Kjemi har ofte blitt fremstilt som litt "skummelt"
På skolen på 80-tallet ble jeg eksponert for ordet kjemi. Bildet i boken viste en svær fabrikkpipe som pumpet ut sorte skyer med forurensing. Det var lett å føle at kjemi var noe som var veldig dumt og farlig. Dette lå i tidsånden, med atomreaktor-ulykker, og hull i ozonlaget. Dette var imaget til kjemi.
Da jeg begynte på videregående valgte jeg heller «snille» fag som historie, samfunnsfag og psykologi. Noen år senere begynte jeg å studere på Blindern. Jeg så for meg at jeg skulle bli terapeut, og dykke inn i mine pasienters ubevisste, som en moderne Sigmund Freud. Så jeg gikk for psykologi. Jeg kjøpe pensumboken Introduction to Psychology. Men allerede i de første sidene var det snakk om statistikk, samarbeid med biologer, og bilder av MR-maskiner. Hadde jeg valgt feil bok? Neste kapittel dreide seg om nerveceller, hjernedeler, gener, og noe som het nevrotransmittere. Jeg bladde og leste videre. Pensum begynte å likne mer på det jeg forventet å se, med kapitler om tankemønstre og motivasjon. Men jeg klarte ikke å slutte å tenke på disse nevrotransmitterne, disse små usynlige stoffene som sender beskjeder rundt i kroppen, som kunne få oss til å føle lykke og til og med nærhet til hverandre. Jeg ville vite mer om dette.
Kjemi er overalt!
Det viste seg å være mange fag som beskriver de små stoffene som surrer rundt kroppen.
Men felles var at språket de brukte, var kjemi.
Kjemi? Det pipehostende, forurensende, sotbekledde ordet i boka fra ungdomskolen?
Ja, det viste seg at kjemi er sentralt i biologi, psykologi, energi, medisin, you name it. Kjemi er overalt: i våre gener, i øyne til din kjære, i vårt univers.
Etter noen år, skjønte jeg hva jeg måtte gjøre; jeg meldte meg som student til kjemi-emner.
Det var et massivt kultursjokk. Det var kjempeskummelt å måtte lære og forstå formler, men så begynte det som fikk meg «hekta»; laboratorie-oppgavene. Det var en åpenbaring at man kunne bruke hendene i utdanningen (og ikke bare sitte på lesesalen) for å sette opp rør og kolber, og krysse fingrene for en vellykket reaksjon når forsøket startet. Det minte meg om mine fritidsaktiviteter, som var å spille elektrisk gitar og male. Det var kunstprosjekter med prøving/feiling, improvisasjon og eureka-øyeblikk.
Kjemikeren jobber med "alle"!
Jeg fortsatte med kjemi. Det er jeg veldig glad for. Fordi jeg jobber med «den sentrale vitenskapen» (som kjemi ofte blir kalt), har jeg fått initiere og delta i prosjekter innen kreft, psykologi, kunst, og medisin. Jeg har vært veileder for folk som i dag jobber med dopinganalyse, klimavitenskap, diagnostikk og mye annet. I dagens verden, hvor fagfelt trenger å jobbe sammen mere enn noensinne, er det stort behov for kjemikere på jobbmarkedet.
Jeg vil derfor si: kjemi er et fag som har tidligere slitt med mange negative assosiasjoner, men er en kritisk komponent i helse, teknologi og måten vi forstår verden på. Kanskje du er en fremtidig student av kjemi? Håper det, vi alle trenger deg!
