I den brutalistiske arkitekturs høyborg, alias Blindern, hersket den brutale ensomhet og desperasjon, leste jeg i en avis, og studentene låste seg inne på do og gråt. Altså gruet jeg meg behørig, med elementer av sosial skyhet som kovariat i sykkelkurven, men var forsåvidt studielysten. Jeg hadde likt matematikk stadig bedre gjennom det som het gymnaset, og skjønt at jeg også kunne lære, direkte fra bøker.
Spenningen var stor i det digre Sophus Lie, over tre hundre nyutsprungne tente bluss skulle lære grunnleggende matematikk av Knut Sydsæters Matematisk analyse, i noe som het "Forkurs Fo 1-2", lokkende nok, for det betydde jo at det faktisk var enda mer å lære. Jon Reed, en i min lille verden legendarisk skikkelse, siden jeg hadde lest i vei i Reed & Aarnes' Matematikk i vår tid, åpnet munnen, så knapt nok på oss, allerede konsentrert rundt overhodeprosjektorens første plastark, og mælte de evige ord, "la epsilon være større enn null". Han skrev dem til og med ned, øverst side 1: La \(\varepsilon > 0\).
Det gikk et sus gjennom salen, iblandet både forvirring og oppskjørtethet. Her på Blindern leker vi ikke matte, her er det alvor og orden og gammelgreske bokstaver: dette passer for meg, avgjorde jeg, denne dag. Og her sitter jeg, nær sagt samme sted, i femti år, fortsatt med \(\varepsilon\) på vennelisten.
Det var også riktig gjevt med Tor Gulliksen i lineær algebra, for en nesten like stor forsamling, en pedagog som likte å være pedagog. Hvem kan diagonalisere en kovariansmatrise uten å tenke på apekatter? Det var riktig skummelt med eksamen, hvordan kunne nå det gå. Vi snakker seks alvorstunge timer skriftlig, to-tre ganger per semester, lang tid på lange oppgaver, vi kom vaklende som sjakkspillere etter syvdagersjakkturnering ut av lokalene, hvorpå jeg syklet hjem og løste alt sammen pent en gang til.
Ex. Phil., som alle burde ta, var herlige greier (med svært ulike forelesere i brøkdelene filosofi, psykologi, logikk). Der stod det svært klart på oppgavearket at kandidatene skulle velge en av to oppgaver i fiolosofi, enten rekkefølgen på Platons dialoger mellom "Staten" og "Lovene", altså Kritias, Philebus, Politicus, Sofist, Timaeus, eller Kritik der reinen Vernuft 1781. Jeg skrev lange essays om begge deler, nølte og nølte, før leveringsminuttet, der man ledsages av en hær av pensjonister qua eksamensvakter til leveringsbordet, og tenkte "nå stryker jeg og blir relegert og må studere i utlandet", for jeg leverte begge to, stikk i strid med offisiell instruks. Dette mitt milde anarkistiske trekk har jeg forsåvidt tatt vare på, og hatt en viss glede av, i mitt arbeid, er jeg villig til å argumentere for.
Dette var forresten i datautskriftenes barndom, vi måtte ned i byen for å finne våre karakterer. Utskriftene hadde ganske mange navn der det stod den mystiske karakteren "9.9", hvilket man etter nervøs banking på kontordører fikk vite betydde "stryk". Men mine karakterer var gode, jeg ble ikke relegert, og fortsatte på Blindern. Yngre lesere, under ca. femti år, må også få vite at det var mer styr & episk drama rundt karakterene enn nå; de var ikke på den brutalt diskrete skala fra A til F, men på den nær kontinuerlige skala 1.0, 1.1, ..., 3.9, 4.0. Fulle og offisieltutseende lister, med navn i Store Bokstaver & tall på nevnte fine skala, ble hengt opp på oppslagstavler to-tre steder på Blindern, der de ble fingransket av Kreti og Pleti i ukevis.
S8, S9, S10, S11, S13 (og en del annet)
Fra disse viktige første studieår, der så mange skinner blir lagt og parameterverdier skrus til, er jeg blant de heldige, som har gode minner, i rik læring, og et gryende sosialt liv utenfor kor & kammer og de førti kusiner og fettere som gjaldt og gjelder som nærskylde umråde for de ti meter hjortebrødre. Det var stas med hvert nytt kurs, Karl Egil Aubert med en aura av frankofil elite lærte oss grupper og ringer med sofistikert eleganse (og tverrsløyfe), Stål Aanderaa rotet det kraftig til for oss i oppgavetimene, men på fascinerende måter; Erik Alfsen høy og klok med drivende funksjonalanalyse, Per Holm i sølle 2 vekttall topologi skjønt pensum var voluminøst og strabasiøst. Otte Hustad holdt på i tre uker med en eneste oppgave i Royden, om Cantor-mengden, egnet til å bli gal av.
Grete med monstermonstera og monstrøse formler på tavlen.
Viktigere, for meg og en god del andre, var Grete Fenstad, som gjennom S8, S9, S10, S11 lærte oss Sverdrup En og To, Lov og Tilfeldighet, en nytestamentlig versjon av Loven og Profetene, regnet jeg ut. I det inspirerende kurset S13 om Markovkjeder hadde vi Erik Torgersen. Ved en anledning rettet jeg på en liten ting han hadde på tavlen, han merket seg at jeg fulgte med i timen, spurte hva jeg het, og kalte meg derfor konsekvent "Koht" gjennom resten av semesteret.
Jeg brukte også mye tid på musikk i disse årene (og, forsåvidt, siden), med flere instrumenter og kor. Jeg fulgte forelesninger i Bach-kantater nede på Musikkvitenskap på Chateau Neuf (og sang med, for fulle seil), og tok timer, her og der. På det studiekortet vi måtte ha, for kr. 70 per semester, var det et felt med "planlagt hovedfag", og der skrev jeg konsekvent "blokkfløyte".
Nullhypotesen er det utsagn hvis feilaktige benektelse man fortrinnsvis ønsker å unngå: Fra mine hyller, femti år etter: Sydsæters røde, med Stem Nei! som korrekt tidskapsel; Sverdrups Bind 1 og Bind 2 (den siste i det bokomslag jeg tok fra nærmeste relevante TIME, fortsatt på); First Course (1975, for S13, med tidsriktig bokmerke), Second Course (1981, som kun jeg har prøvd å forelese fra); professor Nils, i mild undring.
Gruppelærerne
Blindern var også utstyrt med et aldeles fundamentalt sjikt av gruppelærere, som var vel så viktige for oss som foreleserne; det var jo av dem vi virkelig lærte både detaljer og overblikk, der vi ble kastet på tavlen med "gjennomgå oppgave 3.13 for oss". På matematikksiden husker jeg fortsatt hauger av detaljer fra hvordan Ragni Piene og Dag Normann (nå professorer & emiriti, men da enda mer glorverdige, som gruppelærere) rettet på oss, supplerte med videre kloke overlegninger, og forklarte oss enda bedre det vi hadde skjønt, når vi altså gjennomgikk ukeoppgavene på tavlen.
På statistikksiden nevner jeg Eivind Damsleth (han var så billedskjønn, sa pikene), Erik Bølviken, Odd Aalen, alle utstrålende faglig autoritet, iblandet dette med at selvfølgelig er statistikkfaget viktig her i verden, også for å gjøre helt nye ting i årene foran oss. Jeg snek meg også med på Sverdrups forelesninger om optimal testing, og arbeidet meg gjennom hver side, men til min ergrelse fikk jeg ikke lov å ta eksamen, for jeg var for liten. Det var jeg jo vant til, som januarbarn i klasse med dem som alltid var et halvt hode større.
Vi merket oss også de som var ett og to år foran oss i løypa, og som ble rollemodeller, for meg og andre samtidige studenter, som Ørnulf Borgan og Bo Lindqvist. De var flinke og klarte alltid alle oppgavene. Det var nok til Stor Lokal Berømmelse, hin gang, i den era der enhver flink student satte sin lille ære i å være toppforberedt, ikke nødvendigvis til hver forelesning, men til ukeoppgavene på gruppene. Men Ungdommen Nåtildax (osv.).
Jeg debuterte som gruppelærer da jeg var nitten, som engangsvikar for en som var bortreist en uke. Jeg hadde løst alle oppgavene på fire måter (og kunne dem utenat), men var stotrende nervøs. Inntil det etter tre minutter kom et spørsmål fra salen, og det gikk en liten bølge av lettelse gjennom mitt sinn: det er jo bare å forklare noe jeg allerede har skjønt. Siden da har jeg likt å undervise, og å veilede.
Etter dette, og før jeg ble cand. mag. høsten 1975, hadde jeg slike gruppelærerjobber, og syntes det var drivende fint. Jeg var antagelig den eneste i landet som ikke greide å fylle ut skjemaet for studielån, men så fikk jeg lønn, for noe jeg syntes bare var enkelt og greit. Dette var forresten min andre betalte jobb i livet -- den første var som operasanger, som syttenåring ("brød! vi su-u-ulter!", i a-moll), der jeg lærte å transformere meg fra fattig russisk bonde til rik bojar på to minutter, komplett med bytte av skjegg.
Flinke folk er flinke på svært ulike måter, og det er lange lister over saker & ting der jeg er blant de sørgelig uflinke (det er som kjent tilnærmet umulig å fylle ut en reiseregning). Men akkurat undervisning & veiledning synes jeg er på plusssiden, også ved at jeg i grunnen ikke trenger forberede meg (ikke si fra til rektor): det er jo bare å snakke i vei og tenke i vei og utlede i vei om noe man har forstått (en gang i løpet av de siste femti år), eller er i ferd med å forstå.
Tromsø & tilbake til Blindern
Etter cand. mag. hadde jeg et riktig fint år på Nordlysobservatoriet, del av det nystartede Universitetet i Tromsø. Tore Schweder hadde våget å ansette meg i den aparte stillingen "amanuensvikar", foran søkere med lengre fartstid. Han kom for å sjekke meg ut en desemberdag 1975, der det var min tur til å levere bakst i henhold til åttende etasjes bursdagliste. Jeg hadde også tatt eksamen samme dag, og jeg svarte "ja" på Tores tilsammen to jobbintervjuspørsmål: (1) er det du som har laget disse bollene; (2) gikk det bra på eksamen idag. Jeg satt på kontor med Tore hele dette året, 1976, og underviste i vei etter at Tore hadde pekt ut noen retninger. Det er sunt og norsk å gå på ski til jobben. At dette var betydningsfullt og lærerikt har jeg gjort grundig rede for i min minnetale over Tore i Videnskaps-Akademiet.
Jeg skrev også min cand. real.-oppgave i løpet av dette oppholdet i Nordens Paris, plundrende med de fire kulehoder på instituttets IBM-skrivemaskiner etter at sekretærene hadde gått for dagen. Den som veileder seg selv får en tosk til klient, hadde vi lært i vårt advokathjem, men jeg fikk bra nok sving over temaer som veltet frem etter at jeg som eksamen i et Torgersen-kurs i beslutningsteori hadde lagt frem Fergusons 1973-artikkel i Annals of Statistics, starten på Bayesian Nonparametrics, som siden har tordnet frem på diverse fronter.
Vit. ass. 1977-1983
Noen drømmer om landslaget eller å bli fast bratsjist i et godt orkester. Jeg må ha drømt om å bli \(\heartsuit\) vit. ass. i åttende etasje \(\heartsuit\) , slik som f.eks. Bo L og Ørnulf B hadde vært før meg. Det var et herlig liv (juli 1977 til juli 1983, altså seks år, for de nøyeregnende), med mye frihet, bare jeg foreleste mine to kurs per semester (altså omtrent dobbelt så mye som det som er blitt malen siden ca. 1990, regner jeg ut). Jeg leste & leste, fant ut en del ting, gikk på seminarer, veiledet flere cand. real.-er med digre prosjekter, lot meg inspirere, og på Sverdrups oppfordring skrev jeg en 150-siders liten bok om grensesetninger i sannsynlighetsregningen, med statistiske anvendelser. Hjorts Lille Grønne var pensum i ulike kurs i nesten tyve år, tror jeg.
Hjorts Lille Grønne (første gang gitt ut via reproduksjonsavdelingen i 1978, her i 1980-versjon), og Schweder-Hjort Confidence, Likelihood, Probability (Cambridge, 2016).
