Aktuelt innen forskning

  • Anneleen Kool Smaker på vikingenes planter 8. apr. 2020 09:50
    Smaker på vikingenes planter
    Morten S. Smedsrud – Apollon ons 08/04/2020 - 09:50

    Plyndringstokt og handelsreiser tok vikingene til nye deler av verden. Med seg hjem igjen hadde de ukjente planter og urter som raskt ble en del av den nordiske matkulturen. 

    Fakta
    People and plants/Mennesker og planter

    Forskningsprosjekt i regi av Naturhistorisk museum i samarbeid med Kulturhistorisk museum 2018 – 2021.

    Skal gi ny kunnskap om plantebruk i Norden fra vikingtiden til i dag.

    Tildelt 8,5 millioner av SAMKUL-midlene, som er Forskningsrådets program for forskning på samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger.

    Er av Kunnskapsdepartementet fremholdt som eksempel på god tverrfaglig forskning.

    Samarbeidspartnere: Max Planck-instituttet, University of Bristol, Maaemo restaurant, Norges sopp- og nyttevekstforbund.

    Les mer om prosjektet.

    – De eksperimenterte med hva man kunne dyrke og bruke i matlagingen så langt nord, forteller førstelektor Anneleen Kool ved Naturhistorisk museum.

    Den tids planter, blomster og grønnsaker er visnet hen. Men det finnes noen spor til hvordan de ble dyrket og brukt. Forskningsprosjektet «Mennesker og planter» studerer plantemangfoldet i Norden fra vikingtiden og fram til i dag. Forskerne lager nå en stor database med plantekunnskap samlet inn over hele Norden. 

    – Vi har i dag 7000 eksempler på hvordan planter er brukt historisk og frem til nå. Databasen fylles stadig opp av etnobotaniske kilder, historiske kilder, norrøne tekster, ikonografisk materiale og arkeologisk materiale, forteller Kool.

    Forskerne kombinerer data fra mange forskjellige fagfelt, blant annet i området der arkeologien møter botanikken, i arkeobotanikken.– Arkeobotanikere arbeider med å slå fast hvilke arter ulike sporer, pollen, frø eller treverk tilhører. For eksempel kan kullrester funnet i et ildsted si noe om hvilke tresorter som har vært hugget og brukt i nærheten av bosettingen. 

    Den geniale humlen

    Det er ingen myte at vikingene likte sitt øl. En sentral ingrediens i nesten all ølbrygging i dag er humle, en slyngplante som tilhører hampefamilien. 

    – Humle er en genial ingrediens i øl. Den tilsetter god smak og aroma, balanserer søtheten og dreper bakterier. Der man før trengte tre ingredienser, gjør humlen alt i ett, sier Kool. 

    Humle har vært dyrket i Norden siden førkristen tid, så det er neppe riktig at munkene var de første ølbryggerne. Foto: Wouterhagens/Wikipedia

    Så viktig ble humlen i vikingtiden og senere at det i en av Norges eldste lovtekster, Frostatingsloven, særlig slås fast at man vil få bøter for å stjele annen manns humle. 

    Humlen ble dyrket, men vokste også vilt i Norden. Hvordan slå fast at humlefunn i dag stammer fra ølbrygging? – Det er bare hunnplanten som brukes til brygging av øl. Dersom den har vokst vilt i området vi undersøker, vil vi finne like mange hann- som hunnplanter. Hvis det er overvekt av hunnplanter, har den vært dyrket, forteller Kool.

    Det pågår stadig en kulturkamp om ølets opprinnelse. Mange vil ha det til at ølbrygging med humle ble oppfunnet av munker. Det stemmer ikke, viser nyere forskning. – Det er gravd opp humle fra vikingtid i byen Ribe på Vest-Jylland og i Hedeby i Nord-Tyskland, på det historiske markedet Kaupang nordøst for dagens Larvik og på andre steder i Sør-Norge, i noen tilfeller i øsekar. Dette viser at humle ble brukt, kanskje også til ølbrygging, i Norden før området ble kristnet, mener Kool. 

    Humlegårder måtte inn på kartet

    Humlen var så viktig at humlegårder på 1600-tallet dukket opp på strategiske, militære kart.  Øl var såpass viktig som en type «flytende brød» at humle trengtes for å unngå sult blant befolkningen og i hæren.

    Da landet ble kristnet, videreførte vikingene kjente ritualer samtidig som de ble gitt nytt innhold.

    – Ølets betydning i overgangsritualer var viktig i førkristen praksis, men ble opprettholdt også i kristne ritualer og velsignelser, forteller Karoline Kjesrud ved Kulturhistorisk museum. 

    For eksempel sendte erkebiskopen i Nidaros i 1242 et brev til Paven, der han lurte på om det var greit å bruke øl til dåpsritualet. Det falt ikke i god jord hos Guds stedfortreder i Roma. 

    – Det ble blankt avslått, smiler Kjesrud.

    Hjelp fra tyske lingvister

    For å kartlegge hvordan kunnskapen om bruken av planter kan ha spredt seg i middelalderen, har botanikere og andre forskere sett utenfor sitt eget fagområde. For å forstå plantekunnskapens «evolusjon», samarbeider forskerne ved Naturhistorisk museum med lingvister ved Max Planck-instituttet i Jena i Tyskland. 

    – Tanken er at kunnskap om planter sprer seg på en liknende måte som språket vårt. Kollegaene ved Max Planck-instituttet i Jena har utviklet et slektstre for språk som viser hvordan nordiske språk har utviklet seg, forteller Kool. 

    Forskerne bruker så dette slektstreet til å analysere hvor og når visse typer plantebruk har oppstått. For eksempel dersom en plante er brukt som mat i Norge, på Færøyene og på Island, men ikke i Sverige og Danmark. 

    – Hvis den samme planten i tillegg dukker opp som matplante i sagaene, i arkeobotaniske funn på Sørlandet og i norrøne kilder, blir det mulig å følge bruken av planten gjennom tiden. Vi kan da regne ut sannsynligheten for at denne måten å bruke planten på har oppstått i Norge for deretter å spre seg vestover. Dette blir enda mer interessant om man så sammenligner det med populasjonsgenetiske data fra samme plante.

    Er du interessert i forskningsnyheter om planter, realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

    Plantebasert kost
    Planten kvann forsvant fra middagsbordet etter vikingtiden, men er i dag på vei tilbake gjennom fenomenet «new nordic cuisine», eksemplifisert ved restauranter som Maaemo i Oslo. Foto: UIO

    Det er lett å se for seg at de krigerske vikingene spiste seg inn til margen og beinet på dyrene de felte eller holdt som husdyr. Sannheten er at de sannsynligvis hadde et kosthold som en vegetarianer i dag ville nikket anerkjennende til.

    Fakta
    Kvann og slaget ved Svolder

    Kvann er av få planter som blir omtalt i sagaene.

    Ifølge Snorre ga Olav Tryggvason en kvannstilk til sin frue, Tyra. Den danske kongsdattera ga ham prompte beskjed om heller å komme seg sørover og hente arvegodset hennes og antydet at Olav var redd for broren hennes, danskekongen. Det kunne ikke Olav leve med, og han dro mot Danmark.

    Kongen fant sitt endelikt i slaget ved Svolder, overfalt av en allianse der blant andre Tyras bror, Svein Tjugeskjegg, deltok.

    En av plantene som sto høyt på vikingmenyen, er kvann – senere katalogisert som Angelica archangelica. I vikingtiden var kvann en av landets viktigste viltvoksende og dyrkede mat- og medisinplanter.

    – Kvann forsvant etter hvert fra matlagingen hos de fleste, men er i ferd med å gjeninnføres gjennom den stadig voksende interessen for «new nordic cuisine», eksemplifisert gjennom restauranter som Maaemo i Oslo, forteller Kool. 

