"Matematikk er som rennende vann," sa han. "Selvfølgelig er matematikken full av kompliserte teorier, men de grunnleggende prinsippene er veldig enkle. Akkurat som vannet alltid finner raskeste vei fra et høytliggende punkt til et lavere, følger tallene også bare én strøm. Hvis du ser godt etter, blir veien synlig av seg selv. Alt som trengs, er å bruke blikket. Du trenger ikke gjøre noe. Så lenge man konsentrerer seg og observerer nøye, så klarner alt av seg selv. I hele den store, vide verden finnes det ingenting som behandler meg med så stor imøtekommenhet som matematikken."
Man skal vel ikke bli misunnelig på fiktive personer, men det må være lov å påpeke at matematikken har behandlet Tengo, en av hovedpersonen i Haruki Murakamis mastodontroman 1Q84, atskillig mer elskverdig enn den har behandlet meg. Allikevel har Tengo gitt opp matematikken og forsøker seg som romanforfatter — uten særlig hell inntil han får et mystisk oppdrag. Kanskje det er derfor hans holdning til litteratur er atskillig mer komplisert?
"Det virkelige livet er annerledes enn matematikken. Her kan man ikke gå ut fra at tingene finner korteste vei til målet. For meg er matematikken, hva skal jeg si, jo, matematikken er nesten for naturlig. Den er som er vakkert landskap. Den er som noe som bare er der. Når jeg holder på med matematikk, hender det jeg får en følelse av å bli gjennomsiktig. Det kan noen ganger være litt skremmende."
Litteraturen derimot:
"Når jeg skriver, bruker jeg ord til å gjøre om på det landskapet som omgir meg, sånn at det blir mer naturlig for meg. Kort sagt, jeg rekonstruerer det. Slik får jeg bekreftet min eksistens her i verden. Det er veldig forskjellig fra det man gjør i matematikken."
1Q84 inneholder flere sammenligninger mellom litteratur og matematikk, men vi får stoppe her og heller spørre. Er det en motsetning?
Vi kan i hvert fall fastslå at det ikke er så mange som har utmerket seg i både matematikk og skjønnlitteratur. Sofja Kovalevskaja skrev et par interessante romaner, Felix Hausdorff forfattet aforismer, essays og skuespill under psevdonymet Paul Mongré, mens matematikeren Charles Lutwidge Dodgson må finne seg i å være atskillig mindre kjent enn det fabulerende alter egoet Lewis Carroll. Skal vi finne en som er like kjent for sin diktning som for sitt vitenskapelige verk, må vi gå nesten tusen år tilbake, til den persiske dikteren, astronomen og matematikeren Omar Khayyam (1048-1131).
Vitenskapelig er Khayyam først og fremst berømt som mannen bak den store, persiske kalenderreformen i 1079, men han er også kjent for sine arbeider i geometri og ligningsteori. Som dikter holdt han seg strengt til den fire-linjede verseformen Roba`i der de to første og den fjerde linjen rimer. Ingen av Khayyams dikt ble publisert i hans levetid, og sannsynligvis har de bare sirkulert i en liten krets av venner. Ettersom berømmelsen vokste, ble flere og flere dikt tillagt Khayyam slik at det nå finnes omtrent 2000 som en eller annen gang har vært knyttet til hans navn. Det egentlige tallet er åpenbart langt lavere, og det har vært et større detektivarbeid å komme frem til en grunnstamme av dikt som med stor sannsynlighet er ekte. Johannes Gjerdåkers norske oversettelse inneholder 91 roba`ijat.
I vesten ble Khayyams diktning først kjent gjennom Edward FitzGeralds engelske gjendiktning fra 1859. Selvom FitzGeralds oversettelse er så fri at den sannsynligvis sier mer om ham selv enn om Khayyam (FitzGerald selv kalte den en "transmogrification"), ble den tatt imot med stor begeistring av diktere som Rosetti og Swinburne, og kom til å øve stor innflytelse i mange tiår. En av grunnene til at gjendiktning ble så populær, var kanskje at den i større grad gjenspeilte livsholdninger og problemstillinger fra Victoriatidens England enn fra persisk ellevehundretall. Jakten på Khayyams livsfilosofi er for øvrig en gjenganger i diskusjonen, både fordi diktene er så knappe og antydende, og fordi ulike synspunkter på hans karakter har vært brukt som et kriterium på å skille ekte dikt fra uekte. Et snev av stemningen får man likevel fra åpningsdiktet i Gjerdåkers gjendiktning:
Ein drope kvarv i havet utan spor,
eit fjom vart atter eitt med moder jord;
kva er din fødsel og din bortgang her?
eit fivreld vakna opp og flaug og fór.
En fascinerende litterær fremstilling av Omar Khayyam finnes for øvrig i Amin Maaloufs roman "Samarkand".
Men tilbake til spørsmålet om hvorfor det er så få personer som har utmerket seg i både matematikk og diktning: Mange utenforstående vil nok hevde at grunnen er åpenbar; diktning handler om fantasi og følsomhet, mens matematikk handler om logikk og fornuft. De fleste matematikere vil nok være uenig og kanskje søke tilflukt i en av de mange historiene om David Hilbert:
En gang Hilbert foreleste for en gruppe viderekommende studenter, oppdaget han etter noen uker at en av tilhørerne var blitt borte. Han spurte de gjenværende studentene, og etter at de hadde kikket litt på hverandre, tok den ene motet til seg og sa: "Han har visst sluttet, herr professor. Jeg tror han har bestemt seg for å bli dikter isteden." Hilbert stirret ut i luften en liten stund, og så sa han: "Det er kanskje like greit. Jeg har egentlig aldri trodd at han har nok fantasi til å bli matematiker."
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere