Nøytronstjerner

Når tunge stjerner eksploderer som supernova, kan det bli igjen en bitteliten rest - en nøytronstjerne. Denne har typisk en diameter på 20 km. Selv om den er liten, er den svært tung: Opptil 3 ganger Solens masse er pakket inn i dette lille volumet. Dette gjør materien ekstremt tett. En bit på størrelse med en sukkerbit av nøytronstjerne-materie ville på Jorden veie like mye som Mount Everest! Nøytronstjerner roterer gjerne meget raskt. De kan rotere opptil flere hundre ganger per sekund (Jorden bruker 24 timer på en omdreining). De kan også ha ekstremt kraftige magnetfelter. I kombinasjon foråsaker magnetfeltene og den hyperraske rotasjonen jetstråler og lysbunter som sveiper gjennom verdensrommet. Treffes Jorden av lysbunten, ser vi en pulsar. Den mest kjente er Krabbepulsaren som blinker 30 ganger i sekundet.

Navnet nøytronstjerner skyldes at disse stjernene stort sett består av nøytroner. Vanlig materie på Jorden og andre steder består av protoner og nøytroner i en atomkjerne som er omsvermet av elektroner. I det fantastisk energirike øyeblikket da nøytronstjernen dannes i midten av supernovaeksplosjonen er trykk og tetthet så ekstreme at elektronene blir presset inn i protonene. Resutatet blir nøytroner. I sentrum av en nøytronstjerne er tettheten så ekstrem at materien kan over i enda merkeligere former - kanskje hyperoner.

Det ble nylig oppdaget en enslig nøytronstjerne bare 200 lysår fra Jorden. Siden denne er såpass nære, er det lettere å studere den enn de mye fjernere nøytronstjernene man ellers kjenner til. Under supernova-eksplosjonen som dannet nøtronstjernen, fikk den et "spark" som slengte den i stor hastighet gjennom rommet. Slike "spark" skyldes at supernovaeksplosjonene ikke er helt kulesymmetriske - de er noe kraftigere på den ene siden enn på de andre sidene. Virkningen blir den samme som i en rakettmotor - gassen går den ene veien og raketten den andre.

Nøytronstjerner kan kollidere. Dette kan skape ekstreme fysiske fenomener, blant annet gammaglimt. I de seneste årene har svært kraftige datamaskiner tillatt forskergrupper å simulere hva som skjer under slike kollisjoner. Noen nøytronstjerner har ekstremt kraftige magnetfelt, selv til nøytronstjerner å være. Disse kalles magnetarer.