine i. Her blir hun sittende å våke over eggene sine. Blekkspruten kan legge opp til 100 000 egg, men vil dø før hun får sett noen av barna sine vokse opp. Moren gjør det til sin livsoppgave å vifte oksygenrikt vann over eggene sine og vokte over dem. Hun blir i hulen uten å bevege seg, spise eller sove. Etter hvert som tiden går, blir blekksprutmoren tynnere og tynnere. Hun blekner i fargen og blir mer og mer panisk. I enkelte tilfeller kan man se at moren begynner å rive av og spise sine egne tentakler for å overleve. Til slutt dør hun, kort tid etter at eggene har klekket. Hennes livsoppgave er fullført.

    Ekstrem morskap

    Så uansett om du er menneske, blekksprut eller insekt, å være mor er ekstremt. Heldigvis slipper vi mennesker å miste liv og lemmer for å føre arten videre.  Applaus for alle rå mødre!

    Kilder:

    Physiological Adaptations to Extreme Maternal and Allomaternal Care in Spiders

    This is why mother octopuses grimly starve to themselfes to death

    Alt for barna

  • Kvann: Søtsaken fra vikingtiden som forsvant – og gjenoppsto July 22, 2021 10:58 AM
    Kvann: Søtsaken fra vikingtiden som forsvant – og gjenoppsto
    (ikke bekreftet) tor 22/07/2021 - 10:58

    Planten kvann var i vanlig bruk i hele Norden fram til tidlig på 1900-tallet. Etter lenge å ha vært fraværende fra kjøkkenet, har nye trender brakt kvann tilbake på restaurantmenyene.

    Forskere ved Naturhistorisk museum har kombinert ulike kilder og metoder for å finne ut hvordan planten har preget menneskene i Norden gjennom tidene.

    Kvann, med det vitenskapelige navnet Angelica archangelica, er en flerårig art i skjermplantefamilien. Den kan bli inntil to meter høy og forekommer i Nord-Europa, Grønland, Færøyene og Island, og også i det østlige Sibir.

    Planten har kraftige stilker og den har lenge vært betraktet som en verdifull matkilde og ressurs. Den er kjent siden vikingtiden. I kildene blir den ofte omtalt som søt.

    Sødme med bismak

    – Jeg synes ikke at kvann smaker særlig søtt. Jeg vil heller beskrive den som litt såpeaktig selleri. Og den er ganske skarp i smaken, sier Anneleen Kool, botaniker og førstelektor ved Naturhistorisk museum.

    Dette høres ikke særlig fristende ut for matinteresserte mennesker av i dag. Hva er det da som ligger bak plantens popularitet, og hvorfor blir den omtalt som vikingenes søtsak?

    Søt eller ikke søt? Det er spørsmålet. Foto: Rolv Hjelmstad

    Søtheten er et hovedspørsmål i en studie som er gjennomført som del av forskningsprosjektet Mennesker og planter. Forskerne ville prøve å forstå hvorfor kvann har hatt en så fremtredende rolle i Norden i vikingtiden og middelalderen.

    De har studert alt fra gamle lovbøker og sagatekster til urtehåndbøker og floraer. De har også fått med seg kokker som bruker urter i matlagingen i dag.

    Mat er kultur

    – Forholdet mellom mennesker og planter kommer tydelig til uttrykk gjennom kostholdet. Plantenes smak og lukt spiller en viktig rolle for oss, sier Irene Teixidor Toneu som tar doktorgraden ved Naturhistorisk museum.

    Hun legger vekt på at kvann og andre planter har en botanisk, en kulturell og en symbolsk historie.

    – Vi dyrker planter for å bruke dem i matlagingen. En rekke planter og matrettene de inngår i, har kulturell betydning, sier Toneu.

    Etnobotaniker Irene Teixidor Toneu har forsket på kvann fra vikingtiden til i dag. Foto: NHM/UiO

    For eksempel er det i USA noen ingredienser som må inngå når man feirer Thanksgiving.

