I dag tenkte jeg vi skulle forflytte oss fra bokhyllen til DVD-hyllen og plukke ut Bevis, en film fra 2005 regissert av John Madden (kjent blant annet fra Shakespeare in Love og The Best Exotic Marigold Hotel) og med Gwyneth Paltrow, Anthony Hopkins og Jake Gyllenhaal i de viktigste rollene. Grunnen er at de alle spiller - matematikere.
Anthony Hopkins fremstiller Robert Llewellyn, en engelsk matematiker som gjorde banebrytende arbeider mens han var i tyveårene, men som siden har hatt store psykiske problemer. Han har beholdt stillingen ved University of Chicago, men bortsett fra noen lysere perioder innimellom, trenger han pleie fra sin yngste datter Catherine (Gwyneth Paltrow) som har gitt opp sine egne matematikkstudier for å ta seg av faren. Jake Gyllenhaal spiller Hal Dobbs, en strevende doktorgradsstudent som fortsatt ikke har gitt opp håpet om å få noen gullkorn ut av Robert Llewellyn.
Det burde han kanskje, for når filmen åpner, er Llewellyn akkurat død, og vi treffer ham først i en drømmescene med datteren Catherine. Hal gir seg imidlertid ikke - Llewellyn etterlater seg et rom fullt av notatbøker, og kanskje finnes det noen perler der? Det meste er bare sprøyt, men én bok inneholder et bevis for et revolusjonerende nytt teorem. Men hvem er forfatteren - er det Llewellyn som har hatt et siste klart øyeblikk, eller er det Catherine som har fortsatt sine matematikkstudier på egen hånd? Har hun arvet farens begavelse - og kanskje også hans sykdom?
Selv om Paltrow er glimrende i hovedrollen (sjelden har man sett en Hollywood-stjerne mindre glamorøs gjennom en hel forestilling), er ikke filmen spesielt god. Manuskriptet har klare inkonsistenser - særlig når det gjelder Robert Llewellyns sykdom - og det lever i stor grad på gamle myter: det gale geniet, matematikere som når toppen tidlig i tyveårene osv. Skildringen av matematikermiljøet er imidlertid ganske godt med ett unntak: Hals skildring av matematikkonferanser som orgier i alkohol, amfetamin - og forelesninger. Selv om det finnes kjente matematikere som har ligget under for både alkohol og amfetamin, tror jeg ikke norske foreldre behøver å bekymre seg overvettes over disse tingene om deres barn skulle velge en matematisk karriere.
De norske undertekstene hjelper ikke alltid på opplevelsen. Når Hals innrømmelse av at han har lært mer matematikk av Catherine "than in all of grad school", blir oversatt med at han har lært mer av henne enn i hele videregående, har komplimenten tapt mye av sin styrke.
Det finnes imidlertid oversettere som fortsatt tar yrket på alvor. I 2003 satte Trøndelag Teater opp stykket av David Auburn som filmen bygger på. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk til, men på et eller annet vis havnet jeg opp som matematisk konsulent for oversetteren Kyrre Haugen Bakke. Det var en fascinerende innføring i oversettelsens verden der spillbarheten spilte en like viktig rolle som korrektheten. Jeg husker vår frustrasjon da rekorden for verdens største kjente primtall ble slått, og det nye tallet var mye vanskeligere å uttale enn det forrige (vi holdt oss til det gamle!).
Jeg fikk aldri somlet meg til å se forestillingen, men den ble en stor triumf for Laila Goody som fikk Heddaprisen for rollen som Catherine. I det hele tatt har filmen og teaterstykket utløst et lite skred av utmerkelser - David Auburn fikk Pulitzerprisen for stykket, og Gwyneth Paltrow ble nominert til en Golden Globe for rollen som Catherine. Og hennes rolletolkning er utvilsomt den beste grunnen til å se filmen!