Men ingen hadde jo sagt et ord om at også jeg burde skrive artikler og ta meg en doktorgrad. Det var et kultursjokk for meg, da Bent Natvig, den målbevisste maratonløper (tre ganger på 2:17), helt mot slutten av mitt frie vit.ass.-liv, sa at jeg måtte jo skrive og publilsere, jeg også. Jeg fikk panikk og skrev en artikkel, rundt noe Bent hadde nevnt, på tre døgn. Fra da av har jeg i grunnen skrevet & skrevet.
Barn må tidlig tilvennes verdens realiteter.
Norsk Regnesentral 1983-1988, Stanford 1985
Dette er jo en liten minneartikkel om Åttende Etasje, 1975-2025, men jeg må svinge innom mine fem fruktbare & horisontutvidende år på NR, med Henning Omre som drivende sjef over et knippe flinke statistikere. Jeg måtte fly opp og ned til Stavanger på samme dag, det var krevende (og betalende) klienter, Statoil, SAGA, Phillips Petroleum, BP, NILU, NIVA, Sysscan, fjernanalyse, fire-dimensjonale kontekstuelle vektorer sendt ned til oss fra de omjordensvirrende satellitter.
Jeg lærte masse, og begynte også, endelig, å nærme meg maskinene, som før dette hadde vært på behørig og minst armlengdes avstand. Dette skyldtes jo ikke bare at jeg var den matematikerorienterte som produserte formler, som tre informatikere så kastet seg over og implementerte, inne i komplekse systemer og spesiallagede datamaskiner, men tiden og teknologien, som først omtrent da kom i gode svingninger. Det var gøy å programmere (i Minitab) -- tenk å lage sin egen Newton-Raphson, som kunne estimere koeffisienter i logistiske regresjoner (og i mine generaliseringer av disse), istedetfor å betale 14 pund til et engelsk firma med sitt bibliotek av numeriske Fortran-algoritmer.
Heia verdens dyktige sekretærer, men det var tungvint å levere pen håndskrift med masse formler og innskutte bisetninger og så håpe at det kom pent maskinskrevet tilbake to uker etter. Altså var det aldeles herlig & frigjørende å kunne skrive, i Donald Knuths gudegave plain-TeX, for min del fra ca. 1986. Det tok tyve nye år før man kunne se på sin skjerm hvordan tekst og formler så ut; man måtte skrive på TeXsk på sin dataskjerm, på et eget rom, før man skred til det såkalte maskinrommet, der ulike installasjoner durte i vei, for å printe det ut, før man kunne gå trappene opp og editere vekk feilene.
Underveis i disse år var Blindern innen grei sykkeldistanse, og jeg hadde god kontakt med dem som arbeidet der, hva de gjorde, hvilke seminarer som var mer spennende enn andre, osv. Dette at jeg klokken fem på midnatt på tampen av mine seks vit.ass.-år hadde forstått at jeg skulle skrive og publisere, ble slett ikke hindret av mine NR-omstendigheter, og jeg fikk relativt frie hender av NR til å styre med det, innenfor og litt utenfor prosjektene og midlene.
Takket være Henning, som angivelig så mitt fremtidige potensiale, ble det også et feiende fint år på Statistics Department på Stanford. Jeg holdt mange foredrag, der og på Berkeley, og skrev mange artikler. Jeg skjønte underveis, bedre enn før, at oisan, dette er det jeg liker best og muligens er flinkest til, innenfor det brede statistiske akademiske miljø, med stadig nye temaer og ideer å unnfange. Faget teoretisk statistikk lever jo heldigvis i god nok symbiose med de såkalte anvendelser, og etterhvert lærte jeg bedre om både anvendbarhet av eksisterende metoder, og behover for videre teori. Det er en overdrivelse å si at jeg i disse år lengtet etter Åttende Etasje; jeg hadde det utmerket på NR med godt albuerom, men det lå vel en erkjennelse i mitt hode, at samfunnet & skattebetalerne ville kunne optimalisere sin glede over meg ved å kaste meg dit igjen.
Bootstrappingshilsen.
Jeg tar med dette lille skrytebrevet, siden jeg snublet over det for en stund siden, og fordi det sier noe om Flinke Oppmerksomme Folk, der selv (noen av) de Verdensberømte tar seg tid til å skrive noen slike genuint hyggelige og oppmuntrende linjer. Stanford var gjennomsyret av en slik ånd (og jeg savner alle fortellinger og vitser ved timelange lunsjpauser, der sluttpoengene kunne være på jiddisk eller svensk). Jeg er i de takknemliges ydmyke rekker -- året kostet oss noen månedslønninger på familiebudsjettet (det som heter "underskudd", har jeg lært), men var verd hver cent.
Tilbake til Blindern, 1989 - the present
I vit.ass.-eriene lå jeg knappast på noen latside, men hadde altså helt misforstått eller gått glipp av Aksiom En, for akademia: Publish or Perish. Men etter min sene oppvåkning, og i gode produktive år på NR, hadde jeg da skrevet nok gode artikler, både relatert til de større NR-prosjekter og på de metodologiske sider, til å få lov til å komme tilbake til Åttende Etasje, som førsteamanuensis i 1989 og som professor fra 1991. Det har vært, og er, gilde greier, og jeg teller meg, igjen, blant de heldige. Jeg kan ikke komme på at jeg har kjedet meg en eneste dag, og fortsatt er det rent ut sagt gøy, å forstå noe kult og komplekst, komme på nye ideer, snakke med glupe og interessante kolleger, de lokale og de internasjonale. Jeg har visst forelest i minst 25 ulike kurs, hatt nær 20 doktorander og omtrent 45 i den kategorien som heter mastere og lignende. I åttende etasje har jeg døgnet, med og uten kaffe, og hatt det gildt, i disse femti år. Men det med Griffenfeld er falske nyheter; hverken han eller jeg har laget merke i bordene med våre tomler.
Når folk gjør det bra og får seg litt åtgaum, er det naturligvis & primært disse personenes egen innsats som belønnes, og jeg heier i vei, enten det er på sidelinjen eller på tribunene. Men jeg tar eller tiltar meg noen hektogram stolthet, når det er noen av "mine", som får litt laurbær. Martin Jullum og Ingrid Dæhlen har vunnet NR-prisen for beste masteravhandling; Céline Cunen har vunnet TITAN; hun og Steffen Grønneberg har fått seg Sverdrup Ung-prisen; hun og Kristoffer Hellton har vært utropt som Beste Poster på NordStat; Dennis Christensen får stadig Best Talk at Conference-priser; og en av mine, etter to års nærveiledning av meg i åttende etasje, måtte straks etterpå ta seg en doktorgrad om helvete.
Jeg har også vært ganske ivrig med det som på pretensiøst engelsk heter Science Communication, og har snakket til skoleklasser og konfirmanter, gitt en god del Faglig-Pedagogisk Dag-foredrag på UiO, og skrevet for den opplyste almue. Statistikkfaget byr jo på historier og problemer som lar seg, vel, kommunisere. Jeg har vært på Abels Tårn med skøyteløp og kortstokkproblematikk. Temaer har ellers vært mer skøyteløp og hvaler og internasjonal forskningspolltikk og krig-og-fred og matematikk i Andeby og sprintlangrenn og russisk litteratur og verdens første roman fra 1465 og brekkpunktmetodikk og clausulae i Platons dialoger og Markovianske barn. Også dette, formidling til folket, hører med i Åttende Etasje-oppsummeringen (for meg, såvel som for andre). Sjekk gjerne FocuStat BlogPost-sogene, med flere av oss som bidragsytere.
Kathrine Frey Frøslie med en vågehval (av plast), for en Åpen Dag-affære 1994; Nils med masse i beste fall relevante formler (og samme t-skjorte, fra Hjort Gazette, som han tydeligvis brukte under Johan Hjort Symposium 2014).
Jeg skal ikke trette lesere med for mange detaljer og lister her; de tilstrekkelig interesserte kan lese Ørnulfs og Ingrids lange intervju med meg, først på norsk i TG (de som leser alle 38 sider får en halv marsinpangris), så på engelsk i SJS.
Usikker på om dette kan anføres som "tiltagende berømmelse".
Men jeg må trekke frem noen av alle disse aspekter, som ikke bare har angått og angår min lille person direkte, men miljøene rundt.
(i) Det ene er at det som fortsatt heter statistikk- og sannsynlighetsteorifaget, nå ihartkornslått med andre kodeord som Big Data, Data Science, maskinlæring, KI, er på en kontinuerlig oppoverbølge siden ca. 1980. Det hadde jeg ikke skjenket mange tanker da jeg studerte meg frem til kunnskap & matematiske verktøy før det. Pådrivere er en god kombinasjon av teknologi (flere og flere typer rare data, som skal forstås og forskes på og lages metoder for), bedre maskiner, på minst to fronter, det med at vi alle kan programmere i vei på være arbeidsbord, og dertil regne i vei via statistikkpakker med egenlagede tilleggspakker.
(ii) Korrelert med (i), er det drivere og pågangsmot og myndighetenes betalingsvillighet, som gjør at det dannes prosjekter, større sentre, fargerike og horisontsprengende miljøer, som vi i Åttende Etasje sannelig nyter godt av. Heia Cavaliere Ordine al Merito della Repubblica Italiana Arnoldo Frigessi di Rattalma og Ingrid Glad, og faktisk også mange andre dyktige ildsjeler rundt dem og rundt oss.
(iii) Også korrelert med (ii) og med (i), har vi flinke, interesserte og interessante master- og PhD- og PostDoc-er, faktisk fra mange land, som beriker liv & virke rundt kaffemaskinene, også for oss emiriti, som er latin og betyr gamliser.
FocuStat, BigInsight, Integreat, Stability and Change, TRUST
Altså er livet i Åttende Etasje ihvertfall delvis betydelig annerledes fra 1975, 1985, 1995, 2005, kanskje også 2015: vi holder på, med våre problemer og artikler, strevende med Lemma Eins og veidende våre tankers flokk på våre kontorer, men vi er også integrert med sentrene rundt oss, og gjennom dem igjen med det berømte Samfunnet der ute. Tidvis kan vi nesten kjenne oss selv igjen i en eller annen avisartikkel, neida, stort sett uten navn, men vi har da vært med, i sirkel 2 eller 3 rundt hovedsaken. Jeg har jo tross alt brukt åttendeetasjearbeidstid på å forandre de Olympiske Leker, og på å skrive en historie med Don Rosa, nå gitt ut på ni språk.
Gøy på jobben. 38.12.
Jeg må absolutt nevne FocuStat, et herlig og krevende prosjekt jeg fikk styre med fra 2014 til 2019, og der ulike temaer fortsatt lever sine liv og forstørrer seg en smule. Vi fikk midler fra Forskningsrådet til to PhD-er, to PostDoc-er, og nær sagt forbausende mange Research Kitchens, Workshops, Conferences, reiser, en lang liste med foredrag fra Rio til Fredrikstad, fra Tartu til Marrakesh. Heia Céline Cunen (den perfekte nest- eller sidekommanderende), Gudmund Hermansen, Kristoffer Hellton, Vinnie Ko, noen rekende gjesteforskere, etter hvert Emil Stoltenberg, Ingrid Dæhlen, Dennis Christensen og enda flere, for disse givende år i og rundt Åttende Etasje, med formler og musikk og kultur og hele alfabetet fra Wars til Whales. FocuStat-årene er også et slags utgangspunkt for "100 Statistical Stories", en Nils-Emil-bok som kommer i en bokhandel nær deg om litt.
Det er i grunnen litt for sjelden jeg har fått anledning til å ansette mine egne folk (for Forskningsrådets penger, og fra lange lister over meget kompetente søkere). Men for FocuStat valgte jeg jo Céline og Kristoffer fordi de var cellister (her kummersk innviende åttende etasjes Erling Sverdrups plass), Vinnie fordi han hadde skrevet bok på nederlandsk om å være innflytter fra Korea, og Gudmund fordi han var cand. juggl.
Forskjellig for celli: det var også tvungen firstemt sang på julemøtene våre, med strykende strykere på plass.
Tar man en PhD hos meg, forresten, risikerer man å bli besungen, av Blindern Stunt- og Geriljakor, som også har sunget i vei på diverse workshops og conferences. Men fortsatt, må jeg få melde, er det for lite firstemte Bach-koraler i åttende etasje.
Åttende etasje: Blindern Stunt- og Geriljakor skal her i gang med Tallis 1567 (dir. T. Tveite).
Visse prosjekter fra FocuStat ledet også til ivrig samarbeid med flinke statsvitere og fredsforskere på PRIO, hvilket igjen nærmest plutselig ledet til at Håvard Hegre (the Dag Hammarskjöld Professor, no less) og jeg ledet prosjektet Stability and Change, på Centre of Kjempe-Advanced Research, Videnskaps-Akademiet, august 2022 til juni 2023. Diverse åttendeetasjefolk ble jo også assosierte med dette. Her er det rike faglige spor, i kryssfeltet mellom sosiologi, statsvitenskap, historie, og statistikk.
Svaret på det spørsmålet er komplekst, men sjekk gjerne Hjort & Hegres sluttrapport.
Åttende etasje viste seg også som en stasetasje, da Ørnulf og Ingrid og andre greide å arrangere en aldeles splendid todagers Godt Hjort, i desember 2023. Det ble Tallis og Mozart og Kling no klokka og Tveite, samt feiende flotte foredrag av gjeve gjester (og taler om kvelden), fra inn- og utland.
Godt Hjort, to flotte dager desember 2023.
Mine femti år på Blindern, de fleste av dem i denne Åttende Etasje, startet altså med Jon Reeds "La epsilon være større enn null". Visse setninger har sin egen avgjørende performative profetiske kraft, utover at ordene altså kommer ut av en munn, forklarer språkfilosof J.L. Austin. Det er bare å synge nærmeste "Verbum Factum Est" for å annamme dette. Så dette er ikke bare en preamble, en start, men også en lovnad, om at noe skal gjøres, streves med, og fullføres. La epsilon fortsatt være større enn null, i die finsteren Zeiten foran oss.
Da jeg ble vit.ass. i 1977 og fikk mitt første kontor, naturligvis forsynt med den evige perfekte teknologi tavle og kritt, klebet jeg fast mitt livs eneste fotballkubbklistremerke, for den kjente klubb STEINKJER, øverst til venstre. Det er en glede at tavlen er i bruk, femti år etterpå, med det samme klistremerke, og med yngre generasjoner av statistikere og metodeforskere. Dem leve (bydende konjunktiv & imperativ pluralis).
Referanser:
Ø. Borgan og I.K. Glad (2024): En samtale med Nils Lid Hjort. TG (juli 2024, 38 sider).
Ø. Borgan og I.K. Glad (2024): A conversation with Nils Lid Hjort. Scandinavian Journal of Statistics, pp. 1-22 (June 2024).
Helga Königsberg Bunke (1981). Lemma Eins. Aus: Meine ungehörigen Träume. Erzählungen. Edition Neue Texte, Aufbau-Verlag Berlin und Weimar, 1981.
C. Cunen, N.L. Hjort (2019): FocuStat: Focus Driven Statistical Inference with Compex Data (summary report, for dette 2014-2019 NFR-prosjektet, ed. Celine og Nils).
FocuStat: Who We Are (og lenker til diverse i de nærskylde umråde).
K.F. Frøslie (2018): 16 matematikere (Statistrikk; om Grete og femten andre).
N.L. Hjort og H. Hegre (2023); CAS Final Report: Stability and Change, August 2022 to June 2023.
N.L. Hjort (2025): Minnetale over Tore Schweder.
N.L. Hjort og E.Aa. Stoltenberg (2025): Statistical Inference: 600 Exercises, 100 Statistical Stories (snart ferdig).
T. Lindstrøm (2025): 50 år på Blindern, nok et tidsvitne.
J. Reed og J. Aarnes (1967): Matematikk i vår tid.
I. Spilde (2004): Mangfoldig talltrollmann. (Intervju med Nils, i forskning.no.)
E. Sverdrup: Lov og tilfeldighet, bind 1 og bind 2 (begge fra 1964).
K. Sydsæter (1968): Matematisk analyse.
Log in to comment