    I Catalonia er det noen ingredienser som alltid brukes til Allehelgensdag, som mandler, kastanjer og søtpoteter.

    Et tredje eksempel er italienernes bruk av hvete i pizza.

    – Måten vi definerer oss selv og vår kultur på, er ofte knyttet til hva vi spiser. På den måten kan vi si at planter er med og former oss som personer og kulturelle vesener, sier Toneu.

    Snaddermat

    Kvann inngikk i kostholdet i vikingtiden, men forskerne vet ikke sikkert hvordan vikingene brukte planten.

    Etter vikingtiden, derimot, vet forskerne en god del om bruken i Norden. Kilder fra 1800- og 1900-tallet omtaler kvann som det beste man kunne by en hedersgjest. Kvann ble brukt som godteri og turmat. Den ble betraktet som en delikatesse. Husets kvann var noe å være stolt av.

    Smaken blir beskrevet som tydelig søt i flere kilder. Men søthet, eller sødme, kan være mer enn én ting.

    LES OGSÅ: Smaker på vikingenes planter

    Smaken av kvann er blitt sammenlignet med einerbær, og den beskrives som syrlig og bitter. Kilder på Færøyene forteller at barna måtte læres å spise og like kvann for at de skulle sette pris på den som voksne, formodentlig fordi næringsinnholdet var viktig.

    Oppfatningen av søtsmak har trolig også endret seg gjennom tidene. Vikingene hadde få kilder til sukker. De vanligste var epler, honning og bær. På Island og Færøyene var stilker av kvann den eneste kilden til søtsmak fram til importert sukker ble tilgjengelig på 1600-tallet.

    Sukker og søtsmak er noe vi omgir oss med på en annen måte i dag. Dermed kan også vårt syn på søthet bli et annet.

    Fruktbarhetssymbol

    Uansett er det rimelig å anta at sødmen til kvann handler om noe mer enn bare smaken.

    – Kvann har hatt en viktig symbolsk betydning, forklarer Toneu.

    Utvalget av mat var generelt lite. På ettervinteren og våren var det særlig skrint. Kvann var mange steder den første planten som vokste seg stor nok til å kunne høstes og spises på våren og forsommeren.

    I Norge var det en utbredt skikk, spesielt blant de unge, å dra til seters og til fjells for å fråtse i kvann tidlig på sommeren. Dette ble gjerne kombinert med alkohol, dans og fest – altså en feiring av våren.

    Skikken har enkelte steder holdt seg helt opp mot vår tid. Den vitner om hvilken sosial og kulturell betydning kvann har hatt.  Planten gir assosiasjoner til «det søte liv» og tiden på året da naturen våkner til liv.

    Kildene omtaler kvann som symbol for svangerskap og kvinnelig fruktbarhet. Den unge planten, hvannkálfr på gammelnorsk, brukes som symbol for jomfru.

    Fruktbarhetstemaet har trolig sammenheng med at kvannblomsten produserer frø i store mengder, slik at planten har lett for å spre seg. Deler av blomsten er dessuten formet som en vase og kan lett bli assosiert med kvinnelige former.

    De viktige kvanngardene

    Forskerne bak studien er opptatt av samspillet mellom mennesker og planter. Plantene former mennesker, og mennesker former planter.

    – Gjennom å velge spesifikke individer med ønskede egenskaper, kan man endre den genetiske sammensetningen av en art. Dette kan gi ulike sorter og varianter, og det kan resultere i større frukter og mer søtsmak, forklarer Toneu.

    – Når det gjelder kvann, vet vi at det har vært drevet aktivt arbeid for å dyrke fram planter med større og mer kjøttfull stilk. Vi kan også slå fast at planten ble mer utbredt etter hvert. Og vi ser at planter som ble dyrket fikk høyere innhold av karbohydrater.

    – Dette gjelder spesielt for en underart som ble dyrket på Voss, vossakvann, som hadde 50 prosent høyere sukkerinnhold enn sine ville slektninger, sier Toneu.