    Særlig tiltalende var den nederste delen av bladstilken. 

    – Den var «the sweet bite». De spiste den omtrent som vi i dag spiser epler. I dag steker man også røttene til kvann og bruker frøene i matlaging. Samene og islendingene spiser fortsatt stilken rå. 

    Vikingene tok etter alt å dømme med seg kvann som de plantet på nye bosteder.

    – Den ble mest sannsynlig fraktet til Island og Grønland på skip. Det inuittiske navnet er også ganske likt, kuannit. Det kan selvfølgelig hende at kvannen fantes der fra før og at det kun er navnet de har importert, men det ser vi på som mindre sannsynlig, sier Kool. 

    Også kvann ble tidlig lovregulert. 

    – Det fantes egne lovtekster for hva man kunne gjøre hvis noen tok den fra gården din. Noe av grunnen var at planten egnet seg til mer enn matauk. Kvann ble blant annet brukt som medisin mot den fryktede pesten.

    Humlens hemmelige liv

    Gjennom databasen blir det mulig for forskerne å sammenligne data fra ikonografiske kilder med de arkeobotaniske kildene og moderne plantebruk og få et helhetlig overblikk over hvordan plantene kan ha vært brukt. Noen ganger gjør de funn som er egnet til direkte, naturvitenskapelig undersøkelse. 

    – I de tilfellene vi finner fysiske rester av humle fra tidsperioden vi undersøker, ønsker vi å DNA-teste dem, forteller Kool.

    Ved å finne ut mer om for eksempel humlens genetiske historie og gjennom å sammenligne moderne humle med de gamle restene, håper forskerne å finne ut om humlen vokste naturlig i Norden eller om den er importert fra sydligere strøk og i så fall når omtrent.

    – Vi jobber med denne metoden, men det er en tidkrevende og kostbar prosess, så resultatene ligger litt fram i tid.

    Artikkelen ble først publisert i Apollon

    Les mer om dette prosjektet på Titan.uio.no:
  • Endoskopi, galleblæreoperasjon Han tilbyr legene et ekstra øye 7. apr. 2020 15:00
    Han tilbyr legene et ekstra øye
    Dag Inge Danielsen tir 07/04/2020 - 15:00

    Leger kan være superdyktige og påpasselige i sitt arbeid, men likevel overse små indre skader når de undersøker pasientens mage- og tarmsystem. Dataingeniøren Konstantin Pogorelov på Simula Research Laboratory mente at det var rom for betydelige forbedringer. Så han utviklet DeepEir, et medisinsk multimediasystem for å oppdage og lokalisere uregelmessigheter og tegn på sykdom i fordøyelsessystemet.  

    Fakta

    Simula Research Laboratory

    Forskningsinstitutt etablert i 2001.

    Eies av Kunnskapsdepartementet.

    Har en samarbeidsavtale med Universitetet i Oslo.

    – Egentlig dreier det seg om datakraft. Mitt doktorgradsprosjekt handlet opprinnelig om å skaffe tilstrekkelig prosesseringskraft til å bearbeide og analysere enorme datamengder på kort tid, noe som ellers tar uker og måneder. Da jeg var kommet i gang, så jeg behovet for å finne et bruksområde der denne datakraften faktisk kan løse problemer i hverdagen.

    Dette forteller Konstantin Pogorelov, som hadde jobbet med skybaserte robotsystemer i hjemlandet Russland i flere år, men var på utkikk etter nye og større utfordringer. Så fant han en annonse fra Simula Research Laboratory på Fornebu utenfor Oslo, som søkte etter en doktorgradsstipendiat. I november 2019 forsvarte han doktoravhandlingen sin ved Institutt for informatikk på UiO.

    De virkelig store oppgavene

    Pogorelov har ti års erfaring med å undervise i ulike programmeringsspråk. Han har vært med på å utvikle avanserte robotsystemer for bruk i industriproduksjon og kjernekraftverk. Han har jobbet mye med distribuerte systemer, bestående av inntil hundre samarbeidende noder (knutepunkter). Og han tok sin russiske doktorgrad da han var 26 år gammel.

    – Når du utvikler programvare, kan du gå fram på to ulike måter. Du kan selv kode og bygge alt fra bunnen. Eller du kan benytte deg av frameworks, som er datasett som tilbyr generell funksjonalitet av ulike slag, forklarer Pogorelov.

    Ved å basere seg på frameworks er det mulig å utvikle avanserte, distribuerte løsninger på plattformer som består av en rekke noder koblet sammen i klynge.

    – Min drøm var å lage nettopp dette, et system som andre kan ta i bruk for de virkelig store oppgavene. Jeg trengte rett og slett en utfordring for å teste systemet, et praktisk bruksområde, og da ble medisin det naturlige valget, siden den medisinske forskningen hele tiden søker å finne svar på nye og viktige spørsmål. Dessuten er min kone erfaren patolog, så hun vet mye om medisinske spørsmål. Dermed falt valget på det gastro-intestinale systemet hos mennesket, altså vårt mage- og tarmsystem.

    Kamera i halsen
    – Det var et stort øyeblikk da jeg forsto at vi faktisk kan hjelpe legene og tilby dem et ekstra øye, sier Konstantin Pogorelov. Foto: Dag Inge Danielsen/UiO

    For å undersøke fordøyelsessystemet brukes i første rekke ulike former for endoskopi, som innebærer å føre et langt, fleksibelt rør utstyrt med videokamera ned i halsen eller gjennom endetarmen. Det mest avanserte er trådløst kapselendoskop, som består av et bittelite kamera bygget inn i en kapsel på størrelse med en vitaminpille. Når denne svelges og sakte beveger seg gjennom mage- og tarmsystemet, overføres tusenvis av bilder til en enhet som er festet på kroppen.

    Dette er altså levende bilder, video i sanntid, noe som innebærer at legene kan gjøre mye mer detaljerte og omfattende undersøkelser enn MR og CT. Men dynamisk informasjon innebærer også helt andre datamengder – og dermed utfordringer med å gjøre om dataene til forståelig og nyttig informasjon for legen.

    Det er på dette området at Pogorelov har lagt ned det aller meste av sin innsats. Han bruker standard metoder for Computer Vision, det vil si innhente, bearbeide og analysere bildedata.  Så kombinerer han dette med Convolutional Neural Networks (CNN), Generative Adversarial Networks (GAN), kunstig intelligens (AI), dyp læring, og resultatet blir – etter noen år med programmering, eksperimentering, prøving og feiling og noen runder med grensesnittdesign – til DeepEIR.

    Krevende maskinlæring

    Konstantin Pogorelov sliter litt med å forklare hvor mye som kreves for å utvikle noe slikt. Eller kanskje er det Titan-journalisten som synes det er vanskelig å forstå. Vi er jo vant til å søke etter bilder via Google og tar det for gitt at vi får opp resultatene i løpet av tidels sekunder. Vi glemmer da hvilke enorme utviklingsressurser som er investert og hvordan tusenvis av noder samarbeider for å hente inn og vise innholdet på null komma niks.

    – For oss kan det ta en eller to uker å kjøre ett eksperiment med bildegjenkjenning på én maskin. Det sier noe om hvor mye datakraft som trengs. Hvis vi da har gjort en liten programmeringsfeil, går det minst én uke til. Derfor har jeg vært opptatt av å utvikle metoder for å få ulike systemer til å samarbeide, at det må skje raskt og at datakapasiteten utnyttes mest mulig effektivt, sier Pogorelov.

    – Som i eksemplet med undersøkelse av fordøyelses- og tarmsystemet, vil legen trenge å lese av resultatene i sanntid. Da er det avgjørende å få opp bilder som er høyoppløste nok til å kunne skille polypper og lesjoner fra ufarlige flekker og tilfeldige skygger i bildet.

    For å få det til å fungere i praksis, må systemene lære å kjenne igjen hva som er hva, og denne maskinlæringen krever enormt mye tid og datakraft.

    Et ekstra øye for legene

    – Etter å ha jobbet med dette i årevis, var det en fantastisk tilfredsstillelse å oppleve at DeepEIR faktisk fungerte. Det gikk raskt, nøyaktighet og presisjon var på topp, og alt klaffet. Det var et stort øyeblikk, for da forsto jeg at vi faktisk kan hjelpe legene og tilby dem et ekstra øye.

    Det spesielle med DeepEIR er at det er et omfattende og helhetlig system som tar seg av en rekke oppgaver – fra å hente inn data til å bearbeide og analysere dem til å fremstille og presentere resultatene. De fleste kollegene på Simula konsentrerer seg om ett enkelt område eller én del av prosessen. Pogorelov er derfor stolt av å ha utviklet det han kaller et holistisk multimediasystem.

    – Dessuten er jeg fornøyd med at vi har publisert en lang rekke av våre datasett i open source (med åpen kildekode), slik at andre forskere får tilgang til sårt tiltrengt medisinsk informasjon.

    Oppdager skogbrann fra verdensrommet

    Nye medisinske metoder må gjennomtestes og dokumenteres, på lignende måte som medisiner, før de kan tas i bruk i pasientbehandlingen. Prosessen er i gang, men det vil trolig ta ganske lang tid før DeepEIR kan brukes på sykehusene.

    Derfor vil vi kanskje oppleve at Pogorelovs nye metodikk blir tatt i bruk på et annet område først. Da beveger vi oss fra kroppens indre til jordens ytre. Satellitter brukt til å overvåke naturkatastrofer og skogbranner er nemlig et aktuelt bruksområde.

    Det var en viktig oppdagelse, og et eureka-øyeblikk, da Pogorelov og kollegene forsto at den samme teknologien som brukes i DeepEIR fungerer på satellittbilder. Han håper å kunne bidra til at skogbranner og flommer i avsidesliggende områder kan oppdages raskere enn i dag, noe som kan få store følger for både miljøet og menneskers overlevelse.

    Kan avsløre deep fake

    Nok et mulig bruksområde er å skjelne falske fra ekte bilder. Såkalte deep-fake bilder blir stadig mer utbredt og kan være umulige for det menneskelige øyet å avsløre.

    – I en stadig mer komplisert verden, der ulike krefter forsøker å manipulere informasjonen vi mottar, er det vårt ultimate mål å hjelpe mennesker og maskiner med å skille det falske fra det ekte.

    – Hva driver deg?

    – Jeg har en indre drivkraft. Jeg synes det er spennende å forske seg fram til svar på komplekse problemer. Men det handler også om at jeg ønsker å bidra til å løse noen av vår tids store utfordringer. Og det er jo fantastisk hvis flere kan overleve dødelige sykdommer og naturkatastrofer.

  • Wollemia nobilis Dinosaur-treet Wollemia ble reddet i siste øyeblikk 13. mars 2020 11:19
    Dinosaur-treet Wollemia ble reddet i siste øyeblikk
    Anne Finnanger fre 13/03/2020 - 11:19

    Den australske fjellklatreren, friluftsmannen og skogvokteren David Noble var på en tur i Wollemi nasjonalpark i 1994. Den store og stedvis uframkommelige parken ligger i provinsen New South Wales, ikke langt fra Sydney. Den omfatter flere unike økosystemer, inkludert fuktig regnskog og våtmarksområder. Store deler av parken har dramatiske geologiske formasjoner av høye, stupbratte sandsteinklipper og dype kløfter. 

    Noble rappellerte ned en bratt klippevegg langt inne i parken, i et område hvor folk sjelden eller aldri tar seg fram, stupte utfor en foss og landet velberget i iskaldt vann i bunnen av en dyp og trang kløft. I kløfta vokste noen trær han aldri hadde sett før. 

