Primtallenes påståtte ensomhet

bokomslag

Av og til leser man bøker man ikke helt vet om man liker eller ikke. Så lenge man ikke er profesjonell anmelder og skal dele ut stjerner eller terningkast, er ikke dette noe stort problem – man kan bare leve lykkelig videre i en blandet tilstand av ros og ris, og snart er boken glemt. Men noen bøker gir seg ikke så lett, de nærmest insisterer på at man skal gjøre seg opp en mening om dem.

For meg er Primtallene ensomhet av Paolo Giordano en slik bok. Den gikk meg tydeligvis hus forbi da den ble utgitt på norsk for over ti år siden, og det til tross for at den var en internasjonal suksess som både var blitt filmatisert og fått den høythengende Strega-prisen. Problemet med boken er at jeg aldri får bestemt meg for om jeg skal betrakte den som en litt kynisk sammensmøring av temaer som er i tiden (mobbing, spiseforstyrrelser, selvskading, seksualangst, forrådte kvinner, homoseksualitet, overfølsomhet, høytpresterende barn osv.), eller om jeg skal se på den som en artistisk og velkomponert studie i utenforskap. Boken har utvilsomt en del litterære kvaliteter både i den episodiske komposisjonen og i en del slående bilder, men samtidig sitter man innimellom med et inntrykk av at boken er mer kalkulert enn følt og at forfatteren ikke går av veien for å benytte noen av kiosklitteraturens billigste knep for å holde leserne fanget.

Heldigvis er det ikke bare jeg som er splittet. Går man til bokens side på "Goodreads", får man en usedvanlig blanding av toppkarakterer og bunnkarakterer, med relativt få vurderinger i midtsjiktet. Det virker som om leserne enten blir fanget av boken eller ikke. Mange av de misfornøyde virker litt forurettet over å ikke ha fått den boken de ventet seg, men hva de har ventet seg, kan være alt fra en tåreperse til en kunstroman. En del er kritiske til persontegningen, men man kan også se på den litt stiliserte fremstillingen som et litterært grep. I det hele tatt er det ikke så lett å bestemme seg, og man kan ikke bare la hodet overlate vurderingen til hjertet, for hjertet er like splittet som hodet.

Boken handler om to skadeskutte sjeler, Alice og Mattia, som begge har fått en tung start i livet. Alice faller stygt i skibakken som sjuåring og må leve med et skadet bein. Mattia har en mentalt tilbakestående tvillingsøster som han sliter med å akseptere, og som en dag forsvinner mens han har ansvaret for henne. Både Alice og Mattia har problemer med å få kontakt med andre mennesker, og de få gangene de prøver, går det gjerne galt. De treffer hverandre og fornemmer et slektskap, men det blir aldri noe mer ut av det enn et litt skjørt vennskap. I bokens bildeverden er de som tvillingprimtall – tettere forbundet enn primtall flest, men likevel adskilt av et mellomliggende partall.

Alice gifter seg isteden med en lege hun ikke har så mye til felles med, mens Mattia skaper seg en karriere som matematiker. Etter doktorgraden får han en postdoktorstilling i et land der de holder seg med bokstaven Ø (det er ikke så mye spesifikt man får høre om stedet, og jeg tror det er fåfengt å lete etter en konkret modell), og der han lever en eneboertilværelse i en nesten uinnredet leilighet. Den eneste han omgås, er en kollega han samarbeider med. Mot slutten av romanen gjør de tilsynelatende et gjennombrudd innenfor algebraisk topologi, men vi får ikke vite noe om konsekvensene. Skildringen av matematikerlivet – både forskning og undervisning – er tilforlatelig (forfatteren har en doktorgrad i partikkelfysikk), men vi får håpe at de fleste unge matematikere lever et litt mindre ensidig og monomant liv. På slutten av romanen treffer Alice og Mattia hverandre igjen, men de siste scenene er uavklarte og foruroligende.

Det får være nok. Jeg kan fortsatt ikke bestemme meg og må overlate avgjørelsen til leserne...
 

Publisert 1. mars 2021 13:44 - Sist endret 1. mars 2021 13:53