    Fjellkvann (Angelica archangelica). Foto: Rolv Hjelmstad
    Beskyttet i Gulatingsloven

    Bare i Norge er det mer enn 700 stedsnavn som inneholder ordet kvann.  Dette er et tydelig vitnesbyrd om utbredelse og betydning.

    I Gulatingsloven nevnes kvanngårder spesielt. Den som eier og dyrker kvann, har krav på beskyttelse, og det er straff for å stjele planten.

    Kvann er også nevnt i kongesagaene. Dermed kan vi si at kvann har vært dyrket i alle fall siden 1100-tallet.

    Nye matvarer erstattet kvann

    – Planter som inngår i den lokale matlagingen, har ikke nødvendig lokalt opphav. Tomater, som er så typisk for landene ved Middelhavet, kommer fra Sør-Amerika. Matretter og kaker vi spiser til jul i Norge, inneholder krydder som kommer fra hele verden, poengterer Toneu.

    – Ideen om at tilhørighet og identitet bare er knyttet til hjemplassen, er rett og slett feil. Vi er dynamiske. Vi som mennesker, og også våre skikker og tradisjoner, endres over tid. Noe som er populært i en periode, kan gå helt ut av bruk. Spesielt i lengre perspektiv opplever vi store endringer, sier hun.

    Kvann har opplevd en lang periode med tilbakegang. Lenge var den så å si helt borte fra nordiske kjøkken. Den er blitt så ukjent at det i dag er få som i det hele tatt vet at det er en matplante eller kjenner til bruksområdene.

    Ifølge Toneu og Kool dalte populariteten tidlig på 1900-tallet etter hvert som andre matvarer fikk innpass og ble vanlige. En av konkurrentene var rabarbra, som kan brukes på lignende måte som kvann. I tillegg har økt import av sukker og kryddere bidratt til å endre matvanene våre.

    Renessanse for historisk mat

    Men kvann er på ingen måte glemt. I det nye nordiske kjøkkenet blir kvann gjenstand for fornyet interesse. I dag kan du få kvann som tilbehør på gourmetrestauranter.

    Derfor har forskerne intervjuet fire kokker knyttet til New Nordic Cuisine-restauranter i Norge og Island.

    LES OGSÅ: Norsk natur på tallerkenen

    – Kvann brukes på grunn av de aromatiske kvalitetene. Den tilfører smak og særpreg og er altså ingen hovedrett, sier Kool.

    – Kvann brukes på grunn av de aromatiske kvalitetene, ifølge Anneleen Kool. Foto: NHM/UiO

    – Den brukes på mange ulike måter; som kandisert i desserter, i hovedretter, kjøtt, fisk og egentlige alle typer retter. Hvis du skal bruke en lokal, aromatisk plante for å gi et autentisk preg på maten, er det tross alt ikke så mange planter å velge mellom i Norden, sier Kool.

    Hun mener den gamle kvanntradisjonen i Norden, med røtter tilbake i vikingtiden, oppfyller et annet viktig krav hos dagens gourmetkokker:

    – De vil ikke bare lage god mat, men også servere en historie sammen med rettene, sier Kool.

    Vitenskapelig artikkel:

    Irene Teixidor-Toneu, Karoline Kjesrud og Anneleen Kool: Sweetness Beyond Desserts: The Cultural, Symbolic, and Botanical History of Angelica (Angelica archangelica) in the Nordic Region, Journal of Ethnobiology, september 2020.

    Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Events

Sep. 2, 2021 Add to calendar

Open lectures by C. Jessica E. Metcalf and John-Arne Røttingen. The topics are the ecology and evolution of SARS-CoV-2, and translating science to policy – the case of pandemic preparedness and response.

Feb. 11, 2022 Add to calendar

Open lectures. Darwin Day is an international recognition of science and humanity, held in memory of Charles Darwin (1809-1882).

Research news