    Kun kjent fra fossiler

    Trærne viste seg å være ukjente, ikke bare for ham, men også for vitenskapen, en helt ny art. De eneste som dro kjensel på dem, var paleontologer, som studerer fossiler fra jordas fjerne fortid. De hadde sett og studert fossiler av slike trær, men disse fossilene var fra 50 til 200 millioner år gamle. Man hadde trodd at slike trær var utdødd for lengst.  «Det er som å finne en levende dinosaur!» sa professor Carrick Chambers, direktør for the Royal Botanic Garden i Sydney.

    Arten fikk navnet Wollemia nobilis – «Wollemia» etter funnstedet og «nobilis» - vel, her ligger det en finurlig dobbel tanke bak; «nobilis» betyr nobel, ærverdig, flott, men ble også valgt for å referere til finneren David Noble.

    Eneste ville bestand i verden
    Wollemia nobilis er den eneste representanten fra en gruppe planter som før 1994 kun var kjent fra fossilmateriale. Foto: NSW National Parks and Wildlife Service

    I alt er det færre enn 200 trær i kløften. Det er vanskelig å telle dem nøyaktig, siden de gjerne sender opp flere stammer fra samme rot, slik at det fremdeles er uklart hvor mange unike individer det egentlig er. DNA-prøver viser så lite genetisk variasjon at det faktisk er mulig at hele klyngen er ett eneste klon – altså egentlig ett eneste individ med mange «sideskudd».  Uansett hvordan man teller dem, er det en knøttliten populasjon, og den er derfor veldig sårbar. 

    Etter den sensasjonelle oppdagelsen har australske myndigheter tatt mange grep, både for å beskytte trærne og for å oppformere dem for om mulig å skape en mindre sårbar og mer levedyktig bestand.

    Første prioritet ble derfor å sanke frø og ta stiklinger og prøve å dyrke flere av dem. Siden de var en helt ukjent art, var det jo heller ingen som visste hva slags vekstforhold de krevde og hva som skulle til for å lykkes med å dyrke dem utenfor dette ene voksestedet. Men i løpet av noen år fikk gartnere og botanikere ved The Royal Botanic Garden i Sydney dreisen på det og kunne hvert år produsere en liten avling av småtrær. 

    Viktigheten av botaniske hager

    I 2006 kom en handlingsplan for å sikre artens overlevelse. Første punkt var naturligvis å beskytte og bevare den bittelille ville bestanden. Deretter var det å tilby småtrær, og etter hvert frø, til botaniske hager over hele verden. Og så inngikk de avtaler med kommersielle planteskoler og gartnerier, som ble forsynt med unge planter og frø for å produsere så mange individer som mulig og teste dem ut under forskjellige forhold. Formålet er å etablere arten på mange forskjellige steder for å sikre at dersom én bestand går under, er det mulig å holde dem gående et annet sted.

    Skulle den ville bestanden forsvinne, har man sikret eksemplarer for ettertiden med bevaring av både frø og planter i botaniske hager, deriblant Botanisk hage i Oslo. Foto: NSW National Parks and Wildlife Service

    Denne planen har fungert meget godt så langt. Det er i dag mange unge Wollemiaer som vokser og trives i mange botaniske hager over hele verden – utendørs i sør, i veksthus i nord. I Palmehuset i Botanisk hage i Oslo står det et sunt og friskt eksemplar. 

    Kløften hvor den lille ville klyngen av disse ekstraordinære trærne vokser, har vært holdt hemmelig fra første stund. Australske myndigheter forsto umiddelbart at så snart oppdagelsen ble kjent, ville det være mange som ville valfarte dit for å se dem med egne øyne. En så liten populasjon tåler ikke at folk kommer inn og sanker kongler og graver opp småplanter og, uten at de vet det selv, kanskje bringer med seg parasitter, soppsporer, insektegg, forurensning eller andre trusler inn i et område som hittil har vært uberørt av mennesker. 

