Emily Louise Gilbert Enevoldsen

• Baalsrud, Helle Tessand; Garmann-Aarhus, Benedicte; Enevoldsen, Emily Louise Gilbert; Krabberød, Anders Kristian; Dominik, Fischer, & Tooming-Klunderud, Ave [Vis alle 13 forfattere av denne artikkelen] (2026). Centromeric satellite expansion drives genome evolution in the snowy owl. Genome Biology. ISSN 1474-7596. doi: 10.1186/s13059-026-04175-y. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Comparative genomic studies in birds have revealed that bird genomes are relatively repeat-poor and stable in terms of karyotype, size, and gene synteny/collinearity compared to other vertebrates. One notable exception is the owls, with cytogenetic studies demonstrating large variations in karyotypes and the evolution of unusual centromeric satellite repeats in some species. However, there has so far not been an investigation into genome architecture and repeat landscape of owls. Here, we present a chromosome-level genome assembly for the snowy owl (Bubo scandiacus). We find that the repeat DNA content in the relatively large snowy owl genome (1.6 Gb) is among the highest reported for any bird genome to date (28.34% compared to an average of ~ 10% in other birds). The bulk of the snowy owl genomic repeat landscape consists of extensive centromeric satellite arrays that form large contiguous blocks across multiple chromosomes. These arrays represent one of the largest centromeric satellite expansions reported in birds and are consistent with rapid turnover and amplification of centromeric repeats. Using gene collinearity analyses we show that the position of the centromeres are not homologous with chicken centromeres, and are located in regions with collinearity breaks to other bird genomes due to chromosomal rearrangements. Our results support rapid satellite turnover at lineage-specific centromeres, which could have played a role in centromeric drive, reproductive isolation and speciation of the snowy owl. The extensive centromeric satellite arrays uncovered in this genome highlight centromere evolution as a potentially important driver of genome evolution in owls.

• Baalsrud, Helle Tessand; Garmann-Aarhus, Benedicte; Enevoldsen, Emily Louise Gilbert; Krabberød, Anders Kristian; Fischer, Dominik & Tooming-Klunderud, Ave [Vis alle 13 forfattere av denne artikkelen] (2024). Evolutionary new centromeres in the snowy owl genome putatively seeded from a transposable element. BioRxiv. ISSN 0362-4331. doi: 10.1101/2024.07.05.602039. Fulltekst i vitenarkiv
• Orr, Russell; Waeschenbach, Andrea; Enevoldsen, Emily; Boeve, Jeroen Pieter; Haugen, Marianne Nilsen & Voje, Kjetil L. [Vis alle 11 forfattere av denne artikkelen] (2018). Bryozoan genera Fenestrulina and Microporella no longer confamilial; multi-gene phylogeny supports separation. Zoological Journal of the Linnean Society. ISSN 0024-4082. s. 1–10. doi: 10.1093/zoolinnean/zly055. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Bryozoans are a moderately diverse, mostly marine phylum with a fossil record extending to the Early Ordovician. Compared to other phyla, little is known about their phylogenetic relationships at both lower and higher taxonomic levels. Hence, an effort is being made to elucidate their phylogenetic relationships. Here, we present newly sequenced nuclear and mitochondrial genes for 21 cheilostome bryozoans. Combining these data with existing orthologous molecular data, we focus on reconstructing the phylogenetic relationships of Fenestrulina and Microporella, two species-rich genera. They are currently placed in Microporellidae, defined by having a semicircular primary orifice and a proximal ascopore. Our six-gene phylogenetic analysis reveals that the genera Fenestrulina and Microporella are each monophyletic, with the sister clade to Microporella comprising non-microporellids. Our result hence supports the reinstatement of the family Fenestrulinidae Jullien, 1888 for Fenestrulina and genera with comparable frontal shield and ooecial morphologies. Our well-supported phylogeny, based on independent molecular data, lends credit to existing phylogenetic hypotheses based on morphological observations but does not conform to the current classification of these bryozoans. This illustrates the general need for a rethink of bryozoan higher level systematics, ideally based on both morphological and molecular data.

Se alle arbeider i NVA

• Enevoldsen, Emily; Boeve, Jeroen; Orr, Russell; Waeschenbach, Andrea & Liow, Lee Hsiang (2016). Advancing bryozoan phylogenetics: mitochondrial and nuclear genes. Fulltekst i vitenarkiv
• Enevoldsen, Emily & Boeve, Jeroen (2016). A new and improved bryozoan phylogeny. Fulltekst i vitenarkiv
• Enevoldsen, Emily (2015). Microporellid evolution – a mitochondrial story. Fulltekst i vitenarkiv
• Enevoldsen, Emily; Liow, Lee Hsiang; Voje, Kjetil L.; Orr, Russell; Shalchian-Tabrizi, Kamran & Krabberød, Anders Kristian (2014). Macroevolution through molecular and morphological lenses: a history of microporellids. Fulltekst i vitenarkiv
• Jacobsen, Karl-Otto; Baalsrud, Helle Tessand; Enevoldsen, Emily Louise Gilbert; Solheim, Roar; Øien, Ingar Jostein & Aarvak, Tomas (2025). Snøuglas økologi, genetikk og forekomst i Norge. Årsrapport 2025. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242655462. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Jacobsen, K.-O., Baalsrud, H.T., Enevoldsen, E.L.G., Solheim, R., Øien, I.J. & Aarvak, T. 2025. Snøuglas økologi, genetikk og forekomst i Norge. Årsrapport 2025. NINA Rapport 2715. Norsk institutt for naturforskning Lemensyklusen er styrende for om snøugla går til hekking eller ikke, og i 2025 ble det ikke dokumentert noen hekkinger i Norge eller Fennoskandia. I Norge var det åtte observasjoner av snøugler i 2025 som er vurdert som sikre. I tillegg er det henholdsvis to og seks antatt sikre observasjo-ner i Sverige og Finland. I 2022 ble referansegenomet til snøugla ferdig sekvensert, dette er offentlig tilgjengelig på Europena Nucleotide Archive og vil bli publisert i en artikkel som er i siste runde med revisjon. Dette refereansegenomet danner grunnlaget for sammenlikningen av 68 helgenom-sekvenserte snøugler fra ulike bestander. Basert på dette datasettet med helgenomdata og over en million markører, finner vi ingen antydning til populasjonsstruktur, på tross av den vidstrakte utbredelsen til snøugla (individene fra de ulike områdene er blandet). Dette mønsteret stemmer overens med funn i to tidligere studier. Antydningen er dermed at snøugla har en høy mobilitet, og at den globale populasjonen er tett sammenkoblet. Vi har estimert den effektive populasjonsstørrelsen til snøugla de siste 1600 årene, og ser at det har vært flere perioder med vekst og nedgang, med en tydelig nedgang de siste 100 årene. Basert på resultatene i denne analysen ligger dagens globale populasjonsstørrelse på rundt 15 000 individer. Raptor Research Foundation hadde lagt sin årlige konferanse til Costa Rica i oktober 2025. På denne konferansen deltok snøugleprosjektet, og vi presenterte resultatene fra vårt arbeid med satellitt telemetri på arten i Norge. Vi fikk også gjennomført et møte med de ti ISOWG-medlemmene som deltok på konferansen. Fokus var en statusoppdatering og prioritering for videre arbeid i arbeidsgruppa.

• Jacobsen, Karl-Otto; Baalsrud, Helle Tessand; Enevoldsen, Emily Louise Gilbert; Solheim, Roar; Øien, Ingar Jostein & Aarvak, Tomas (2024). Snøuglas økologi, genetikk & forekomst i Norge. Årsrapport 2024. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242653598. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Lemensyklusen er styrende for om snøugla går til hekking eller ikke, og i 2024 ble det ikke dokumentert noen hekkinger i Norge eller Fennoskandia. I Norge var det 26 observasjoner av snøugler i 2024 som er vurdert som sikre. I tillegg er det henholdsvis åtte og seks antatt sikre observasjoner i Sverige og Finland. I 2022 ble referansegenomet til snøugla ferdig sekvensert. Dette er nesten komplett og danner grunnlaget for senere analyser. Vi reanalyserte det fullstendige datasettet i 2024, som består av 68 helgenomsekvenserte snøugler fra ulike bestander. Basert på dette datasettet med helgenomdata og over en million markører, finner vi ingen antydning til populasjonsstruktur, på tross av den vidstrakte utbredelsen til snøugla (individene fra de ulike områdene er blandet). Dette mønsteret stemmer overens med funn i to tidligere studier. Antydningen er dermed at snøugla har en høy mobilitet, og at den globale populasjonen er tett sammenkoblet. Vi har estimert den effektive populasjonsstørrelsen til snøugla de siste 1600 årene, og ser at det har vært flere perioder med vekst og nedgang, med en tydelig nedgang de siste 100 årene. Basert på resultatene i denne analysen ligger dagens globale populasjonsstørrelse på rundt bare 25 000 individer.

• Jacobsen, Karl-Otto; Øien, Ingar Jostein; Aarvak, Tomas; Solheim, Roar; Baalsrud, Helle Tessand & Enevoldsen, Emily Louise Gilbert (2023). Snøuglas økologi og forekomst i Norge. Årsrapport 2023. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242652089. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Lemensyklusen er styrende for om snøugla går til hekking eller ikke, og sommeren 2023 skulle etter forventingene ha en lementopp. Det ble i 2023 kun dokumentert én hekking av snøugle i Norge – den eneste kjente hekkingen i Fennoskandia. Forrige hekkesesong var i 2015. Den forventede hekkesesongen i år ble stort sett spolert da lemenbestanden kollapset pga. ising vinteren 2022/2023, noe som også skjedde vinteren 2018/19. I Norge har vi 24 observasjoner av snøugler i 2023 som vi har vurdert som sikre. I tillegg ble det gjort 21 sikre observasjoner i Finland, og kun tre sikre snøugleobservasjoner i Sverige. Dette er langt færre enn i de gode hekkeårene 2011 og 2015. Det var også færre enn i 2019, da det ikke var noen kjente hekkinger. I 2023 er det ferdigstilt datasett for populasjonsgenomikk, som nå består av 68 helgenomsekvenserte snøugler fra ulike bestander. Vi har gjort en del foreløpige analyser basert på deler av datasettet, og finner ingen antydning til populasjonsstruktur eller genetiske forskjeller mellom individer fra ulike geografiske regioner. I 2024 vil vi undersøke den demografiske historien til snøuglene for å få innblikk i hvordan populasjonsstørrelsen har endret seg over tid, samt genetisk diversitet hos denne arten. Dette vil kunne gi en pekepinn på om snøugla kan tilpasse seg endringer i miljøet.

Se alle arbeider i NVA