    Truet av sopp

    For noen år siden ble det likevel konstatert at flere av trærne plutselig var infisert med en meget destruktiv sopp (Phytophthora cinnamomi) – og man antar at denne ble brakt inn av «uautoriserte besøkende» via soppsporer, som kan fraktes på sko og klær. Forvaltningen av trærne fra myndighetenes side foregår under strenge hygieniske krav – beskyttelsesdrakter, overtrekkssko, hansker. Etter at infeksjonen ble oppdaget, fikk arbeidet med å etablere nye bestander flere steder derfor ny aktualitet. 

    I dag er det mulig å kjøpe unge Wollemia-trær fra hagesentre og planteskoler noen steder i verden, men det er fremdeles usikkert hvilke klimaforhold treet egentlig tåler – det har vist seg å være ganske robust og tåle mer kulde enn man skulle tro, men det tåler neppe en norsk vinter, så på våre breddegrader må den nok være en veksthusplante.

    Reddet fra flammene

    Og nylig har altså Australia opplevd de verste og mest omfattende skogbrannene i hele landets historie. Brannene har vært så intense og så store at det må kalles en naturkatastrofe, en økologisk katastrofe helt uten sidestykke i vår tid.

    Australia er vant til skogbranner, det er en relativt naturlig del av mange økosystemer på dette egenartede kontinentet. Mange australske trær og planter har utviklet forsvarsmekanismer for å overleve brann – men disse brannene overgår alt man har sett hittil, og det området hvor Wollemia nobilis vokser, har vært forskånet fra store branner. Det er et ganske fuktig regnskogområde, hvor branner vanligvis ikke får tak og slukner av seg selv uten å gjøre stor skade. Men etter tre ekstreme tørkeår, og med branner så enorme at temperaturen stiger til umålelige nivåer og skaper sitt eget tordenvær – med lyn som antenner nye områder – er selv ikke myrer og fuktige regnskoger trygge. For første gang raste skogbrannene langt inn i Wollemi nasjonalpark og begynte å nærme seg den lille kløften med Wollemia.

    En brannmann sørger for å holde bakken og vegetasjonen fuktig. Foto: NSW National Parks and Wildlife Service

    For alle som er opptatt av jordas biologiske mangfold, er det virkelig oppløftende hvordan myndighetene, midt oppe i den desperate situasjonen som Australia befinner seg i, tok ansvar og satte inn ekstraordinære ressurser for å beskytte den hemmelige kløften  – og lyktes. Brannmenn ble sluppet ned fra helikoptre og la ut vannslanger og pumper for å holde skogbunnen i kløften våt, mens fly bombarderte trærne ovenfra med vann og flammehemmere. 

    Flyfoto viser nå en fremdeles grønn og frodig kløft i et ellers brunsvidd og uttørket landskap. Enn så lenge er den eneste ville bestanden av Wollemia i verden reddet fra utryddelse. Men hvis brannene fortsetter eller oppstår igjen med samme voldsomme framdrift og intensitet, kan ingen garantere at de kan reddes igjen. 

    Se Wollemia på Tøyen
    Se Wollemia på nært hold i Palmehuset i Botanisk hage. Foto: Kristina Bjureke/NHM

    Å holde de unge plantene som nå lever i botaniske hager rundt omkring i verden sunne og friske, er derfor viktigere enn noen gang. Slike ansvarsfulle forvaltningsoppgaver er en av grunnene til at botaniske hager overhodet eksisterer.

    Så, neste gang du besøker Botanisk hage på Tøyen: Stopp opp et øyeblikk foran dette unge treet – det er altså en av verdens sjeldneste planter, og har kommet dit på grunn av en ganske fantastisk historie.

    Artikkeleforfatteren er nylig pensjonert gartner fra Botanisk hage. Artikkelen ble først publisert av Naturhistorisk museum.

    Les mer på Titan.uio.no: